Bonnier norsk forlag 2023
Hovedpersonen Martyboy97 er nå som ung voksen kommet tilbake til Tromsø etter et mislykket studieforsøk sørpå. Han bor alene i familiens hus som ellers står tomt; mor og søster har flyttet til Oslo, faren er død for mange år siden.
Martyboy97 er grunnleggende ensom. Venner - eller bekjente - fra oppvekst og ungdomstid, de få som er igjen i Tromsø, svarer sjelden på meldinger han sender dem, med forslag om å finne på noe, treffes, henge.
Mens han ser porno, fantaserer om damer, runker, prøver å ta seg sammen og gjøre seg klar til å ta opp igjen studiene, fortsetter han forsøkene på å få kontakt med gamle og nye venner. Det er med vekslende hell, og selvforakten synes bare å øke.
Romanen gir tilbakeblikk til oppveksten som kan forklare hvorfor han har havnet i denne bakevja hvor han føler seg utstøtt og ensom. Men kan det være - om han ikke prøver så hardt, og forsøker å være fornøyd med seg selv som han er - at livet har noe godt i bakhånd for ham også?
Denne romanen vil jeg si ga meg en leseopplevelse som skiller seg fra det gjengse; her presenteres en ung manns tanker og følelser på en utleverende og direkte måte. Boka er som en frisk pust fra nordens Paris, her er egentlig god stemning i bunnen, som ga meg håp.
Romanen er forfatterens debut, og den skal han være fornøyd med. Det er velskrevet med humoristiske og originale innslag; forfatteren lykkes i å sjarmerer inn en person med handlinger som ikke er udelt likandes.
Sitat fra side 9, et eksempel på originalitet; jeg hadde i alle fall ikke hørt noe liknende før:
«
En turist så på meg, så jeg smilte tilbake på engelsk.»
Eller side 198:
«
Fremme på universitetet kjøpte jeg en kaffe, fant veien til en lesesal og gikk nedover radene for å finne en ledig plass til en fanfare av energidrikkbokser som ble åpnet.»
Og side 221:
«
Nord-Norge er rart. Fjellene er nesten urealistisk spisse, steinete og bratte, de stuper rett ned i fjorder og hav, og himmelen ser ut som et maleri annenhver dag. Og uansett hvilken vei du ser ligger det en utsikt så majestetisk at den ville blåst trusene av turister fra de fleste deler av verden. Og det tok oss femten minutter å kjøre dit. Jeg hadde sikkert savnet det om jeg hadde flyttet, sånn som alle andre.»
Sitat fra side 115 viser hvor plagsomt selvbevisst hovedpersonen kan være:
«
Musikken var så høy at alle satt og ropte til hverandre uansett hvor nært de satt. Jeg ble sittende og fikle med aluminiumsringen på toppen av ølboksen og tenke på hvordan det var å snakke med andre. Jeg følte meg distansert og rar, som om det ikke var min egen stemme. Svar uten innlevelse, innspill ingen ville høre, hodet så fullt av selvbevissthet at ingenting annet fikk gro. Når jeg skulle snakke snublet jeg ofte i ordene mine, ble for ivrig, snakket for fort, skyndte meg til poenget. Jeg bare hadde så mye jeg ville si, så mange tanker jeg ville få ut, men jeg ville ikke være til bry.»
