«Menneskets beste venn : Olivias liv» av Heidi Linde

Gyldendal 2021

Vi møter igjen Olivia fra Annenhver uke (2019). Hun er blitt bestevenn med Cornelia og i vinterferien skal hun være med Cornelia, mora hennes og moras nye kjæreste til denne nye kjærestens hytte. Det blir en drømmeferie! Men etterpå får Cornelia en skikkelig nedtur, og Olivia strever litt med å få til å være den gode støtten hun synes en venn skal. For Cornelia er skikkelig nedfor og stenger vel egentlig Olivia litt ute.

Plottet i boka er kanskje ikke all verden, men det er fint å få følge Olivia og alle rundt henne videre - det blir som en slags feelgood for barn i slukealder. Olivias fortellerstemme er lett og humoristisk; jeg koste meg nesten enda mer med denne boka enn den første i serien.

«Team Tuva» av Marit Eikemo

Samlaget 2021

Tuva er fellesnevnar, personen som dukkar opp i kvart kapittel i boka. Det startar med at me treff presten som skal stå for begravinga av mor til Tuva. Bror til Tuva hadde tenkt å ta praten med presten åleine, men så dukkar Tuva opp og set sitt preg på samtala. Deretter er det fastlegen, tannlegen, advokaten, snikkaren, trenaren, bankrådgjevaren og psykologen som står for kvar sine kapittel. Og desse personane er sterkt til stade, og får og føre fram sine historier til boka.
Det vart til slutt eit ganske stort persongalleri, og eg tenkjer at sjølv om Tuva er hovudpersonen i boka og blir beskriven frå stadig nye vinklar utover i boka, så vart eg kanskje ikkje så særleg godt kjent med henne likevel? Men det kan nett vera dette som er styrka i romanen, at Tuva heilt til slutten framstår som litt av ei gåte?

Ei lettlest og interessant bok, med ein vri som kanskje kan minne om Tiller sine Innsirkling-romanar.

«Lykke og kampen mot kjærligheten» av Monika Steinholm

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2021

Vi møter igjen Lykke fra Ikke akkurat Lykke (2020). I forrige bok gjorde hun det kjempebra som rapper og vant en slampoesikonkurranse, så når korpset skal framføre en rappelåt mener de fleste at Lykke er selvskreven til å ta den soloen. Lykke tror de tenker sånn bare fordi hun er mørk i huden, og nekter plent. Hun dropper også å skrive tekster, noe hun ellers elsker å holde på med, men hvorfor hun har fått et anstrengt forhold til rapping og ikke vil gjøre det mer, sier hun ikke noe om til noen.
Mamma er fjern, glemsom og lyver til Lykke. Hvite løgner, kanskje, men likevel. Etter det Lykke kan finne ut, stemmer alle symptomene med stoffmisbruk. Lykke er kjempebekymra og lurer veldig på hvordan hun skal få tilbake den versjonen av mamma som hun elsker og trenger.

Jeg som leser gjetter jo fort at det ikke er narkotika Lykkes mamma holder på med, men likevel er det ganske spennende å lese hva som skjer videre i boka. En skikkelig slukebok for barn i alderen ca 9-13.

«Håndball eller helvete» av Johanne Scheen Jahnsen

Utgitt av Aschehoug 2021

Vilma spiller håndball og henger mest med vennene Katti og Ingfrid fra håndballaget. Men hvor gode venner er de egentlig? Vilma kjenner det som hun må spille en annen enn hun er for at de skal godta henne og fortsette å like henne, og hun må i hvert fall være kjempegod i håndball. Og når hun treffer Jacob som er på besøk hos onkelen i nabohuset, kan hun ikke fortelle Katti og Ingfrid at hun liker ham veldig godt, eller at hun henger sammen med ham og spiller rollespill. For da hadde de jo dumpa henne tvert. Det er i alle fall det Vilma tror. Og det blir et par slitsomme uker når hun spiller et slags dobbeltspill for at Katti og Ingfrid ikke skal få vite at hun er med Jacob og vennene hans.
Til slutt går det ikke å holde de "to verdenene" fra hverandre, de møtes med et kræsj og Vilma må ta et valg om hvem hun skal være spille på lag med. Eller må hun det?

Handlingen foregår i sommerferien før de skal begynne på ungdomsskolen. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i at man spiller en rolle i venneflokken, og at det ofte kan bli både kunstig og slitsomt når man tenker at slik eller sånn må jeg være, ellers vil ikke de andre være sammen med meg mer.

Kanskje mest for jentene? Fra 11-12 år og oppover.

«Annenhver uke» av Heidi Linde

Gyldendal 2019

Olivia (10 og et halvt) bor annenhver uke hos mamma og annenhver uke hos pappa. Hos mamma er det storfamilie, til sammen er de to voksne, fem barn og seks kjæledyr. Hos pappa er det bare den nye kjæresten, så Olivia er på en måte enebarn der og får masse oppmerksomhet. Pappa og den nye kjæresten er nøye på renhold, innleder alltid helgen med å gjøre rent, mens det hos mamma er litt så som så. Olivia synes hun har det fint; får avveksling fra uke til uke og det beste av to verdener. Men så begynner ei ny jente i klassen. Det kunne sikkert vært hyggelig, men jenta har tilfeldigvis fått Olivias plass i klasserommet og det er litt dumt at hun på en måte opptar alles oppmerksomhet. Og det skal skje flere ting som gjør at Olivias liv ikke kjennes så perfekt lenger...

Jeg leser på baksiden av boka at dette er første bok i en serie som heter Olivias liv. Den andre boka har kommet ut i år og heter Menneskets beste venn. Den har jeg også lyst til å lese, og det blir fint å følge Olivia videre. Heidi Linde fører et lett språk med en humoristisk tone som jeg liker. Barn som bor annenhver uke her og der kan sikkert kjenne seg igjen, og barn som ikke gjør det har kanskje vært nysgjerrig på hvordan det kjennes? For øvrig handler boka om vennskap og følelser.