Da Margaret var seks år gammel, tok mora hennes livet sitt. Margaret ble da alene med far; sammen har de greid å leve videre, komme gjennom sorgen og den traumatiske opplevelsen det var å finne mora død. Men da Margaret holder på med legestudiene og i den anledning befinner seg på disseksjonssalen, trigger dette til live vonde tanker og følelser. At hun har vært uønsket gravid og gjennomført en abort, gjør livet enda vanskeligere.
Dette er godt skrevet. I en nokså ordknapp stil, som gjør at hvert ord er viktig, får mye vekt. Noen sekvenser er som poesi.
Eksempel side 44:
«Jeg forsøker, men forstår det ikke, får ikke rede på det. Hva som er positiven, og hva som er negativen. Hva som er originalen, og hva som er kopien. Hvem som er meg, og hva som er i ferd med å bryte ut.
Er ikke jeg den jeg er, er ikke du deg?
Jeg går helt i surr. Hjelp meg.
Bær meg, bær meg over.»
Det er også veldig vond og sørgelig lesning. Det Margaret opplevde som liten og siden har strevd med er vondt å ta del i. Det ser ut til å gå bra med Margaret til slutt, men hvordan hun fant veien tilbake fra pillemisbruk og sammenbrudd kjennes uklart for denne leseren. Ikke at forfatteren skal være pliktig å "dokumentere" hele forløpet, men jeg hadde ønsket at historien kunne gi meg og andre lesere håp. Psykisk sykdom virker så innfløkt og ubegripelig, kreftene som trekker ned er så mørke, skumle og sterke. Hvordan blir man egentlig frisk igjen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar