«Skråpånatta» av Lars Mytting

Gyldendal 2023

Året er 1936. I Butangen møter vi igjen presten Kai Schweigaard som vi kjenner fra Søsterklokkene (2018) og Hekneveven (2020). Presten er blitt en gammel mann, han vet han nærmer seg slutten av sin prestegjerning og sitt liv. 
Astrid Hekne, datter til Jehans og barnebarn til Astrid Hekne som døde i barsel i 1881, sniker seg til å gå i støpulen for å se den gjenværende av de to søsterklokkene; den andre ble sendt til Dresden sammen med stavkirka. Kai innser at det er på tide hun får overta ansvaret for å passe på Hekneveven, som ifølge bygdesagnet spår framtida, deriblant Skråpånatta, eller Dommedagsnatta.
Årene som kommer blir preget av dyrtid og uroligheter nedover i Europa. Til slutt kommer også krigen til Norge og Butangen. Og bygdefolket settes på harde prøver. Hvem tar parti med tyskerne, hvem kjemper imot? Hvem kan man stole på? Og når freden kommer, og krigens brutale flammer har sloknet, hva har man mistet, og hva har overlevd av mennesker, bygninger og gjenstander?

Dette er, som de to andre bøkene i trilogien, en mektig historisk roman fra bygdemiljø. Historie og myter veves sammen til et fargerikt og mangslungent bilde. Til slutt har Mytting samlet og festet trådene, historien avsluttes og avrundes. Disse bøkene byr på en rik leseopplevelse.

«Hundreogtretten» av Gøril Emilie Hellen

Utgitt av Cappelen Damm 2023

Irene er gift med Peder. Han er lege og har to barn - to gutter - fra et tidligere ekteskap. Sammen har de datteren Eira. På en hyttetur, lagt til en enkel og litt avsides turistforeningshytte, blir Eira plutselig veldig dårlig. De kommer seg til sykehuset, men får vite at livet ikke står til å redde. Og da kommer spørsmålet om organdonasjon.
For Irene er dette et brutalt og umulig spørsmål, mens Peder er sikker. Slik han er sikker på så mye. Irene går med på organdonasjon, men kan det være at hun har latt Peder få bestemme for mye gjennom alle år, og gitt ham for mye frihet? 

Romanen gir tilbakeblikk til hvordan Irene og Peder møttes, hvordan samlivet har vært fram til denne skjellsettende opplevelsen inntreffer.
Det er godt skrevet, det er mange interessante betraktninger og problemstillinger. Det er på mange måter vond lesning, men kanskje finnes det også håp og lyspunkt.

«Vrakeren» av Lars Saabye Christensen

Cappelen Damm 2023

Bendik Ries skal skrive biografien om forfatter Jørgen Ribe. Året er 2020, Norge stenges ned på grunn av koronapandemien, Ries er ikke frisk, forlaget har sagt ja, men virker i bunn og grunn noe lunkne til prosjektet, og Jørgen Ribe er bestemt motvillig. Så dette er et tungt prosjekt, men det er i alle fall et par-tre år til forfatteren fyller 70 år, da det er planlagt at biografien skal være ferdig.

Jørgen Ribe er ungdom når vi blir kjent med ham. Det flytter inn en ny familie i blokka hvor han bor. Sønnen i den nye familien, Carl kommer til å bety mye for Jørgens tilværelse, modning og utvikling.
Jørgen får sommerjobb på Banan-Matthiessen, der faren er ansatt som disponent. Der får Jørgen vite om den myteomspunne Vrakeren, han som sorterer bananene. Hvilke skal legges til modning, hvilke skal vrakes?
Senere, da Jørgen Ribe er voksen og har blitt forfatter, tenker han at en forfatter arbeider på samme måte som en vraker, med sine ideer. Hvilke ideer skal få ligge til modning og bli til noe, og hvilke må/bør vrakes umiddelbart?

Ole Jacob Hoel i Adresseavisa (dessverre plussartikkel) skriver at Vrakeren er halvsøsteren til Halvbroren, romanen Saabye Christensen ga ut i 2001, og som han mottok Brageprisen, Bokhandlerprisen og Nordisk råds litteraturpris for.
Vrakeren er i perioder lettlest, har god framdrift. For andre deler er teksten mettet og tung, man må/bør ta seg tid for å få med alt som står på og mellom linjene. Så jeg forstår sammenlikningen med Halvbroren, som jeg synes på samme måte var varierende i driv og tyngde. Jeg tenker også tilbake til romaner som Beatles og Byens spor, når jeg leser årets roman. Jeg kjenner noe av den samme stemningen nå, som da jeg leste dem.
Jeg tror at det må være mye om Lars Saabye Christensen selv i denne romanen. Jeg synes det er veldig interessant å lese hvordan han - som han får vist gjennom fortellingen om Jørgen Ribe - arbeider med og tenker om tekstene sine. Og kanskje hvordan han stiller seg til å bli biografert? Og hvordan det er å arbeide fram en biografi, finne kilder og gjøre research?

Fortellingen om Bendik Ries' arbeid med biografien kan ses på som en rammefortelling for Jørgen Ribes historie. Bendik Ries og Jørgen Ribe kan også ses på som to motsetninger i forfatterens egen personlighet som slåss om å få det siste ordet, om å bli trodd. Kampen mellom sannheten og diktningen. Er det viktigst å skrive sant, eller slik at det oppleves sant? Eller er det viktigst å dikte godt?

Romanen er mektig, stemningsfull, tankevekkende. Hvis du først skal ta deg tid til å lese en skikkelig tykk roman i år, vil jeg foreslå denne.

Et lite sitat fra side 416, det er Ries som har ordet: «Forfattere er troløse, illojale, svikefulle og kyniske. Hvis skrivingen deres kan tjene på noe, gjør de det. De drar nytte av. Målet helliger midlene. Det er den litterære lov. Den er hevet over moral. Jeg har møtt hardbarkete forbrytere som har mer omtanke for sine nærmeste, til og med for sine ofre, enn forfattere.»

«Vaniljekrem, Sobril og pinnedyr : Dagbok fra Den bohemske ambassade 1» av H.P. Treider

Pitch 2023

Lillemor og ektemannen Carl har nylig gått av med pensjon. Hun gleder seg til alt hun nå skal få tid til å fylle dagene med, mens han ser fram til endelig å kunne gjøre minst mulig og bare nyte friheten.
Da Lillemor gikk av, fikk hun av kollegene på biblioteket en dagbok, og oppfordringen var klar: "Skriv ditt liv!"
Resultat av dagbokskriveriene er denne romanen, og Lillemor får litt av hvert å skrive om, faktisk. For Lillemors mor bor i nabohuset, og selv om hun er godt over 90, er hun i full vigør og det skjer ting både rundt henne og det øvrige person- og dyregalleriet. For Lillemor har katt, og det dukker opp både hund og pinnedyr i romanens gang.

Dette er sjarmerende feelgood, passe humoristisk og realistisk. Jeg ser fram til neste bok i serien!

«Villa Art» av Ingvild Solstad-Nøis

Oktober 2023

To vennepar tar med barna sine på ferietur til Frankrike. Der har de leid et hus med utendørs svømmebasseng, det skal være et påfuglpar på eiendommen, som for øvrig er omgitt av landlig idyll. Rammene synes perfekte, nå skal feriedrømmen leves ut!
Men. De eldste barna er ungdommer, i brytningstid mot ung voksen nå, de har mobiltelefonen foran ansiktet det meste av tiden, hvordan kan de motiveres til å være mer til stede her og nå? Og hvordan kan det bli til hyggelig feriestemning, når det ene paret krangler høylytt om nettene?
I stedet for perfekt ferieidyll rapporterer jeg-fortelleren (jeg tror ikke vi får vite navnet hennes) om familie- og parforhold som er utfordrende på mange plan, og kanskje ekstra utfordrende er det når man er på ferietur.
Angående sitt eget forhold til ektemannen virker det som jeg-fortelleren ikke er villig til å gå så hardt innpå det, men i stedet stikker nesen nyfikent i venninnas utfordringer. For det er venninna og hennes ektemann som krangler om nettene. Og det er venninna Kaths eldste datter Mie som jeg-forteller tenker må være en skikkelig håndfull og derfor har et kritisk blikk rettet mot. At jeg-fortellerens eldste sønn Feir også kan trenge litt voksen veiledning, er det som hun ikke tar helt innover seg.

Jeg har før lest av samme forfatter Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit (2011), Rolig sone (2013) og Eid (2019). Solstad-Nøis er en forfatter jeg ønsker å følge med på videre i forfatterskapet. Jeg liker veldig godt skrivestilen hennes. Teksten er mettet, i betydningen full av mening. Det ligger mye mellom linjene, og det er noe undrende og utforskende i måten hun forteller, ispedd mange gode betraktninger og beskrivelser.

Eksempel fra side 36; her kommer det fram at jeg-fortelleren og ektemannen Anders også kan ha hatt sitt å streve med, for her forteller hun om noe hun har snakket om i en terapitime de har vært i:
«Jeg fortsatte med å påpeke det paradoksale i at han setter alarmen på klokka seks for å løpe mila si, når han samtidig klager over tretthet. Jeg fortalte om Apple Watch-en som lyser og varsler rundt håndleddet hans, nyheter, meldinger og mailer i et bankende kjør som sørger for at pulsen under reima aldri er i hvilemodus. Og er han i hvilemodus, kommer det et varsel som forteller ham at han er det. Jeg sa at det måtte spise ham opp, fra innsida. Jeg kom med eksempler, malte fram bildet av oss da vi sto oppreist under julemessa med guttene mellom oss og holdt hender. Idet vi sang slekt skal følge slekters gang, lyste ei melding opp i den mørklagte kirkebenken, og jeg kunne skimte at Donald var ute og twitret, at Donald brautet seg inn mellom oss.»

Og side 70:
«Jeg har sett denne forvandlinga hos kvinnene i nettverket mitt. De er sterke og målrettede, fremstår suverene på jobb, legger frem rapporter og fremdriftsplaner, de har kontroll på hjemmebane, arrangerer middager og håndterer alle gjestenes behov, tåler kommentarer fra både partnere og svigermødre og andre i sirkusfølget, uten å flakke med blikket kan de legge ut om seksuallivet sitt, med autoritet legger de alle slags baller døde. Så ankommer barnet deres, og de transformeres til puddinger.»