«Gran final» av Ingunn Aamodt

Utgitt av Cappelen Damm 2017

Dette er sjette og siste bok i serien om Marlena Evensen. (At årets bok avslutter serien finner jeg på Cappelen Damms hjemmeside.) Mora til Marlena har tjent så bra på kjærlighetsromanene hun har skrevet, at hun har kjøpt feriehus i syden. Nå skal mor og far gifte seg der mens de har en god ferie, Marlena og bestevenninnene Minda og Emma er med, det samme er Marlenas halvsøster Siri og kjæresten. Alt er fryd og gammen! Bortsett kanskje fra at far er mystisk hemmelighetsfull, lyver om stadige frisørtimer og blir borte i timevis. Og er det riktig av jentene å snike seg til å ta tatovering; vil det ikke bli et skrekkelig bråk etterpå? Og hvorfor er Marlena plaget av kvalme, mest om morgenen og så litt om kvelden? Jentene forklarer kvalmen med at isbitene de får på restauranten sikkert var laget av ureint vann, men da burde jo de andre vært kvalme også?...

Jeg har lest alle bøkene om Marlena Evensen. Jeg liker kjærlighet og feelgood, og dette er lettleste og underholdende bøker. Man kan innvende at de er overfladiske og i enkleste laget - både i personskildringer og språk - men jeg tror at mange hygger seg med disse bøkene, og kanskje til og med kjenner seg litt igjen i situasjoner, tanker og følelser.

«Miss» av Synne Sun Løes

Utgitt av Aschehoug 2017

16 år gamle Ea har droppet ut av skolen. Hjemme fyller hun dagene med å skrive dagbok, hekle, gå til terapitimene hun av moren er pålagt å ta, eller besøke nabogutten, som heller ikke driver med noe spesielt. (Men han er jo rik; det virker ikke som om noen forventer at han skal ta seg sammen og komme i gang med noe fornuftig.)
Ea omtaler seg selv som "tjukkis" - for det er det hun er: altfor stor, rett og slett tjukk. Og det er Ea selv som forteller  i boka.

Denne ungdomsromanen har en tone som er lett og humoristisk, det er bra driv og du ønsker hele tiden å lese videre. Samtidig som tonen er humoristisk, tar boka opp dystre tema, som psykisk sykdom, rusmisbruk og selvmord. Jeg likte boka, samtidig som jeg kanskje kunne ønske den tematisk hadde samlet seg mer om en eller noen få tråder; her blir det ganske mye fokus på flere enn Ea og hennes problemer, som Eas tante, Eas foreldre, Eas terapeut, venninna som er veldig annerledes enn Ea, og nabogutten, som hun på en måte deler skjebnefellesskap med. Det er ikke det at persongalleriet er så stort, men bipersonene tar ganske mye plass og fokus vekk fra det jeg opplever som hovedtema: Ea og vanskelighetene hun har med å finne sin plass. Det er jo et veldig interessant og viktig tema: Hvorfor strever ungdommer med livet sitt? For jeg tror det er mange ungdommer som gjør det. Ungdommer har alltid strevd med det samme, sikkert, men det kan være det er enda vanskeligere i dag? Og noen velger å gjøre som Ea - dropper ut av skolen. I tillegg har Ea trøblet med maten, det er derfor hun er overvektig. Så jeg lurer jo på hvordan Ea hadde det før hun droppet ut av skolen? Hvorfor begynte hun å overspise?
Men at romanen på en måte eser og flyter ut, og at Ea på sett og vis kommer ut av fokus, kan jo også være illustrerende for hvordan en del ungdom føler det: Hvor er jeg og hvem er jeg midt oppi alle jeg er omgitt av, venner og familie? Det er så mange og så mye som stjeler oppmerksomheten, så hvordan skal jeg leve og agere for å være hovedperson i mitt eget liv?

At bøker får en til å stille spørsmål og undres, er veldig fint. Kanskje kunne denne boka tjene som et utgangspunkt for en diskusjon om det å være ungdom?

«Endetid» av Ole Kristian Ellingsen

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Hovedpersonen i boka er prest, gift og far til en datter på snart 19 år. Datteren har i det siste gitt foreldrene noe bekymring, for eksempel overnatter hun en gang hos en gutt/mann de ikke vet hvem er og uten å ha gitt beskjed. Da hun en senere natt også uteblir, er selvfølgelig bekymringen også veldig stor, men de trøster seg med at hun vil nok dukke opp igjen denne gangen også. Men det gjør hun ikke. Til slutt etterlyser de henne hos politiet, som etter noe leting finner henne drept. De er ganske sikre på hvem gjerningsmannen er, men han har reist til hjemlandet sitt, et land Norge ikke har utleveringsavtale med, så det ser ut til at han vil slippe unna helt uten straff.
Sorgen, fortvilelsen og raseriet gjør det vanskelig for jeg-personen fortsatt å ha troen på at Gud finnes, og de ulike måtene han og kona sørger på, gjør at de to også strever med sitt forhold.

Forfatterens etterord gjør rede for at han har lånt fakta og personlige erfaringer fra den såkalte Martine-saken; i 2008 ble den norske studenten Martine Vik Magnussen drept i London. Gjerningsmannen er kjent, men beskyttes av manglende utleveringsavtale mellom England og Jemen, dit gjerningsmannen flyktet.

Å miste et barn på en slik måte vil uansett være fryktelig. Men man kan forstå at det er ekstra vondt når man vet at gjerningsmannen ikke får straff; det strider mot ens rettferdighetsfølelse og gjør kanskje at man aldri kan forsone seg med skjebnen eller gjenopprette en slags fred og balanse i livet.

Dette er en bok det gjør vondt å lese, men den er i høy grad interessant og tankevekkende.

«Charlotte» av David Foenkinos

Oversatt av Agnete Øye
Utgitt av Solum/Bokvennen forlag 2017

Dette er en biografisk roman om kunstneren Charlotte Salomon som vokste opp i Berlin i mellomkrigstiden. Hennes spesielle talent ga henne i 1936 innpass på Kunstakademiet, som den eneste jøden som fikk dispensasjon til å gå der. Men livet i Berlin ble stadig mer uutholdelig, og hun flyktet til Frankrike. Der malte hun sin historie i livsverket "Leben? oder Teater? : ein Singspiel".
I oktober 1943, da hun var 26 år gammel, ble hun deportert til Auschwitz. Hun og hennes ufødte barn ble gasset ihjel like etter at hun kom dit.

Det var en kollega som gjorde meg oppmerksom på denne romanen. Som hun sa har den en sånn type åpning som straks fanger interessen: «Charlotte lærte å lese navnet sitt på en gravstein.»
Språket er enkelt og direkte, setningene er korte og teksten er satt med mye luft omkring. Man kan si historiens reisverk står der nakent og ribbet. Jeg synes det er veldig virkningsfullt. Historien er så sterk, Charlottes skjebne så vanskelig og vond, det trengs ingen omskrivninger eller fiksfakserier for at du skal bli berørt av den.

Etter at jeg var ferdig med boka tok jeg en titt på bildene hennes - det ligger mange av dem på nettet. For en overraskelse! Boka fylte meg med grå håpløshet, derfor ble jeg så overrasket da jeg fikk jeg se klare, vakre, håpefulle farger på så mange av bildene.
Har du interesse av å studere livsverket hennes nøyere, finnes det utgitt som bok.

«Snille hunder kommer ikke til Sydpolen» av Hans-Olav Thyvold

Utgitt av Aschehoug 2017

Tassen er en snill hund. Han gjør i alle fall så godt han kan for å være snill; det er klart noen ganger glemmer man seg jo, det kan jo av og til hende en halv sko er oppspist før man plutselig kommer på at skospising ikke regnes som snill atferd av ens eier...
Idet romanen starter er Tassens eier, major Thorkildsen i ferd med å takke av. Det er trist å miste sin eier, og det fyller en med usikkerhet - hvordan kommer fru Thorkildsen til å takle rollen som hundepasser, kan dette gå bra? Jo takk, det viser seg å gå helt utmerket, til tross for at fru Thorkildsen i enketilværelsen sturer i den grad at hun utvikler en hang til stadig vekk å handle nye forsyninger av dragevann på Vinmonopolet, og nyter dette i litt for store kvanta. Tassen får uansett det han skal av mat og stell, og det at fru Thorkildsen er pensjonert bibliotekar, viser seg å være et gode. Hun leser om Roald Amundsens sydpolferd for Tassen, og det kommer fram at å være hund på Amundsens ekspedisjon var litt av en skjebne...

En hund som hovedperson i en roman må sies å være nokså uvanlig. Å se menneskene og tilværelsen med hundeøyne synes jeg var interessant, til tider temmelig morsomt, og av og til litt trist.
Jeg valgte boka fordi den omhandler Amundsen og hans sydpolekspedisjon, men boka må også være midt i blinken for hundeeiere og hundeelskere - for hvem vet hva en hund tenker og reflekterer over; det kan jo være litt av hvert?

Velskrevet, forståelsesfullt og originalt - en roman det er lett å anbefale.