«Hotellet på hjørnet av bitter og søt» av Jamie Ford

Oversatt av Kari og Kjell Risvik

Utgitt av Pantagruel forlag, 2009

Henry Lee blir i 1986 vitne til et presseoppbud utenfor Panama Hotel i Seattle. Hotellet har nylig fått nye eiere, og nå skal det restaureres og settes i stand. I forbindelse med dette arbeidet blir det funnet en rekke private eiendeler lagret i kjelleren; eiendeler som viser seg å tilhøre japanere som i løpet av krigen ble samlet og internert i leirer, på grunn av fiendestatusen Japan hadde til USA under 2. verdenskrig.

Opptrinnet vekker til live gamle minner hos Henry, og i boka blir vi med ham tilbake til 1942, da han er eneste elev med kinesisk opprinnelse på sin amerikanske skole; han er blitt tildelt stipend. I skolens kantine møter han japanske Keiko; begge er satt til å hjelpe til i kjøkkenet og servere de andre elevene i lunsjpausa. De to får en helt spesiell kontakt, og Henry begynner straks å trives bedre på skolen, der han ellers blir både mobbet og plaget. Det er bare det at det er fryktelig vanskelig å ha ei japansk jente til venn, så lenge Henrys far virkelig avskyr og tar avstand fra alt japansk…

Dette er en god roman om spesielle skjebner, og boka har jeg fått anbefalt fra flere. Tittelen er fin og annerledes, og fenger nysgjerrigheten, og nå endelig har jeg også lest denne fine boka.

Her kan man la seg rive med; både følelser og tanker får sitt. Man kan også lære noe om amerikansk historie; denne gangen en lite ærerik del.

«Påskeparaden» av Richard Yates

Oversatt av Agnete Øye

Utgitt av Oktober forlag, 2010

I denne romanen møter vi søstrene Emily og Sarah Grimes. Vi følger dem fra foreldrene blir skilt i 1930, da jentene er ni og fem år gamle, og 40 år fram i tid, det vil si: Det er Emily vi følger tettest, men gjennom henne ser vi også hvilken skjebne Sarah får.

Det er vanskelig å skrive mye om denne romanen, synes jeg. Du må nesten lese den selv. Jeg ble umiddelbart grepet av fortellingen og personene, og leste boka fort, fordi jeg måtte finne ut hvordan det gikk. Jeg håpet hele tiden at det skulle gå bra med Emily (til tross for tydelige spor i starten av romanen, på at ingen av de to får særlig lykkelige liv). Jeg ønsket for henne at hun skulle finne den store kjærligheten, slå seg til ro og få et godt liv.

Historien er godt og engasjerende fortalt, og personene er troverdige – det er lett å la seg rive med. Forfatteren har en usentimental, direkte stil, som overlater til leseren selv å fordøye, tenke og føle. Dette er en roman jeg absolutt vil anbefale!

«Purriot og den usynlige mannen» av Bjørn F. Rørvik

Illustrert av Ragnar Aalbu

Utgitt av Cappelen Damm 2012

Både en liten gutt og en eldre dame har blitt slått ned på Hurlumheia, av en mystisk, usynlig gjerningsmann. Purriot drar straks av gårde for å ta hånd om saken, og det tar ikke veldig lang tid før han har løst gåten…

Dette er en kriminalhistorie for barn, som også voksne kan hygge seg med. Her leker Rørvik med ord, og temmelig sikkert får du assosiasjoner til en kjent detektiv fra den klassiske kriminallitteraturen. Det er også morsomt og originalt at forfatteren har valgt grønnsaker som hovedpersoner.

En snill, uskyldig liten kriminal, så det er ingenting å bli skremt av her. Den kan sikkert fungere utmerket som en aller første introduksjon til kriminallitteraturen.

«Dager i stillhetens historie» av Merethe Lindstrøm

Utgitt av Aschehoug 2011
Boka vant Kritikerprisen 2011, og forfatteren ble tildelt Nordisk råds litteraturpris 2012 for denne romanen.

Det aldrende ekteparet Eva og Simon har en stilltiende avtale om at det er enkelte ting i fortiden de ikke skal snakke om; ikke en gang døtrene skal få vite. Men nå på det siste har Simon helt sluttet å snakke. Har han muligens gått inn i tausheten for å gjemme seg der? Eva tenker tilbake på livet de har levd, og hva som skjedde ganske nylig, da de sparket hushjelpen de begge likte så godt. Kan Eva finne svar på hvorfor Simon ikke lenger vil snakke?

Eva er fortelleren i boka. Jeg opplever språket som enkelt, men ikke spesielt lettlest. Måten Lindstrøm bygger setninger på, gjør at rytmen blir litt hakkete. Jeg tenker det er sannsynlig at Evas tanker vandrer på denne måten – litt som en strøm, hit og dit, litt repeterende, litt ufullstendig. Like fullt kunne jeg ønsket meg bedre flyt.

Jeg kunne også ønsket meg mer "show" og mindre "tell". Slik Eva gjenforteller blir det litt tørt og stillestående. Tenk om vi kunne vært til stede i de enkelte scenene i stedet, sett og hørt alt som foregikk?

Jeg savner Simons versjon av historien, på samme måte som Eva sikkert savner at ektemannen vil eller kan snakke. Eva forteller riktignok mye om Simon, om bakgrunnen hans, hva han har opplevd av vondt og vanskelig i oppveksten, men det er hennes versjon, alt er sett med hennes øyne. Og det kommer fram enkelte steder at hun ikke husker helt presist, hun husker ikke ordrett hva som ble sagt, men gjengir det slik hun husker essensen i det.

Jeg forstår det nesten som om Eva klandrer Simon for at han har forsvunnet inn i tausheten; av og til synes jeg stemmen hennes får en litt selvmedlidende klang. Er det så sikkert at Simon har ”gått dit han er”, med vilje? Mange eldre mennesker mister språk og begynner å vandre – tilsynelatende planløst omkring. Det kan være at Simon oppfører seg som han gjør, bare som en følge av alderdom og sykdom?

På s 113 forteller Eva om en dåp hun og mannen nylig har overvært. Ifølge Eva spør presten den som bærer barnet, hva det skal hete. Her stusser jeg på om forfatteren legger ut et spor om at Evas hukommelse kanskje ikke er helt til å stole på, eller vet ikke forfatteren dette?

I følge moderne dåpsliturgi (endret 1977) skal presten nemlig spørre: «Hva heter barnet?»

Boka berører eksistensielle spørsmål, som hva er det som gjør oss til dem vi er?

Jeg siterer fra s 17: «Jeg trenger å fortelle det til noen, hvordan det kjennes, hvorfor det er så vanskelig å bo sammen med en som brått er blitt taus. Det er ikke bare følelsen av at han ikke er der lenger. Det er følelsen av at du selv heller ikke er det.»Når vi slutter å kommunisere, er vi der fremdeles for hverandre?

Når noen er tause, blir vi gjerne usikre på hvem de er, hva de mener. S 41 tenker Eva: «Jeg skal tolke ham som et gjenstridig dikt.»

Når en som før har snakket, begynner å tie, blir han da en annen?

Hva ligger gjemt bak tausheten?

Er Evas tolkning av mannen (det gjenstridige diktet) riktig?

Kanskje var det forfatterens hensikt å lage en litt åpen historie? Er det slike historier kritikerne liker – historier som kan tolkes på flere ulike måter?

Jeg synes i alle fall at det er mye ved denne romanen man kan diskutere; det er mange spørsmål som dukker opp. For meg er det også interessant å fundere over hva det er med denne boka som har gjort kritikerne så samstemt positive.

Jeg synes slettes ikke at romanen eller romanens ide er dårlig, men jeg kan heller ikke si at dette er blant de beste bøkene jeg har lest.

«Jeg har nummeret ditt» av Sophie Kinsella

Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Utgitt av Gyldendal 2012

Poppy er på utdrikningslag da det fatale skjer: Hun mister forlovelsesringen sin! Og det som attpåtil er en veldig, veldig spesiell ring – nærmest et familieklenodium! Ikke rart hun blir stressa. Mens hun leter febrilsk og setter folk i sving for å hjelpe til, blir hun på toppen av alt frastjålet mobilen!
Da hun helt tilfeldig finner en mobil i ei søppelkasse rett ved siden av, må hun jo bare ta den, ikke sant? Det er jo ikke tyveri å ta noe en annen har kastet fra seg? Telefonen viser seg å tilhøre et firma, og var inntil nylig disponert av en personlig assistent for forretningsmannen Sam Roxton. Fordi Poppy MÅ ha telefonen, inntar hun midlertidig rollen som assistent for Sam, viderebringer beskjeder og ordner opp i frisk stil. Sam er ikke begeistret for måten hun (geskjeftig) blander seg oppi hans arbeid og privatliv på, og vil ha tilbake telefonen. Men etter hvert viser det seg at Poppys vridning mot en mer avslappet, medmenneskelig stil, kan ha noe for seg…

Dette var en veldig koselig, underholdende og romantisk bok – akkurat noe for min ”rosa hjernehalvdel”. Lett og lys sommerlesning, vil jeg si dette er.

Språket er lettlest og greit, men jeg synes kanskje at verbet ”replisere” blir litt mye brukt. (Mer enn 14 ganger. Jeg vet det, for jeg har telt. (Og jeg vet det: Jeg er sprø…))

En og annen gang for å variere er OK, men ”svare” er ellers et helt greit, normalt ord vi kan bruke på norsk, og uten at noen vil reagere.

Videre kunne en og annen formulering vært bedre, som for eksempel s 129:
«Sam peker mot bildet av Magnus med tommelen.»

Jeg skjønner selvfølgelig hva som menes, men det kunne også stått: ”Sam peker med tommelen mot bildet av Magnus.”

Eller s 390: «Men … hva har jeg jeg skulle ha sagt?»

Her kunne man i stedet skrevet: ”Men … har jeg noe jeg skulle ha sagt?”

Og s 432: «Orgelstykket øker i styrke.» Hva med: ”Orgelmusikken øker i styrke.”?

Men glem pirket! Dette er ei god bok for alle som elsker feelgood og romantiske drama.