Utgitt av Kagge forlag 2018
Linda jobber i Trondheim som lærer. Hun er forlovet, skal snart gifte seg med sin Per-Erik. Paret har kjøpt leilighet som de har gjort mye med, det virker som løypa framover er lagt; de skal bo og jobbe i Trondheim. Men: Begge er fra landet, oppvokst på gård, og begge har odel på gården de kommer fra. Linda kommer fra gården Borren, som ligger noe avsides til. Hun vet at å ha gård ikke er noen dans på roser, hun vet også at hun ikke er nødt for å ta over gården. I våre dager må vi ikke sånt; vi er frie til å velge selv det livet vi ønsker å leve. Likevel tenker hun stadig mer på muligheten av å kunne ta over gården. Som et ledd i tenkeprosessen bestemmer hun seg for å gå helt fra Trondheim og hjem til gården. Mens hun går, skal hun tenke, kjenne etter. Virkelig kjenne etter, og kanskje vet hun når hun står på tunet på Borren igjen, om det er stedet hun vil leve resten av sitt liv...
Dette var en fin leseopplevelse. Jeg er selv vokst opp på gård, men siden jeg er yngst i søskenflokken har jeg heldigvis aldri behøvd vurdere om jeg skulle drive gård eller ei. Men jeg har også lengselen etter det enkle livet på landet i meg iblant. Slik som kanskje veldig mange nordmenn har; veldig mange av oss kommer fra gård, eller har besteforeldre man besøkte i oppveksten, som drev gård. Kanskje hyttedrømmen som mange nordmenn har, egentlig bunner i ønsket om å leve enkelt og godt nær naturen, komme oss unna stresset, bråket, kravet om effektivitet og trangen mange har etter at vi må ha folk rundt oss, eller at det må skje noe hele tiden.
Boka forteller nøkternt om oppvekst på gård, og om bondens hverdag. For folk som ikke har vokst opp på gård, kan dette være en lærerik første innføring. For meg som har vokst opp på gård, ble dette en nostalgisk reise tilbake til ei tid som er forbi. Boka har flere fotografier i begynnelsen og slutten av boka; noen av bildene fra Lindas barndom er amatørfoto knipset med ustø hånd og (antar jeg) superenkelt kamera, men de er utrolig rørende. Det er som å forsøke å se skarpt over lang avstand noe som ikke er mulig virkelig å holde fast i lenger.
Linda fører et godt og lett språk, og jeg lar meg rive med av fortellingen. Hun røper i sitt takkekapittel i slutten av boka at hun alltid har likt å skrive, men nok ikke hadde tenkt at det første hun ga ut skulle bli et slikt selvbiografisk verk. Jeg er spent på om Linda kommer med flere bøker etter hvert; jeg har i så fall lyst til å ta en titt på dem også.
