«Bienes historie» av Maja Lunde

Aschehoug 2015

Tre hovedpersoner med hver sin historie, med noen felles berøringspunkter - bier og birøkt. Historiene er spredt til ulike steder og til ulike tider; framtid, omtrent nåtid (2007) og fortid.

Tao, Kina 2098. Insekter eksisterer ikke. Tao og ektemannen arbeider med manuell pollinering av frukttrær. Det er hardt arbeid, dårlig betalt, lite fritid. Samfunnet er strengt regulert. Er du for gammel og ikke har nok oppsparte midler, får du ikke egne barn. Tao og mannen har lille Wei Wen, en tre år gammel gutt, og har nå nesten spart nok penger til å kunne få ett barn til.
Men noe forferdelig skjer med Wei Wen mens de er på tur i den store plantasjen med frukttrær.

William, England 1852. Han studerer bienes liv og utvikler en moderne bikube som gjør det lettere å stelle biene og sanke honning. Til sin store og ødeleggende skuffelse oppdager han at han ikke er alene eller først med denne strålende ideen.

George, USA 2007. Han er birøkter som etter hvert og for å høyne fortjenesten, frakter bisamfunnene rundt om for at biene skal bidra med pollinering flere steder. Men så får biene en sykdom som gjør at mesteparten av biene dør ut.

Romanen oppleves som et varsko om at vi mennesker må se sammenhengene i naturen og være varsomme om jorda og menneskeheten skal overleve. Vi er også et stykke natur.

«Hanns og Rudolf : en tysk jødes jakt på kommandanten i Auschwitz» av Thomas Harding

Oversatt av Bertil Knudsen
Vega forlag 2016

Den tyske jøden Hanns Alexander flyktet til London på 1930-tallet. Han vervet seg til militæret og etter krigen deltok han i et britisk spesialteam som arresterte nazistenes verste krigsforbrytere. Blant dem Rudolf Höss, kommandant i Auschwitz og dermed ansvarlig for millioner av jøder og krigsforbrytere som ble torturert og plaget til døde, eller sendt direkte i gasskammeret ved ankomst.

Hanns Alexander er grandonkel til forfatteren, og sammenstillingen av de to skjebnene - Hanns og Rudolf - er blitt til en meget interessant og engasjerende framstilling.

«Hvis dette er et menneske» av Primo Levi

Oversatt av Tommy Watz
Document forlag 2006, 1. utgave 1990

I desember 1943 ble 24-åringen Primo Levi tatt til fange sammen med italienske partisaner. Han oppga at han var jøde, og i februar året etter ble han sendt til Auschwitz sammen med 640 andre italienske jøder.
I boka forteller han om de fryktelige strabasene han måtte gjennom, og hvordan han så vidt greide å berge livet.

Levi reflekterer over at både det umenneskelige slitet, fornedrelsen, angsten som fangene måtte tåle, og praktiseringen av ondskap, piskingen, myrdingen og råskapen som fangevokterne sto for - begge deler gjorde at de vel egentlig ikke var mennesker akkurat der og da. Hva gjør at noen kan utøve ondskap og etterpå - når alt er over - leve videre som om ingenting har skjedd? Og hvordan kan noen tåle juling, sult, fornedrelser og pinsler, og etterpå når alt er over, likevel leve et nokså greit liv?
Når man leser om behandlingen jødene fikk, og vet hvor mange som mistet livet, virker det som et mirakel at noen som helst overlevde. Det de forteller om det som skjedde - vitnesbyrdene - bør vi med respekt lese. Vi bør alle passe på, så ikke ondskapen igjen får innpass blant menneskene - noe liknende må aldri få skje igjen.

Levi gir en beskrivelse av en kortvokst (dverg) og kategoriserer en del etter hvilket land fangene kom fra - dette reagerer jeg litt på; det virker jo nesten som en form for rasisme. Men det er en del år siden boka ble utgitt (på italiensk i 1958), da var kanskje slike holdninger vanlige, og boka er vel ikke redigert eller modernisert etter det.

«Det angår også deg» av Herman Sachnowitz

Fortalt av Arnold Jacoby
Jeg leste skoleutgave, Cappelen 2002

Herman Sachnowitz var en av de få norske jødene som kom levende fra Auschwitz. Dette er en gjenlesing for meg; jeg kan huske å ha lest denne boka i alle fall én gang før. Boka gjør et veldig inntrykk med sin nøkterne stil, som på sett og vis gjør at det grusomme innholdet kommer enda tydeligere fram. Det virker som et rent mirakel at noe menneske kunne overleve den behandlingen jødene fikk i konsentrasjonsleirene. Men som Sachnowitz beskriver det i åpningen av boka, er det ikke uten mén; det kan være visse lyder, lukter og småting som brått vekker til live minnet om skrekken, fortvilelsen, fornedrelsen, alt det vonde han opplevde. Og alle de nære og kjære som led en meningsløs død.

«Overleve i Treblinka : fellen med det grønne gjerdet» av Richard Glazar

Oversatt av Ute Neumann
Dreyers forlag 2022

I juni 1942 anla nazistene en tilintetgjørelsesleir utenfor landsbyen Treblinka, nordøst i Polen. I juli samme år startet det industrielle massemordet, og omtrent 900 000 mennesker ble drept.
I 1943 ble leiren jevnet med jorden, da man ville skjule sporene etter de forferdelige forbrytelsene som hadde funnet sted der.
Richard Glazar kom til Treblinka fra ghettoen i Theresienstadt. Han greide seg gjennom ti måneder, fordi han ble valgt til å utføre arbeidsoppgaver. På sensommeren 1943 lyktes han i å rømme fra leiren, da det brøt ut fangeopprør. Under falsk identitet overlevde han resten av krigen i Tyskland.
Etter å ha kommet hjem til Praha i 1945, skrev han ned det han hadde opplevd, men boka ble avvist av forlagene da han forsøkte å få den utgitt. Først på 1990-tallet ble verket publisert. 

Beskrivelsene er kanskje ikke like gode som i forrige boka jeg leste - Filip Müller sin Sonderbehandlung. Men Glazars vitnesbyrd er også sterkt og viktig.