«Veggen» av Marlen Haushofer

Oversatt av Unn Bendeke
Utgitt av Gyldendal 1994

Romanens jeg, en middelaldrende kvinne, er med et vennepar til deres feriested; en jakthytte beliggende i godt jaktterreng. Samme dag de har kommet fram til hytta, tar venneparet en spasertur ned til landsbyen, mens romanens jeg velger å bli i hytta. Hun hviler, steller i stand middag, men venneparet dukker ikke opp. Parets hund kom luntende hjem for mange timer siden, så hun antar at den ble sendt hjem fordi den var ulydig eller noe. Neste morgen tror jeg-personen at venneparet må ha overnattet i landsbyen, siden de fortsatt ikke er kommet tilbake.
Men så oppdager hun at det er dukket opp en slags vegg - noe gjennomsiktig, men helt ugjennomtrengelig noe - på veien ned mot landsbyen. Hun kan se noen mennesker og dyr på andre siden av veggen, men de er ikke lenger i live. Tilsynelatende overlatt helt til seg selv, må hun gjøre sitt for å ta vare på hunden og andre husdyr hun tar hånd om, skaffe mat og høste det naturen har å gi.

Dette var engasjerende og uhyggelig lesning. Hvordan overleve? Hvordan takle ensomheten? Hvordan bevare framtidshåpet?

«Velkommen hjem» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen
Utgitt av Cappelen Damm 2017

Vi møter igjen Petra Wilander og Christer Berglund, begge politi i den hyggelige småbyen Hagfors, samt journalisten Magdalena Hansson. I denne romanen drar blant andre Magdalena og Tina - Christers søster - på en klassefest, en gjenforening av deres gamle klasse fra ungdomsskolen. Magdalena har i utgangspunktet ikke lyst til å dra, men hun vet at Jack Paulsson skal komme, en fra den gamle klassen som faktisk har blitt rikskjendis! Muligheten for å få et intervju med ham, gjør at hun drar på klassefesten tross de lunkne følelsene. Festen skal vise seg å bli svært så uhyggelig og dramatisk; utpå natten blir Jack funnet drept. Slik blir Magdalena innblandet i nok en kriminalsak som setter Hagfors-politiet på prøve...

Dette er den femte romanen Schulman har skrevet fra samme miljø. Jeg har lest alle de tidligere: Jenta med snø i håret (på norsk i 2012), Gutten som sluttet å gråte (2013), Svar hvis du hører meg (2014) og Vår egen lille hemmelighet (2016). Kvaliteten på dette lesestoffet har vært noe varierende, og for de fleste av Schulmans romaner har jeg hatt innvendinger omkring krim-plottet, at det har vært i tynneste laget og politiets arbeid virker lite profesjonelt, nesten tafatt. Privatlivet til etterforskerne, journalisten og flere av folkene rundt, har etter min mening fått for stor plass. I årets roman mener jeg i tillegg at forfatteren lar morderen komme vel sent inn på scenen.
Jeg tror likevel mange vil finne årets roman interessant, fordi mange har et forhold til gjenforeningsfester, og fordi hevn-motivet vekker engasjement.

Språket trekker ned. Den siste korrekturen har ikke vært nøye nok, det er fortsatt igjen en del småfeil/slurv og dårlig språk som burde vært luket vekk, og kommabruken er usikker og gir dårlig flyt.

Selv om jeg har noen bemerkninger, så er det noe ved Schulmans romaner som gjør at jeg velger å fortsette å lese dem. Og tross et noe svulmende persongalleri, er det hovedpersoner man begynner å føle at man kjenner og "heier på". Så jeg ser ikke bort ifra at jeg også kommer til å lese neste roman fra Schulman, hvis den oversettes til norsk.

«Skada gods»av Tore Renberg

Utgitt av Oktober forlag 2017

Vi møter igjen Hillevågsgjengen fra «Vi ses i morgen» (2013) og «Angrep fra alle kanter» (2014). (Teksas-serien)
Jan Inge har fridd til sin utvalgte Beverly og fått ja. Chessi og Rudi venter tvillinger, og selv om det er mye mulig at en annen enn Rudi er faren til barna, gleder paret seg stort til det forestående. Men blir nå ekteskapet mellom Jani og Beverly så bra for dem selv og de som er rundt? Det viser seg at Beverly har en skjult agenda, og nærmest bokstavelig talt har balletak på Jan Inge. Denne førjulen blir aldeles ikke verken fredelig eller søt for Hillevågsgjengen...

Renberg formidler et formidabelt overskudd av varme og humor i sine Teksas-romaner. Slutten på årets roman er kanskje litt hastig effektuert, og det er brutale voldsscener i boka som kan synes ganske overfladisk behandlet, men dette var engasjerende og underholdende lesning. Jeg håper på en fortsettelse!

«Byens spor : Ewald og Maj» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm 2017

Vi er i Oslo på slutten av 1940-tallet og følger ekteparet Ewald og Maj Kristoffersen, samt sønnen deres Jesper, noen år av livet. I kretsen om dem finner vi slekt, venner og naboer som også er viet plass i fortellingen.

Dette er en medrivende historisk roman, meget godt og filmatisk fortalt, med mange fiffige sceneskift/veksling mellom synsvinkler. Persongalleriet omfatter mange nok til å framstå som rikt og mangslungent, men ikke FOR mange, slik at vi står i fare for å miste oversikten eller interessen fordi man ikke skjærer dypt nok. Miljøet er også så godt tegnet at jeg med denne romanen vil si jeg fikk være med på en tidsreise til Oslo vest like etter krigen.
Som nostalgisk krydder får vi referert fra diverse møter i Røde Kors, der Maj Kristoffersen er kasserer. I starten tenkte jeg dette slags krydderet var knusktørt og unødvendig, men etter hvert ble det kjærkomne pusterom, som hvile mellom slagene.

Dette er en av de beste leseopplevelsene av året 2017 - anbefales på det varmeste! Christensen har planlagt å gi ut en trilogi, så her er det bare å glede seg til fortsettelsen.

PS: Unnskyld meg for dette, men jeg må fortelle at jeg oppdaget en feil s 184-185; på side 184 får Jesper et par skiver servelat av slaktersønnen Jostein. Disse tar han med hjem og legger på kjøkkenbenken; han liker ikke pølse. Påfølgende side (185) rydder Maj pølseskivene inn i kjøleskapet, men da er pølsa blitt salami. Denne feilen er dessuten en dobbeltfeil, siden Maj og Ewald ikke får kjøleskap før s 357; da har de arvet kjøleskapet til fru Vik som har flyttet; før det har de spiskammer.

«Keeperen og havet» av Maria Parr

Gjeven ut av Samlaget 2017

Me møter att Trille og Lena frå «Vaffelhjarte» (2005). Boka startar sommaren før dei skal byrje i sjuande klasse. I huset til Oppoverbakke-Jon har det flytt inn ein nederlandsk familie, og jenta der, Birgitte, er like gamal som Lena og Trille. Birgitte er heilt annleis enn Lena; Birgitte er lys, forsiktig og leitar liksom fram det gode i alle, medan Lena er mørk, brå og har ein kritisk tilnærming til det meste.
Kai-Tommy frå klassa ser også ut til å like den nye jenta, så Trille syter for å vera litt frampå. Han brukar mykje tid og krefter på å halde kontakten med Birgitte varm og for å sikre seg at ikkje Kai-Tommy innsmigrar seg for mykje. Diverre ser det ut til å kunne bli vanskeleg å vera besteven med både Birgitte og Lena samstundes...

Eg storkoste meg med denne boka. Her er det variert og godt språk, mykje handling og humor, og eg får møte att alle eg vart kjent med i Vaffelhjarte og er så glad i - ja, bortsett frå tante-farmor, sjølvsagt, som diverre ikkje lever lenger.

Om eg skal vera frykteleg kritisk, så tykkjer eg kan hende at forteljarstemma - sjølv om ho er ordrik og variert som var det ein vaksen som fortalde - er hakket for ung til å tilhøyre Trille, no 12-13 år gammal. Det er vanskeleg å setje fingeren akkurat på kvifor eg får for meg at han ikkje har utvikla seg sidan forrige bok, men på ein måte verkar stemma no for lys til alderen.
Eg får og ei kjensle av at Parr skriv om ei tid som er forbi, medan ho vil me skal tru at handlingen er lagt til notida. Rett nok er det nevnt ein og annan mobiltelen, men dei er ikkje særleg i bruk hjå dei unge. Det kan vera Parr skriv om eigen barndom, og tenkjer ho må spe på med ein mobil eller to for å setja oss på tanken om notid? Spørsmålet er om det held til å gjera miljøet heilt truverdig? Men bra sjølvsagt, at Parr skriv om ungar som er sosiale, treff kvarandre og finn på ting i verkelegheita, ikkje berre sit på sosiale nettstader og deler bilete.
Og sidan eg er i det kritiske hjørnet: Kunne ein ikkje tenkt seg eit omslag og ein tittel som verka litt meir spenstig og pirrande? Inntrykket er noko blasst og gamalmodig, tykkjer eg - spelar ikkje heilt på lag med det fargerike og humoristiske innhaldet.

Men kritiske kommentarar til side: Denne boka ga meg ein skikkeleg god lesestund!