Vi skal til Haugesund på 1980-tallet. Her vokser Harald Hestebeite opp i kristent arbeidsklassemiljø. Alle kjenner alle i nabolaget, mange er i slekt. Ungene løper mellom husene og leiker trygt i gata, her vet alle hvor man har hverandre.
Men så, sommeren 1983 blir Haralds liv snudd på hodet. Foreldrene skal skilles, og midlertidig flytter Harald med storebror Kjell og mamma til mormor og morfar. Det er ikke særlig langt fra barndomshjemmet målt i meter, likevel blir tilværelsen med ett så vidt forskjellig fra hva den har vært.
Dette er en engasjerende oppvekstroman, et sorgmuntert møte med 1980-tallet; jeg er imponert over alt forfatteren husker, så godt skildrer og får fram av tidsepoken; musikken, lekene, sjargongen.
Et utdrag side 55: «Morfar la inn et kamferdrops, lettet på gebisset og blåste litt luft i mellomrommet mellom gebiss og gomme. Et kort smatt på kamferdropsen og så kom endelig det kremtet han hadde brygget på, etterfulgt av det sedvanlig ettertenksomme «ja, ja». Hans generasjon var så opptatt av kamferdrops at det virket som om de hadde blitt utsatt for en reklamekampanje som fremstilte kamferdropsene mer som et legemiddel enn godteri. Det hendte at jeg fikk tilbud om et kamferdrops, men raushet var ellers ikke i forsetet, den plassen var forbeholdt det høyeste ideal: nøysomhet. Maten skulle spises opp og rester skulle ikke kastes, telefonsamtaler skulle være korte, høflige og informative. Om vinteren var det varme på i stuen, men ikke i resten av huset. Plagg skulle sys om, flekker fjernes og reparasjon kunne utføres på alt. Jeg var ikke så glad i kamferdrops uansett, så det hendte jeg takket nei.»
Og side 146: «Pappa virket lettet da vi tok farvel foran huset til mormor. Noe var galt med ham. Han visste ikke hva han skulle gjøre med oss. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre med ham. Kjetil og jeg gikk tilbake til mamma. Hun klemte oss, men det var ikke klemming lenger, det var klamring.»
Jeg har også lest Den siste komle (2022) av samme forfatter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar