«Lysløypa» av Gunnar Ardelius

Oversatt av Ingelin Røssland

Utgitt av Aschehoug forlag, 2011

Det er slutt mellom Morris og Betty. Er det forresten helt slutt? Helt sikkert? Morris savner Betty, har nok kjærlighetssorg.
Foreldrene hans bor ikke sammen; faren er bipolar, og Morris bor sammen med moren, som også synes å slite litt mentalt. Det er ikke lett å finne noen som kan hjelpe når Morris har det vanskelig. For å holde ut, løper han. En dag han er ute og løper, treffer han på Lena, og dette møtet blir starten på noe nytt i livet hans.

Først etter at jeg var ferdig med denne ungdomsromanen, fant jeg ut at den er en frittstående fortsettelse av «Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt», som var forfatterens debut.

Jeg opplever romanen som ganske tung tematisk, og forfatteren liker detaljerte beskrivelser, noe som ikke gir veldig god framdrift. Jeg synes boka var interessant; den gir innblikk i tanker og følelser til en ung mann som jeg tenker kan være en litt fremmed verden for meg. Dessuten behandler den temaet løping og trening, noe ikke så veldig mange romaner gjør. Men jeg tenker at den tematisk og litterært er tung, og det må være moden ungdom eller unge voksne den passer best for. 

Jeg stusser på en ting s. 49. Det står: «Han tar på seg klokka. Begynner å jogge. Første kilometeren i rolig tempo. Forbi invalidekirkegården. Så øker han gradvis. Flis og bark driver under føttene. Siste kilometeren på under førti minutter.»

Om du bruker førti minutter på en kilometer, løper du ikke. Du kryper, kanskje. Skal det være fire minutter? Fire minutter på kilometeren er en god fart. Eller skal det bety at han har løpt x antall kilometer, og etter den siste ser han at han har brukt under førti minutter totalt? 

Originaltittelen på romanen er «Bara kärlek kan krossa ditt hjärta», noe som er temmelig langt unna den norske tittelen. Jeg kjenner at jeg blir litt nysgjerrig på å få vite hvorfor man har landet på en tittel så annerledes enn originalen. Og diskuterer man slikt med forfatteren, tro?

Men den norske tittelen er fin; jeg liker korte titler som kan gi en dobbel mening. Og slik tittelen er flettet inn i motivet på omslagsbildet, er fiffig.