Kjersti forsvant en dag fra hjemmet hun delte med ektemannen Bjørn og dattera Silje. Sju år har gått, men fremdeles er det ingen som vet hvor hun ble av; det er ikke funnet noen spor som kan løse gåten.
Romanen består av tre deler. Første del er det Bjørn som har ordet, og delens hans slutter akkurat idet han får en oppringning fra politiet. I andre del er det Silje som forteller. Hun har flyttet hjemmefra for å studere. Andre del slutter idet Silje blir oppringt av faren. I tredje og siste del er det Kjersti som forteller, og vi er tilbake til tiden rett før hun forsvant. Hennes fortelling slutter akkurat idet hun forsvinner.
Etter å ha lest romanen er det fortsatt en gåte hva som skjedde med Kjersti, men jeg har fått ta del i tanker og følelser pårørende kan ha når noen blir borte på den måten. Det er interessant, samtidig som det er spennende som en kriminalroman å skulle forsøke å finne svar på gåten.
Litt pirk til slutt:
Side 9 står det: "Å hele tiden bevege seg i ytterkantene."
Infinitivsmerket å skal som hovedregel stå inntil verbet. Her ville jeg ha skrevet "Hele tiden å bevege seg i ytterkantene".
Side 56: "... til vi står der nakne ovenfor hverandre..."
Riktig skal være overfor. I starten av samme avsnitt står det riktig.
Side 138: "Latteren din: som jeg savner den."
Her vil jeg slå et slag for semikolon. Semikolon er som en mellomting mellom punktum og komma. Komma hadde også vært mulig å bruke her.
Kolon brukes når vi skal ramse opp noe, eller om vi skal sitere noe, så jeg synes ikke den passer i en setning som denne.
Side 313 kommer Kjersti over et skadd ekorn. Det ligger og sparker med beina i løse luften. Kjersti bestemmer seg "for å snu det rundt på ryggen..."
Hvis ekornet ligger og sparker med beina i løse luften, så ligger det allerede på ryggen. Hvis Kjersti vil snu det slik at det får beina innunder seg, må hun snu det over på magen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar