Dette er en historisk-biografisk roman om Anna Munch. Jeg kan ikke si jeg har hørt om henne tidligere, tydeligvis er hun en forfatter hvis navn og verk er blitt glemt, men etter å ha lest denne romanen vet jeg mer. Anna Munch var altså forfatter og samtidig med Knut Hamsun. I biografier om Hamsun blir hun framstilt som en gal forfølger av ham; Anna Munch var forelsket i Hamsun, og fordi hun ikke fikk følelsene gjengjeldt ble hun nærmest besatt, skrev ildfulle brev til ham og fulgte etter ham for å bo på samme pensjonater og hoteller som ham, flere steder i Norge og i Paris.
Aarø forteller i etterordet at hun opprinnelig ønsket å skrive en biografi om Anna Munch, som kunne gi et riktigere og mer utfyllende bilde av henne enn det biografiene om Hamsun tegnet. Men kildene hun fant inneholdt hull hun ikke fikk til å fylle på annen måte enn å dikte, så da ble det en roman.
I etterordet forklarer også Aarø hvorfor hun har valgte å bruke stemmen til Signe, Annas datter som hun forlot fordi hun ikke kunne leve med ektemannen Ragnvald Munch, og han ikke lot henne få ta Signe med seg. Romanen skifter mellom å følge Anna og Signe. Det forekom meg som en litt vanskelig vinkling, og jeg kjente at jeg var aller mest interessert i Annas kapitler mens jeg leste, men Aarøs forklaring gjør at jeg skjønner bedre valget hun har gjort. Jeg skjønner at Signes stemme har vært forløsende og gitt en inspirerende innfallsvinkel for Aarø, men slik jeg ser det hadde romanen blitt enklere og muligens sterkere uten Signes kapitler. Selv om Signes liv og skjebne også er en sterk historie.
Jeg fant denne romanen meget interessant og velskrevet. Dette er et stort høydepunkt blant årets norske romaner, og jeg ble ansporet til å lese mer. Anna Munchs roman "To mennesker", som finnes i bokhylla.no, skal visstnok være hennes selvbiografiske beretning om forholdet mellom henne og Knut Hamsun, så den tenker jeg å lese.
