«Tørk aldri tårer uten hansker. 1. Kjærligheten» av Jonas Gardell

Oversatt av John Erik Frydenlund
Utgitt av Vigmostad Bjørke, 2013

To unge menn møtes i Stockholm tidlig på 1980-tallet. Rasmus vet godt at han er homofil og nå skal han leve livet! Mens Benjamin er Jehovas vitne og aner ingenting om at han er noe utenom det vanlige, før en mann han besøker i misjonsgjerningen, forteller ham at han er homo.
Selv om de to mennene er ulike, er de begge unge og sårbare. Og de tørster etter kjærlighet.

Dette er en sterk og gripende historie, dessverre fortalt på en litt rotete måte. Det hoppes i tid, samtidig som det brukes mye frampek, fortellerperspektivet skifter, og det er innimellom avsnitt som mest av alt minner om sakprosa. Det kan virke som om forfatteren vil fortelle hele historien på en gang og ikke helt vet hvilken ende han skal begynne med. Og det skjønner jeg jo. At han brenner etter å fortelle, få oss til å være med på denne reisen, få oss til å føle hvordan det var.

Selv om jeg kunne tenkt meg den sterke historien behandlet på en ryddigere, mer planlagt måte, kan man ikke unngå å bli oppslukt av fortellingen. Skjebnene er sterke og gripende; det virker smålig å komme med innvendinger om utførelsen. Her er ung, sårbar kjærlighet, tørst etter forståelse og nærhet, vonde

konflikter med familie og det stedet og den kulturen man kommer fra.