«Hvis dette er et menneske» av Primo Levi

Oversatt av Tommy Watz
Document forlag 2006, 1. utgave 1990

I desember 1943 ble 24-åringen Primo Levi tatt til fange sammen med italienske partisaner. Han oppga at han var jøde, og i februar året etter ble han sendt til Auschwitz sammen med 640 andre italienske jøder.
I boka forteller han om de fryktelige strabasene han måtte gjennom, og hvordan han så vidt greide å berge livet.

Levi reflekterer over at både det umenneskelige slitet, fornedrelsen, angsten som fangene måtte tåle, og praktiseringen av ondskap, piskingen, myrdingen og råskapen som fangevokterne sto for - begge deler gjorde at de vel egentlig ikke var mennesker akkurat der og da. Hva gjør at noen kan utøve ondskap og etterpå - når alt er over - leve videre som om ingenting har skjedd? Og hvordan kan noen tåle juling, sult, fornedrelser og pinsler, og etterpå når alt er over, likevel leve et nokså greit liv?
Når man leser om behandlingen jødene fikk, og vet hvor mange som mistet livet, virker det som et mirakel at noen som helst overlevde. Det de forteller om det som skjedde - vitnesbyrdene - bør vi med respekt lese. Vi bør alle passe på, så ikke ondskapen igjen får innpass blant menneskene - noe liknende må aldri få skje igjen.

Levi gir en beskrivelse av en kortvokst (dverg) og kategoriserer en del etter hvilket land fangene kom fra - dette reagerer jeg litt på; det virker jo nesten som en form for rasisme. Men det er en del år siden boka ble utgitt (på italiensk i 1958), da var kanskje slike holdninger vanlige, og boka er vel ikke redigert eller modernisert etter det.

«Det angår også deg» av Herman Sachnowitz

Fortalt av Arnold Jacoby
Jeg leste skoleutgave, Cappelen 2002

Herman Sachnowitz var en av de få norske jødene som kom levende fra Auschwitz. Dette er en gjenlesing for meg; jeg kan huske å ha lest denne boka i alle fall én gang før. Boka gjør et veldig inntrykk med sin nøkterne stil, som på sett og vis gjør at det grusomme innholdet kommer enda tydeligere fram. Det virker som et rent mirakel at noe menneske kunne overleve den behandlingen jødene fikk i konsentrasjonsleirene. Men som Sachnowitz beskriver det i åpningen av boka, er det ikke uten mén; det kan være visse lyder, lukter og småting som brått vekker til live minnet om skrekken, fortvilelsen, fornedrelsen, alt det vonde han opplevde. Og alle de nære og kjære som led en meningsløs død.

«Overleve i Treblinka : fellen med det grønne gjerdet» av Richard Glazar

Oversatt av Ute Neumann
Dreyers forlag 2022

I juni 1942 anla nazistene en tilintetgjørelsesleir utenfor landsbyen Treblinka, nordøst i Polen. I juli samme år startet det industrielle massemordet, og omtrent 900 000 mennesker ble drept.
I 1943 ble leiren jevnet med jorden, da man ville skjule sporene etter de forferdelige forbrytelsene som hadde funnet sted der.
Richard Glazar kom til Treblinka fra ghettoen i Theresienstadt. Han greide seg gjennom ti måneder, fordi han ble valgt til å utføre arbeidsoppgaver. På sensommeren 1943 lyktes han i å rømme fra leiren, da det brøt ut fangeopprør. Under falsk identitet overlevde han resten av krigen i Tyskland.
Etter å ha kommet hjem til Praha i 1945, skrev han ned det han hadde opplevd, men boka ble avvist av forlagene da han forsøkte å få den utgitt. Først på 1990-tallet ble verket publisert. 

Beskrivelsene er kanskje ikke like gode som i forrige boka jeg leste - Filip Müller sin Sonderbehandlung. Men Glazars vitnesbyrd er også sterkt og viktig.

«Det finnes ingen grenser for gult» av Tyra Teodora Tronstad

Aschehoug 2022

Sigrid går en dag nesten rett på ei gammel dame som har krykker og i tillegg sjonglerer bæreposer med varer hun har handlet i butikken. Sigrid tilbyr seg å bære varene hjem for henne, og slik blir de kjent. Den gamle dama heter Marika og er billedkunstner. Sigrid skriver dikt - det er det ikke så mange som vet, men Marika får vite det. Da har de kunsten felles - dette ønsket om å skape. For å kunne arbeide med kunst er de avhengig av at de tror at de har noe "å fare med". Marika har troen på det hun gjør, mens Sigrid er mer usikker.
De bor like i nærheten av hverandre, så det er lett for Sigrid å stikke bortom, og i perioder får hun ganske mye med Marika å gjøre. Hun begynner å bli skikkelig skral, av og til flyter huset over av søppel og rot, men Sigrid setter en grense for hva hun vil hjelpe til med. En grense som av og til flyttes på, som for eksempel når Sigrid forfatter et brev til kommunen på vegne av Marika for å klage over manglende hjelp. Sigrids mann og barn støtter ikke alltid Sigrid i at hun er hos Marika så mye. Og det hender nok at Sigrid selv lurer på hvorfor hun orker stadig å gå over dit og bruker så mye tid på henne.
Men til sist viser det seg at de to virkelig hadde noe å gi hverandre; det var ikke bare Sigrid som ga og Marika som tok imot; Marika hadde også noe verdifullt hun ga til Sigrid.

Boka er kanskje litt stillestående, tonen noe dyster. På samme måte som Sigrid lurer på hvorfor hun engasjerer seg i Marika, lurer vi som leser på det. For det er jo ganske mye negativt og slitsomt dette forholdet bringer med seg.
Men etter å ha lest slutten - som rørte meg - tenker jeg at både Sigrid og vi som leser historien forstår at ting kan være mer sammensatt enn det synes, og gamle mennesker har også sin verdighet.

Om kunst, vennskap mellom generasjoner, og om å være medmenneske.

«Den lille bokhandelen på stranden» av Jenny Colgan

Oversatt av Hege Frydenlund
Gyldendal 2022

Zoe har et strevsomt liv i London. Det er vanskelig å få pengene til å strekke til, hun er så å si alenemor for den fireårige sønnen Hari. Joda, han har en far (Jaz), men han er lite deltakende og lite til stede, dukker opp og hilser på når det passer ham, stikker like fort som han har kommet, og betaler fint lite i barnebidrag.
Men da søsteren til Jaz får vite hvordan det står til, gjør hun grep for å hjelpe Zoe og guttungen. Hun kobler Zoe og Nina - som forrige bok fra Colgan handlet om. Nina har flyttet til Skottland, er gravid og trenger vikar på bokhandel-bussen hun driver. Nina vet også om en familie som bor på en herregård ved Loch Ness, der au pairene skiftes fortere enn svint. Familien består av tre uskikkelige unger og en tafatt og fjern far. Der jobber en sur hushjelp og en gartner også, men Zoe får oppgaven med å få skikk på ungene. Ja, for hun ser ingen annen utvei enn å takke ja til jobbene.
I utgangspunktet ser dette alt annet enn lovende ut, men skal se om ikke Zoe klarer brasene...

Jeg har ikke lest Den lille bokhandelen på hjørnet, men det går helt greit å komme inn i handlingen, siden det her handler mest om Zoe.
I starten syntes jeg boka var skikkelig underholdende, og jeg gledet meg til det jeg ante skulle bli romantikk i lufta, og jeg gjettet på hvem som skulle smis sammen. Tempoet som romanen startet med, dalte dessverre utover. Språket begynte å irritere meg - det er omstendelig, detaljrikt og soggy som en pizza med altfor mye saus, fyll og ost. Jeg merker at jeg hasteleser meg fram til slutten bare for å se om jeg gjetter riktig i hvordan det skal ende. Og det gjør jeg.

Plottet slår det ikke som spesielt originalt om du har sett filmene om Nanny MacPhee, men kan sikkert underholde lesere som er bokelskere og ikke bryr seg så mye om flyten i språket.