«Sannheten om Harry Quebert-saken» av Joël Dicker

Oversatt fra fransk av Gøril Eldøen
Utgitt av Pax, 2014

Marcus Goldman, ung forfatter som gjorde gjennombrudd allerede med debutromanen sin, sliter med skrivesperre i forbindelse med den vanskelige andreboka. Han drar for å besøke Harry Quebert, en tidligere lærer som også var hans mentor og venn.
Marcus finner ut at Harry hadde et hemmelig forhold til ei jente som forsvant for 33 år siden, da hun bare var femten år gammel. Kort tid etterpå blir liket av jenta funnet nedgravd i Harrys hage, og Harry blir arrestert, mistenkt for å stå bak. Marcus føler at han skylder Harry å stille opp, og han gjør alt han kan for å renvaske Harry, som Marcus er sikker på er uskyldig.

Denne romanen ble en liten styrkeprøve å komme gjennom. Det er en skikkelig murstein med sine 619 sider, og den er temmelig kompleks, oppbygd med rammefortellingen om Marcus og den vanskelige andreromanen hans, og med alle hoppene i tid, alle de små og store biter som til sammen utgjør Sannheten om Harry Quebert-saken.

Jeg synes romanen var spennende et godt stykke på vei, men for min del ble den for lang – et sted begynte jeg å miste interessen og oversikten over noen av alle trådene og det store persongalleriet. Samtidig følger det en del kjedelige gjentakelser av at samtaler og avhør med stadig nye personer, dreier seg om samme tema.

Det er av og til noe pompøst og selvgodt i fortellerens stemme jeg mislikte litt; som om forfatteren er full av seg selv og romanen sin og aldri slutter å snakke om det han selv er så inderlig opptatt av.
Og romanen han siterer fra, som etter sigende er et mesterverk? Nei, de sitatene var virkelig ikke gode.

Jeg lurer på hvor sannsynlig det er at bunken med papir som ble funnet begravd sammen med jenta er så godt bevart, når liket etter 33 år har råtnet. Papirbunken var riktignok lagt i en veske, men likevel.
Og hvor sannsynlig er det at en forfatter får delta i politiets etterforskning i den grad Marcus gjør?

Romanen er en slags kriminal, men det er veldig mye utenom krimplottet her, så lesere som foretrekker rendyrkede krimplott, vil kanskje synes dette blir trøttende. Men kanskje er boka for lesere som heller enn krim vil lese om skjebner og relasjoner mellom mennesker, ispedd filosofiske betraktninger rundt skriving og forfatterskap?