«Vi er ikke her for å ha det morsomt» av Nina Lykke

Oktober forlag 2022

Knut er forfatter, nærmer seg 60 år, og det er en stund siden han ga ut noe av betydning. Han ga engang ut en roman han kaller Den Berømte Boken, og viraken og publisiteten han opplevde da, er noe han fortsatt lever på minnene om, og som også av og til gjør at han får små oppdrag. En dag får han invitasjon til å delta i et samtalearrangement på Litteraturfestivalen i Lillehammer. Han skjønner så klart at han er stand-in for en annen og mer populær forfatter som i siste liten har trukket seg, men det er likevel fristende å si ja, blant annet fordi pengene han får for å stille er kjærkomne. Samtidig som det er ting som gjør at han burde takke nei. For de andre samtaledeltakerne er eks-konas nye ektemann (som Knut hater av hele sitt hjerte) og den såkalte Virkelighetsforfatteren, som har løyet stygt og sårende om Knut i en roman hun har fått veldig mye ros og beundring for. Samme hva Knut har lyst til å si for å forsvare seg mot hennes litterære overgrep, så vet han at han kommer til å tape, for selv om hun skriver virkelighetslitteratur, så er det en ROMAN, og da er jo det meste tillatt. Dessuten er hun kvinne og per definisjon den svake og sårbare.

For oss som har lest Nina Lykkes tidligere romaner, forventer vi humoristiske og skarpe betraktninger av samfunn og mennesker, og denne gangen er det altså det litterære miljøet som skal få gjennomgå - et miljø mange av oss som leser føler at vi har litt kjennskap til.

Leseren skjønner fort at Knut selvfølgelig kommer til å si ja til å stille på Litteraturfestivalen (selv om det klokeste sikkert hadde vært å holde seg langt unna!), og etter grundig å ha fått kjennskap til bakgrunnen for hans sårede stolthet og alle hans antipatier, forventer vi en heidundrende happening når Knut endelig har fått karet seg til Lillehammer og kan entre scenen. Men det tar sin tid før han er der. Det er mange tanker, selvransakelse og tilbakeskuinger som skal gås gjennom, og for meg blir det noe gjentakende og litt kjedelig med denne veldig lange sekvensen der romanens univers og Knuts plassering i dette utbroderes. Det er som et tungt fly på en veldig lang rullebane; det tar tid før farten er stor nok og flyet begynner å lette.

Romanen er absolutt lesverdig, det er mye både å humre og fundere over.

«Jeg er egentlig ikke sånn» av Marie Aubert

Oktober forlag 2022

Det er ei helg i mai, og Linnea skal konfirmeres. Faren hennes, Bård, irriterer seg i innledningen av romanen, over konfirmantens mor Ellen, som ligger henslengt på sofaen med vinglasset ved siden av seg og med nesa ned i mobilen - skjønner hun ikke hvor mye de har å gjøre før huset er presentabelt til alle gjestene kommer? Han trøster seg med at rett over helga skal han endelig kunngjøre at han reiser sin vei - han har ei stund hatt ei dame på si', og nå vil han forlate kona, Linnea og brødrene hennes - tvillingene Eirik og Sivert. Egentlig er han ikke sånn, men nok er nok, og kjærligheten går sine egne veier.
Bårds søster Hanne er hjemme på besøk på grunn av konfirmasjonen og hun har med seg den kvinnelige kjæresten sin. Faren til Bård og Hanne, Nils, er også med i fortellingen. Linnea, Hanne, Bård og Nils veksler mellom å ha fortellerstemmen. Her er det mye som har skjedd i oppveksten som, nå som alle er samlet igjen, kommer opp til overflaten, blant annet forskjellsbehandlingen fra foreldrene, som Bård og Hanne følte på, og som fortsatt svir.

En lettlest og engasjerende roman. Aubert er for meg virkelig blitt en forfatter å følge med på; jeg gleder meg til å lese hva hun kommer med videre i forfatterskapet.

«Frelseren fra Hvidovre» av Kaspar Colling Nielsen

Oversatt av Kyrre Andreassen
Cappelen Damm 2022

Det er dystre tider - ikke bare i Danmark, der romanens handling utspiller seg - nei, hele verden sliter. Koronaen herjer, stadig nye hissige varianter av viruset gjør at menneskene ramler om i gatene. Det florerer av økonomiske kriser, og Vesuv har hatt utbrudd som mørklegger hele Europa med svarte askeskyer. Det må nærme seg Dommedag.
Men flere uavhengige analyser viser at det finnes en redning! Hvis forfatteren Allan Thornbum skriver et dikt, så kan det frelse verden. Allan har for lenge siden gitt ut et par diktsamlinger, men disse har han tjent veldig lite på og aldri fått noe særlig ros for. Han overlever på å være trafikkteller et par dager i uka, og for øvrig leve svært enkelt og sparsommelig. Da den danske regjeringen henvender seg til Allan og spør pent om han kan skrive diktet som kan redde verden, er svaret nei. Det gidder han altså ikke. 

Dette var en underfundig og uforutsigbar roman. Som tittelen antyder, ses Allan på som frelseren, og det skal komme til å skje ting som trekker paralleller til tiden da Jesus Kristus levde og virket.
Romanen bringer ganske besk samfunnskritikk og miljøpessimisme, behandlet på en humoristisk måte.

Et sitat fra side 16: «Verdens mest betydningsfulle menneske gjennom alle tider, Allan Thornbum, hadde en ytterst sparsommelig møblert kjellerleilighet, for han hadde for mange år siden valgt et asketisk, munkeaktig liv, renset for all luksus. Det er du nødt til hvis du vil leve som dikter, eller som Allan selv formulerte det da han var yngre: " Hvis man vil virke i poesiens tjeneste." Egentlig hadde han sluttet å skrive dikt. Han gadd ikke mer av den dritten.»

«Etterklang» av Helga Flatland

Aschehoug 2022

På ein gard i Telemark bur to brør som driv garden saman. Dei får hjelp med arbeidet av foreldra, som og bur på garden. Johs held til i det store hovudhuset for seg sjølv, medan broren Andres bur i eit av dei mindre husa, trass i at han har kone og ungar. På garden fins det mange minner etter morfar, Johannes. Den kjende spelemannen med det store egoet. Der me fylgjer Johs i tankane, er det ikkje særleg gode minner han har etter morfar, sjølv om det var han som lærte Johs å spele fele.

I Oslo bor Mathilde. Hun er norsklærer på videregående skole og har ei stund hatt forhold til en av elevene sine. Da dette blir kjent, får hun sparken. Hun velger å flytte ut på landet, der hun planlegger å skrive en roman. Hun leier ut egen leilighet i Oslo og finner seg et sted å leie i Telemark, og slik havner hun på gården der Johs og Andres holder til.

Som Flatland har gjort i flere romaner tidligere, veksler hun mellom å skrive nynorsk og bokmål. Det fungerer fint når man behersker begge mål så godt som Flatland; det gjør det også enklere å holde fortellerstemmene fra hverandre. Kanskje kan det også bidra til at lesere som vanligvis skyr nynorsk, finner ut at det er minst like fint å lese som bokmål?

Romanen er utfordrende lesing, i den forstand at hovedpersonen Mathilde - i alle fall slik jeg opplever henne - er veldig vanskelig å like. Hun roter det til for seg og for mennene hun innleder forhold til, og av hvilken grunn? Hvorfor holdt hun seg ikke i skinnet - hun måtte jo ha skjønt at det var uetisk å innlede et forhold til en av elevene sine? Selv om hun er kvinne, og mannen (eller gutten i dette tilfellet) var den som aktivt gikk inn for å innlede et forhold (altså kanskje omvendt av hva som er vanlig eller som vi gjerne hører om), må hun jo ha forstått at maktforholdet mellom en lærer og en elev ikke skal misbrukes? Hvordan hun siden handler når hun kommer til gården, gjør henne enda mer ubegripelig og enda mindre likendes. Jeg synes ikke handlingene eller motivene hennes gis noen god forklaring i romanen; det holder ikke med antydninger a la "moren var likedan" - eller mener forfatteren virkelig at manglende evne til å motstå erotisk begjær er genetisk betinget?

Side 69 får vi høre hvordan ei trollstemt hardingfele er stemt. Overstrengene som a, e, a, ciss, og understrengene som ciss, e fiss, a.
Kapitteloverskriftene i romanen er: A, ciss, E, e, A, fiss, Ciss, a, altså de enkelte overstrenger med tilhørende understrenger. Her er det nok bare å gå i gang og tolke; romanens tittel kan også spille med i det totale lydbildet. For ikke å glemme historiene som tradisjonelt gjerne fortelles sammen med musikkstykkene/slåttene som blir spilt. Kanskje Mathildes handlinger forklares her, for de som liker å tolke og grave?

Slutten kommer brått og jeg er usikker på om jeg skjønner helt hva utgangen ble. Men jeg ble absolutt engasjert og det var bra driv i fortellingen, så alt i alt var dette en fin leseopplevelse.

«Gjestene» av Agnes Ravatn

Samlaget 2022

Karin og Kai har motvillig sagt ja til å låne hytta til ei venninne av Karin. Venninne er forresten å ta alt for hardt i; Karin har eit særs anstrengt forhold til Iris Vilden, som Karin ser på som ein intrigemakar og falsk person ho helst ikkje vil ha noko særleg kontakt med. Men no er dei altså på Vilden si hytte i skjærgarden, og Kai, som er snikkar, skal ordne ny brygge. Karin er full av forakt for rikingar og statusjegerar, likevel må ho innrømme at hytta er smakfull og ligg fint til like ved havet.
På nabohytta held forfattarparet Per Sinding og Hilma Ekhult til. Karin får tidleg eit horn i sida til Per, sidan han prøver jage henne med å seie "Privat grunn" då ho nærmar seg hytta hans. Trur han at han er så viktig, altså? Men Karin veit at bøkene hans ikkje reknast som mesterverk. Bøkene til kona hans, derimot. Men no er det visst mange år sidan sist ho ga ut noko.
Litt tilfeldig gjev Karin og Kai seg inn på eit spel, der dei let som dei er nokon andre enn dei er, med andre og viktigare karrierer. For Karin er det kanskje ein måte å heve seg over hyttemisunninga og den generelle misunninga ho rettar mot alle som ho tenkjer står over henne i rang, medan Kai som vanleg er grei og gjer så godt han kan for å plise kona si.

Eg vil tru ein del kan kjenne seg att i tankar og kjensler me "vanlege folk" rettar mot dei som tilsynelatande har alt - hytter og båtar og status en masse.
I starten av boka kjente eg ubehag ved å lesa Karin sine sure tankar, og det skjer ikkje noko særleg, heller. Men så går Karin gjennom ei utvikling, historia skyt fart og etter kvart får eg større sympati og interesse for både Karin og romanen.