«Hullet han krøp ut av» av Vidar Sundstøl

Utgitt av Tiden 2019

Hovedpersonen i Hullet han krøp ut av er forfatter. Han er også ektemann og far. Sønnen har muligens en diagnose; det kommer i alle fall fram at han krever ekstra ressurser på skolen, og foreldrene har også kontakt med kommunen i håp om å kunne få noe assistanse hjemme i tillegg. De virker slitne, forfatteren oppsøker ofte legen, forteller at han sover dårlig, har vondt her og der. Sammen går ekteparet til terapeut, der kona klager over at han er taus og fjern. Selv opplever han at han tenker stadig mer på den han var før, i tiden før han debuterte som forfatter. Stadig mer virker det som hans tidligere jeg invaderer livet han lever nå, som en synlig og hørbar skikkelse. Og den han er nå, inntar en passiv rolle som observatør.

Romanen består av korte kapitler, det veksler mellom livet han lever nå og livet han levde før. Det fragmentariske og kanskje uferdige i framstillingen, pirrer nysgjerrigheten, man må pusle litt selv for å få et helt bilde ut av bruddstykkene man får.

Jeg syntes dette var interessant lesning, ikke minst var det lettlest og fort gjort, siden boka er såpass tynn (100 s). Nettopp dette at det gikk så fort å lese boka, gjorde nok at alvoret ikke sank helt inn; jeg tror forfatteren kanskje ville ha ønsket at jeg satt igjen i en litt trykket stemning, men jeg leser fort og fornemmer mer letthet. Men jeg likte boka uansett. Jeg blir fristet til å skrive: Kort oppsummert er dette kort og godt.

«Livredd for å leve, dødsredd for å dø» av Bjørn Sortland

Utgitt av Piggsvin forlag 2018

Dina (15) er blind. Det har hun alltid vært, så hvis noen spør henne hvordan det oppleves, har hun egentlig ikke noen veldig gode svar.
Hun bor i en av de mange campingbilene faren har stående utenfor huset; han selger nemlig sånne. Dina er ikke særlig begeistret for farens nye dame og datteren hennes, så derfor bor hun heller for seg selv i en bil. Faren er ofte på reise med den nye familien, mens Dina er hjemme og blir passet litt på av au pairen Lily.
En dag dukker det plutselig opp en gutt i bilen. Han heter Tom og er på rømmen fra en barnevernsinstitusjon, fordi han tente på den. Dina er slett ikke sikker på om det er særlig lurt å bli med ham på noe som helst, men hun velger å stole på ham. Tom er ikke fylt 18 enda - det kommer fram etter hvert, man likevel kan han kjøre bil, og sammen stikker de av. Dina har veldig lyst til å reise til Stavanger, der bandet Kent holder sin avskjedskonsert, så Stavanger blir målet for reisa. Men helt enkelt blir ikke dette, med lite bensin på tanken, uten kontanter og mat, og uten lader til mobilen...

Jeg likte denne boka godt. Det er Dina selv som forteller, og hun uttrykker seg friskt, freidig og humoristisk, slik at jeg får lyst til å lese hele fortellingen i ett drag. Tom er også litt av en fargeklatt, så med de to sammen blir det artige dialoger og spennende handling.

Denne ungdomsromanen burde fenge både gutter og jenter, fra ca 12 år.

«Sydpolekspedisjonen 1910-12» av Hjalmar Johansen

Bildet er lånt fra Wikipedia

Redigert av Geir O. Kløver
Utgitt av Frammuseet 2011

Min interesse etter å få vite mest mulig om Roald Amundsens ferd til Sydpolen varer ved. Dagbøkene til deltakerne på ekspedisjonen, utgitt av Frammuseet i samarbeid med Nasjonalbiblioteket, er virkelig noen godbiter for den som ønsker å få inngående kjennskap til smått og stort som foregikk på reisen.
Tidligere i vinter leste jeg dagbøkene som Kristian Prestrud skrev fra samme ekspedisjon. Både Johansen og Prestrud skriver godt; Prestruds språk er iblandet litt engelsk slang, det er Johansen helt fri for.
Selv om det er god flyt i språket, kan bøkene være litt tunge å lese, siden rettskrivingen fra denne tiden skiller seg noe fra måten vi staver ordene nå. Dagbøkene er utgitt slik de sto, uten korrigeringer, så det kan også være noen feilskrivinger.

For Hjalmar Johansens del var jeg spent på hvordan han formulerte seg om den kjente episoden i Framheim, der han kritiserte Amundsen for dårlig ledelse. Foranledningen var: De hadde tatt av gårde til sydpolen, men gjorde en noe for tidlig start. Amundsen fryktet at engelskmennene med Scott i spissen skulle komme før den norske ekspedisjonen til sydpolen, derfor denne utålmodigheten. Våren hadde ikke fått skikkelig tak enda, temperaturen var for lav, og både hunder og folk sto i fare for å miste liv og helse, noe de forsto etter hvert som de for fram. Da de nådde depotet på 80º, ble det bestemt at de skulle returnere Framheim så fort det lot seg gjøre. Det var her det nesten gikk galt. Johansen og Prestrud ble hengende igjen til sist. Johansen var sterk fysisk, hadde nok lett holdt følge med de som kjørte foran om han hadde villet, men Johansen følte ansvar for å se til at også Prestrud greide seg. Amundsen på sin side, må ha ment at han var tydelig på at hver mann fikk passe seg selv og komme seg tilbake i hus så fort de bare kunne. Johansen kan ikke ha fått med seg dette at de ikke skulle holde sammen, og mente nok uansett at det var mest riktig nettopp å holde sammen. I tilfelle noe skjedde, at noen måtte gjøre stopp og de måtte slå leir, måtte de være samlet for at alle skulle ha det utstyret som trengtes. Johansen og Prestrud fikk et telt over til sin slede da Johansen greide å ta igjen Hassel, men de var uten primus og følgelig uten vann. Ifølge Johansens dagbok fikk ikke han eller Prestrud spist eller drukket noe hele denne dagen, med unntak av noen tørre skipskjeks, og de var ikke framme på Framheim før ett om natten.

Det er vel ingen som synes det er merkelig at Johansen ble indignert etter en slik opplevelse. Da Amundsen ved frokosten neste morgen spurte hvorfor Johansen og Prestrud ble så sene, sprakk det for Johansen. Hvilke ord som falt, nevner ikke Johansen eksakt i dagboken sin. Kanskje husket han ikke; det hender jo når man er skikkelig sint, at man sier ting man ikke husker etterpå.
Senere ble det isfront mellom Johansen og Amundsen, og Amundsen bestemte seg for at Johansen ikke skulle få bli med til sydpolen neste gang de forsøkte. Dette mente Johansen var dypt urettferdig. Han hadde erfaring fra isen, han var sterk fysisk og mentalt. Det han gjorde for å redde seg og Prestrud, samt ting han gjorde på tidligere polarferder, viste at han også var moralsk helstøpt; han var ikke redd for å utsette seg selv for ubehag for å redde andre.
I dagboka nevner Johansen at denne episoden skal han fortelle Nansen om; det virker som han ventet at i alle fall Nansen ville støtte ham. Så er det senere i denne utgivelsen gjengitt et brev han sendte Nansen, brevet er datert 8. februar 1912, men i dette brevet nevnes ikke den uheldige episoden. Johansen kan ha tenkt at det var bedre å snakke om dette ansikt til ansikt? Eller han kan ha roet seg ned, kommet til at det ikke hadde noen hensikt å rippe opp i episoden; det var uansett ingenting som kunne gjøres om igjen?

Men så til slutt i denne utgivelsen gjengis telegrammer og brev der det framkommer at Johansen nærmest ble sendt som pakkepost hjem igjen etter at ekspedisjonen var over.
«Hjemsend Johansen billigste maate anden plads og kjøp billet like til Norge la ham ikke selv faa pengene ihænde regres forbeholdes ifald statbevilgning til ham som belønning.»

Hvor lett er det å legge uheldige hendelser bak seg, når man behandles slik? Riktignok hadde han gått på fylla og muligens vist at han var klar for å kjøre seg langt ned om han fikk penger i egne hender, men likevel.
Dagboka viser ikke at han går og gnager på det som skjedde. Det er tydelig at det piner ham i starten, men så går livet videre. Og han blir med til Kong Edvard VIIs land med Prestrud og Stubberud, og ser ut til å engasjere seg helt og fullt i denne ekspedisjonen.

Dagbøkene i serien er rikt illustrert med fotografier, noe som gjør at de er ekstra spennende å bla i.

«Nedteljing» av Anders Totland

Gjeven ut av Gyldendal 2018

Det er sommarferie og Viggo er forelska i Emma. Det er litt tungt for han, sidan ho er i lag med Alex, ein felles venn av dei. Dei heng stadig saman på stranda denne sommaren. Slik får ikkje Viggo fred for lengten etter henne.
Oskar er ein annan i same gjeng. Han fortel Viggo om chatroulett, der ein på nettet kan kome i kontakt med folk, også jenter i rett alder. Oskar har hatt suksess med dette, er no kjent med ei jente som han har møtt i verkelegheita og det ser ut til at det kan bli eit par av dei to.
Viggo vil og prøve denne nettsida. Han treff mange slags folk, begge kjønn og alle aldrar, men til slutt treff han ei jente som i høgste grad verkar interessert i han! Då ho spør om dei skal gå "somewhere private" blir han med, og det ho foreslår dei skal gjera framfor kamera, blir han og med på. Men var det særleg lurt?

I denne ungdomsromanen tek Totland opp eit fenomen som eg ikkje kjente til frå før. Ein har sjølvsagt hørt og lest at ein skal vera særs på vakt når ein er på nettet med kva ein skriv og gjer framfor kamera, så ein ikkje blir lurt til å gjera noko ein vil angre på. Men dette var faktisk ein form for utpressing eg ikkje hadde hørt om før.

Romanen er forholdsvis tynn, berre 95 sider, og på liten plass kan det vera vanskeleg å etablera truverdige karakterar; for her er det snakk om ein heil kameratgjeng me skal bli litt kjent med. Det er ikkje det at eg ikkje trur på Viggo, for det gjer eg. Eg trur absolutt det finst både gutar og jenter som er akkurat så usikre og sårbare som Viggo, og samstundes så fulle av lyst til å utforska kropp og kjensler. Då kan ein bli freista til å prøve litt av kvart. Eg trur på Viggo og det som skjer, men eg får kanskje ikkje til å engasjera meg djupt nok. Særleg slutten blir vel hastig og oppsummerande etter mitt syn.

Eg vil likevel anbefale boka. Som utgangspunkt for ein diskusjon om nettvett må ho vera midt i blinken, og med hovudperson og handling som både gutar og jenter kan kjenne seg att i.
Eg la ikkje merke til om alderen til ungdommane er oppgjeve nokon stad i teksten, men elevar på vidaregåande blir omtala som nokon våre ungdommar ikkje assosierer seg med, så det kan verke som ungdommane her er ungdomsskuleelevar, eller kanskje er klare for å byrje på vidaregåande skule etter sommarferien.

Så: For gutar og jenter, i alderen 12-13 og oppover.

«Slepp meg» av Kathrine Nedrejord

Utgitt av Aschehoug 2018

Anna og Amanda er bestevenner. Nå går de i tiende klasse, men har hengt tett sammen siden barnehagen. Anna bor med mora si, faren har hun aldri møtt, han er visstnok tyrker. Mora er same, og hun mener Anna skal være kry av bakgrunnen sin, bære samedrakta med stolthet. Anna synes samedrakta klør og hun føler seg ikke vel med den på. Og hun har ikke lyst til å stikke seg fram, som hun synes hun gjør med drakta på.
Uansett begynner Anna å bli lei av alle som mener noe om hvem hun er og hvordan hun skal oppføre seg, hva hun skal like og hvem hun skal være sammen med. Ikke minst begynner hun å stille seg spørsmål rundt vennskapet med Amanda, for hun har også så veldig sterke meninger om hvem Anna skal omgås og hva hun bør fylle tida si med. Da Anna møter Samuel, en gutt som Amanda ikke kjenner, blir det også en greie som Amanda skal blande seg opp i...

Dette er en engasjerende og velskrevet ungdomsroman om å føle seg annerledes og utenfor, og om hva man er villig til å gjøre bare for å holde seg innenfor med de som fører an for eksempel i vennegjengen eller i klassen. Og hvor manipulerende enkelte kan oppføre seg i sin "lederrolle" i gjengen, og slippe unna med det lenge, lenge.

Kanskje mest for jentene, men jeg tror også guttene kan kjenne seg igjen i denne. Fra ca 13 år.