«Glassmaneter» av Kristi Furubotn

Wigestrand 2025

Alva får beskjed om at hun har kreft i livmorhalsen, og legene anbefaler operasjon. Hun er spesialsykepleier, så hun vet en del om hvor alvorlig inngrepet er. Å skulle innta rollen som pasient når man vanligvis er i pleierrollen - i det hele tatt være i rollen som pasient når man har såpass mye kjennskap, er ikke bare enkelt.

Språket er godt gjennomarbeidet, til tider nesten poetisk.

Sitat side 58: «Så komisk nesten hvor sterkt vi mennesker er forbundet til hverandre, at et annet individ kan kjenne hva jeg er bekymret for, vi deler ord og utveksler følelser, drikker det samme vannet som Sokrates slukket tørsten med, regn treffer oss med dråper Johannes døperen badet i, jødefolket vasset gjennom og vikingene seilte på. Vi får i oss hverandres urin og blod og all væske i verden resirkuleres og virus og bakterier strømmer fritt, jeg er du er meg i deg i verden i universet i gud. Mennesket. En fullkommen skapning.»

«Ikke helt død ennå» av Holly Jackson

Oversatt av Hilde Stubhaug
Aschehoug 2025

Jet (27) blir på halloween overfalt hjemme. Noen har klart å komme seg ubemerket inn i huset, angriper henne bakfra og slår henne i hodet tre ganger med noe som senere viser seg å være en hammer. Hun blir svært hardt skadet. Hun overlever mirakuløst. MEN kommer til å dø av hjerneskade i løpet av en ukes tid, er legenes dom.
Jet bestemmer seg fort for at denne siste uka av livet skal benyttes til å finne ut hvem som drepte henne; hun skal løse sitt eget mord. Med seg på laget får hun nabogutten og barndomsvennen Billy.

Dette var min santen et annerledes plott. Fortellingen er i en smått humoristisk, rappkjefta stil, noe som gjør boka underholdende i tillegg til at det er spennende å se hvordan Jet skal gå fram for å finne ut hva som har skjedd. Kanskje er det litt usannsynlig at hun er såpass fysisk pigg etter det som har skjedd, men vi går jo med på premissene, når historien byr på en så spennende jakt.

«Den frosne elven» av Ariel Lawhon

Oversatt av Heidi Bloin Johannessen
Cappelen Damm 2025

Maine, 1789: Jordmor Martha Ballard blir tilkalt for å se et lik og si hva hun mener om dødsårsaken. Hun ser tydelige tegn til at den døde mannen ble mishandlet og hengt, før han ble slengt i elven Kennebec river, der han ble funnet. Likevel er den unge, skolerte legen like sikker på at mannen druknet!
Den døde mannen - Joshua Burgess - var mistenkt i en brutal voldtektsak, angivelig skulle dette vært gjort sammen med dommer Joseph North.
Det mangler ikke på mistenkte for mordet, siden Burgess var en mann flere kunne ha tenkt seg å ville bli kvitt. Noen av de siste som ble observert sammen med Burgess, var Martha Ballards sønner; visstnok hadde de kastet Burgess ut fra en fest fordi han klådde på den ene søsteren deres.
Som følge av yrket er Martha Ballard mye omkring og kan følge med på hva som rører seg. Hun fører dagbok, og nedtegnelsene hennes viser seg å bli nyttige i flere sammenhenger.

Dette er en ganske langsom krim, ikke for deg som foretrekker spenningsdrevet, hardbarket krim. Historien bringer også kvinnesak, historie og kjærlighet til torgs. For meg føltes språket noe tungtflytende, enten det er originalen eller oversettelsen som er litt for dårlig bearbeidet. Det var også noen småfeil som siste korrektur burde fanget opp, som at det på side 189 står september i stedet for desember.

«Blodet» av Torgrim Eggen

Cappelen Damm 2025

Brødrene Oddmund og Sigurd vokser opp i Ringebu i Gudbrandsdalen, Oddmund er eldst; et par år eldre enn Sigurd. På 1930-tallet er de guttunger, da krigen kommer er de helt unge menn. Brødrene velger å la seg verve til tyske tropper på østfronten, for å bidra til nedkjempelse av bolsjevikene. De er bare 17 år da de kjemper ved henholdsvis Leningrad (Oddmund) og Nord-Finland (Sigurd). De overlever, men krigshandlingene de har tatt del i, endrer livene deres for alltid. De fysiske og psykiske merkene av krigen er der, i tillegg blir de dømt for landssvik.

Romanen åpner med humøroverskudd og skildringer som kan minne om Kjell Aukrust, ikke minst siden guttene synes godt utstyrt med både temperament og kløkt.
Sitat side 11: «Lille Sigurd er beitil, som de sier på dovremål, en som aldri gir seg. Alle i familien er redde for raserianfallene hans. Man veit aldri helt når de kommer. Men når Sigurd blir vred, blir han sprutrød i ansiktet, tårene spretter, han uler og hyler og den lille kroppen liksom eser ut. Som å se et lemen like før det sprekker. Kommer man for nær ham da, sitter plutselig de små, skarpe melketennene i fingeren eller armen. Men får han være i fred noen minutter, blir han normal igjen.»

Da romanen tar oss med til krigen, endrer fortellingen karakter, naturlig nok. Det er få lyspunkter ved fronten, fiender, lemlestelse og død truer overalt.

Forfatteren har brukt levende rollemodeller, onklene sine - brødrene til mora. Det er tankevekkende og engasjerende lesestoff. Det var nok ikke bare enkelt å velge "riktig side" for den som ønsket å bidra, eller var eventyrlysten og hadde virke- og utferdstrang. I en stor krig blir enkeltmennesker uansett små brikker i det store spillet, men valgene man tar, må man - hvis man overlever - leve med i ettertid. 

«Den usannsynlige seriemorderen : Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser» av Simen Sætre

Cappelen Damm 2025

En av dagene mens jeg satt og leste denne boka, kom det på nyhetene at Arnfinn Nesset er død, 89 år gammel. I 1983 ble han dømt for 22 drap på pasienter på Orkdal sjuke- og aldersheim, der han var bestyrer. I avhør hadde han tilstått noen flere drap enn de 22 han ble dømt for, men i rettssaken trakk han alle tilståelser. Juryen fant likevel at han var skyldig.
Middelet Nesset skal ha brukt for å ta livet av pasientene, var curacit. Det var funn av denne giften i medisinbeholdningen på sjukeheimen som i sin tid utløste alarm. En pleier fant middelet, og mente at giften ikke hadde noe der å gjøre. Og måten det var kommet dit, som tilføyd på ledige linjer og sneket med på en bestilling til apoteket, var mistenkelig.

Sætre får fram at Nesset i avhørene ble hardt presset, og han var påvirket av medikamenter som - når de tas sammen - kan gi bivirkninger som kan ha påvirket Nesset til å gi etter og bare tilstå for å få fred. Han hadde også et personlighetstrekk som var utpreget; han ville gjerne gjøre andre til lags, så tilståelsene kan også ha vært et uttrykk for at han ville gi etterforskerne det "de trengte" og sterkt etterspurte, nemlig tilståelser.
Politimennene som avhørte, "truet" med å grave opp likene for å undersøke om det kunne være spor av curacit i levningene. Som sterkt religiøs syntes Nesset dette var så uhyrlig, at han bare for å unngå dette, ville tilstå.

Selv eldre og syke mennesker kan dø på en måte som føles brått og uventet. Men sammen med tilstedeværelse av curacit i medisinbeholdningen, og ved observasjoner som pleiere og pårørende gjorde av en bestyrer som ofte var der eller dukket opp i forbindelse med dødsfall, så forstår man at det opplevdes som mistenkelig.
Hva skulle så Nessets motiv ha vært, for å ta liv? Det kan ha vært at han syntes det var vondt å se de syke lide, at han ville "hjelpe dem over". Det var også mange som "maste" på Nesset om plass til sine syke og eldre, så kanskje forsøkte han å rydde plass til andre som kan ha trengt det mer?

Boka er en perfekt true crime-historie, siden saken føles så usikker. Om Nesset var skyldig eller ikke, kan man forsøke å finne ut etter som man får bedre kjennskap til saken gjennom boka. Uansett om Nesset var skyldig eller ikke, kan man også tenke litt over om dommen kan ha vært feil; for var det ikke litt vel mye tvil til stede?