«Sluk» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm 2012

Boka handler om unge Funder. Sommeren amerikanerne skal lande på månen, er han med mora på hytta. Far skal komme senere, men så skjer det noe, og far kommer ikke likevel. I stedet dukker det opp noen tanter og et par jenter, og så bor jo Iver der. Funder har ikke lyst til å bli venn med ham, men det synes ikke til å unngå. Funder har med skrivemaskin på hytta, for han skal bli forfatter.

Boka er bygd av to romaner og en epilog – den første romanen handler om Funder sommeren 1969, den andre er en roman Funder har skrevet. Hovedpersonen i denne andre romanen er Frank Farrelli, en mann som i starten av romanen får jobb som Mellommann – det vil si en som bringer sørgelige budskap til pårørende som har mistet noen eller fått noen skadet i ulykker. Stedet han bor heter Karmack. Jeg antar det er et fiktivt sted – jeg får følelsen av at det ligger i USA et sted; stemningen, miljøet, personene minner om amerikansk litteratur jeg har lest.

Epilogen binder de to romanene sammen – setter dem i sammenheng. Jeg er ikke sikker på om jeg har skjønt helt hundre prosent hva sammenhengen er, for her er Christensen litt hemmelighetsfull og mystisk, synes jeg. Men på en spennende måte. Jeg kommer til å bære med meg romanens tema og stemning lenge, og jeg kommer til å fortsette å gruble over hvordan romanen skal leses og tolkes.

Jeg har lest det aller meste av det Christensen har skrevet, og er et skikkelig fan av det han lager.

Årets roman mener jeg må være noe av det aller beste han har gitt ut. Teksten føles mektig og mettet, men uten at den blir tungtfordøyelig eller baktung. Den har god framdrift og flyt, selv om det er ordkunst underveis som man bare må stoppe opp ved, for å nyte.

Eksempel s 100. Her har Funder fått beskjed i telefonen om at et dikt han har sendt inn til et ukeblad, vil bli trykket i bladet:

«Jeg la på. Jeg var antatt. Heisen gikk opp i meg, alle etasjene fra fotbladene og til topplokket, det sa pling i bollen, dørene åpnet seg og jeg kunne gå av i himmelen. Jeg ante forresten ikke at jeg hadde så mange etasjer. Jeg ble helt svimmel og begynte å kantre. Det var vel sånn det var å bli antatt. Selv om det var av Kvinner og Klær. Dette var den ekte lykken. Dette var min lykke. Jeg ville at den skulle vare. Derfor måtte jeg gjenta den. Jeg måtte skrive mer. Resten av livet skrev jeg mer og mer for å holde lykken ved like, inntil den vendte seg mot meg, vendte sitt tomme ark mot meg.»

Jeg kjenner jo ikke Christensen personlig, er heller ikke ekspert på hans biografi, men jeg tror at Christensen i denne romanen har brukt mye av seg selv, sine egne erfaringer, sitt eget liv. Så mye at jeg blir både rørt og takknemlig fordi han deler.

Denne romanen er lettfattelig og gåtefull på samme tid, og den er godt skrevet, som vanlig når det er Christensen som er avsender. Romanen er som en gedigen eske med deilig konfekt – hver bit er en nytelse og gir deg bare lyst på mer.