Freddy forteller om faren sin som har blitt dement. Det er utfordrende å være pårørende eller ansatt som stadig må håndtere absurde og noen ganger vanskelige situasjoner, men forfatteren viser stor forståelse for at det sannsynligvis er aller mest slitsomt og vanskelig for den demente selv. Freddys far har tydelig mye i hodet som han forsøker å holde orden på - penger, biler, nøkler, de ansatte i firmaet han ledet. Alt dette hører historien til og han kunne fint lagt det vekk, men han husker ikke at det forholder seg slik, så han strever for å sjonglere det hele.
Av og til kan de mest absurde samtaler og ytringer finne sted, noe vi får flere eksempler på i boka. Noe kan man forstå skriver seg fra ting den gamle mannen har opplevd gjennom arbeidsliv og da han var til sjøs i ungdommen. Andre ting virker helt ut av det blå, som for eksempel dette med å lære seg å melke kuer.
Det er uvegerlig så man må flire litt av episodene, men forfatteren er veldig tydelig på at han ikke vil gjøre seg morsom på farens bekostning. Forfatteren klarer balansegangen fint. Selv om jeg smilte og ser det humoristiske i situasjonene han tegner, satt jeg til slutt igjen med inntrykket av en forståelsesfull sønn som forsøker å gjøre det beste for faren sin, og ønsker å dele av sine erfaringer til mennesker som av ulike grunner ønsker kjennskap til hvordan hverdagen til demente kan fortone seg.
Humor kan være et våpen for overlevelse; jeg tenker det er sikkert mange vonde dager og timer for demente og deres pårørende, med bitter følelse av sorg og tap. Å kunne le litt midt oppi all miseren, må være som gode lysglimt i det store grå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar