«Fantomsmerte» av Thomas Enger

Utgitt av Gyldendal 2011

Enger debuterte i fjor med kriminalromanen «Skinndød». Det var ei bok som fenget meg, med unntak av en noe forvirrende opptakt, og jeg har gledet meg til oppfølgeren.

Følgende utgjør opptakten til romanens handling: Tidligere torpedo Tore Pulli kommer til et møte med den svenske torpedoen Joachim Brolenius, men finner ham i stedet død på det avtalte møtestedet. Ved siden av liket ligger Pullis slåsshanske. Pulli skjønner at han er blitt lurt i ei felle, og velger å ringe politiet og fortelle om likfunnet. Han hevder hele tiden at han er uskyldig, men politiet finner det vanskelig å tro ham. Det gikk 16 minutter mellom møtetidspunktet og tidspunktet han ringte politiet – og han hevdet at han kom presis – altså er det 16 minutter Pulli ikke kan gjøre rede for hva er blitt brukt til.

Pulli ringer to år senere fra fengselet til journalisten Henning Juul – hovedpersonen i denne som i første bok – og ber ham om hjelp. Pulli vil som gjenytelse fortelle Henning noe han vet om den natten Hennings sønn døde…

Jeg synes fortsatt at Enger er en spennende forfatter, og jeg ser at han har noe å fare med, men denne andreboka representerer for meg en liten nedtur, siden den er noe ujevn og ikke følger helt opp det debuten lovde. Deler av den virker dårlig planlagt, og språklig kunne boka også vært bedre. At boka gir et litt lurvete inntrykk mener jeg forlaget må ta en del av skylden for – her kunne man tatt seg tid til en grundigere språkvask, samt sett på komposisjonen, særlig i første del.

Riktignok er dette Engers andre roman, men her ser vi at han fortsatt er nybegynner. Så forlag: Ta vare på ham, hvis dere vil hente ut det beste av det han kan prestere! Gi ham god hjelp til språkvask og korrektur!

For meg tok det over 100 sider før jeg følte at historien kom ordentlig i gang. Før dette noterte jeg meg hele kapitler og sekvenser/deler av kapitler som virket innholdsløse. For meg ser det ut som om forfatteren har forsøkt å få boka mer voluminøs enn den har innhold til – kanskje kunne boka vunnet på å ha vært noen sider kortere?

Etter at de første 100 sidene var lest begynte det endelig: Da ble boka vanskelig å legge fra seg, jeg lot meg forføre og rive med.

En del sceneskift, eller hopp mellom to sidehistorier som siden møtes, fungerer ikke optimalt. Jeg tror grunnen til at en del kapitler og sekvenser føles innholdsløse, er fordi scenene kuttes for tidlig – før leseren har fått etablert noen forståelse for hvorfor nettopp den sekvensen eller det kapitlet er med.

Et eksempel er kapittel 11, s 49-52, der vi er i en familiescene hjemme hos Thorleif Brenden, fotografen som har en viktig birolle i romanen. Jeg antar at hensikten med kapitlet er å la oss bli kjent med Thorleif som en oppofrende familiefar, og se hvor idyllisk livet hans er før han uheldigvis blir blandet inn i en kjeltrings grusomme og utspekulerte plan om et mord, men når kapitlet står alene kjennes det meningsløst for meg, og i alle fall upassende i en kriminalroman. Jeg kjenner at fortellingens fokus er utydelig.

Et annet eksempel: Hele kapittel 40 handler om Henning Juul som besøker sin røykende og likørdrikkende mor. Jeg kan ikke se at noe av det som foregår her har betydning for romanen som helhet? Kunne det vært kuttet ut?

Teksten virker av og til ufokusert på andre måter også, slik vi for eksempel får beskrevet hvordan en kelner på en kafe ser ut og oppfører seg, samt hvordan og hva de møtende personene bestiller å drikke – der hovedsaken burde være hva som foregår eller blir sagt mellom personene som møtes der. For meg gir disse beskrivelsene et uklart fokus i forhold til hvilke scener og replikker som inneholder viktig informasjon til leseren.

Eksempel s 20:

«En servitør med sovesveis og dype poser under øynene kommer bort til dem.
- Vil du ha noe å drikke? Spør Henning.

- Tja, litt kaffe hadde vært godt.

- To kaffe, sier Henning til servitøren, som straks snur uten å si noe.»

En strammere regi, der man klipte vekk de kjedelige øyeblikkene, hadde vært fint.

Dialogene er som i første roman – noe ujevne. Delvis tar han med replikker han kunne klipt vekk, fordi de er innholdsløse og kjedelige, som kaffebestillingen jeg nevnte over. Andre steder føler jeg at ordene faller på en kunstig måte. Som for eksempel s. 27: « - Jeg skal ikke bruke opp noe mer av din tid enn nødvendig, Ophus.»

”Bruke opp noe mer av din tid”? – ville man ordlagt seg slik?

Jeg ser at forfatteren ønsker å uttrykke seg litt originalt og unngå bruk av for mange klisjeer, men dessverre resulterer dette i uttrykk som ikke klinger særlig bra. Jeg fant en hel rekke eksempler, og kan vise noen her:

S 17 «… så det skvulper i en kaffekopp med mørkebrune ringer i veggene.» og s. 207: «… ser Iver supe på et krus kaffe som han hardt setter fra seg så det skvulper i koppveggene.»

Forfatteren har tydeligvis bestemt seg for at kopper har ”vegger” – noe jeg ikke synes passer helt.

Noen andre uttrykk/metaforer:

S 44: «Et tilfreds smil kruser seg i munnvikene.»

S 63: «Begge sider av veien er tapetsert med biler.»

S 70: «Han er nydusjet, bærer en trang skinnbukse,…»

S 70: «Hårfestet for øvrig har trukket seg høyt opp i pannen og gir rom for dype løpefelt av rynker.»

S 135: «Leppene smaker fordøyd alkohol.»

S 156: «Henning skvetter av den hissige stemmen som straks blir avløst av en hostekule som river hull i lungene hennes.»

S 159: «…, kjenner hvordan det salte tar tak i smaksløkene på tungen og nærmest krøller dem.»

S 162: «Tarmene vrir på seg, flere ganger, men snart kommer det ikke mer ut av munnen hans.»

S 162: «… mer sannsnakket enn et nyutdannet prest.»

S 175: «Mobiltelefonens krampetrekninger får Henning til å vri på hodet.»

S 207: «… lyden av knatrende fingre over motvillige bokstaver.»

S 333: «Tett, innestengt luft limer seg rundt ham.»

S 366: «En veltet grav vekker alltid oppsikt...»

Oppsiktsvekkende øyengymnastikk får man, når forfatteren ikke skiller mellom blikk, øyne og øyets enkelte bestanddeler.

S 127: «… låser isteden øynene på en kvist i panelet…»

S 209: «… møter bare blikket hennes, men klarer ikke å motstå fristelsen til å la øynene falle.»

S 209: «… øynene forsvinner opp i hodet.»

S 213: «Det gjør godt å hvile øynene på horisonten.»

S 273: «Grønningen holder øynene på Henning i noen sekunder før de glir vekk.»

S 273: «Grønningen møter øynene hans igjen, før de forsvinner ut i rommet.»

All plukkingen til tross: Jeg er fortsatt spent på hva Thomas Enger vil komme med i fortsettelsen.

«Gamle menns elskov» av Per Knutsen

Utgitt av Cappelen Damm 2010

Av samme forfatter har jeg tidligere lest «Svart cayal» (ungdomsroman utgitt 1988), «Kyss med ketchup» (barnebok, 2007) og «Utakk» (roman for voksne, 2006). Den førstnevnte husker jeg ingenting av – bortsett fra at jeg har lest den, mens de to siste er bøker jeg husker. Særlig «Utakk» vil jeg anbefale – den handler om en forvirret, gammel mann som roter til ting for både seg selv og andre.

Handlingen: Jan Radem er pensjonist, tidligere dosent i litteratur, og bor i Bergen. Han møter en prostituert mann – El Katrani – som han tar med hjem, og som siden blir hos ham en stund. Radem forelsker seg, men forelskelsen viser seg å være både vanskelig og håpløs, ikke minst siden El Katrani er voldelig og ikke særlig trofast. Han kan lett ta avstikkere til menn med mer penger.

«Gamle menns elskov» opplevde jeg som noe utfordrende å lese. Jeg kjente at jeg til tider ble ganske sjenert – av scenene med heller rå sex, og jeg kjenner skuffelse over hvordan flere av hovedpersonene oppfører seg. Forlaget sier på vaskeseddelen: «Boken er vakker, trist, øm og rå.» Trist, øm og rå går jeg med på, men vakker ville jeg heller byttet ut med ordet fascinerende, kanskje? Knutsen forteller sikkert og godt, på en måte som trekker meg med og gir godt driv. Språklig er boka lettlest, mens tema opplever jeg som nokså tungt.

I det store og det hele handler boka om det vanskelige i livet og kjærligheten, og den viser at man ikke nødvendigvis blir mer moden eller fornuftig, bare fordi man blir eldre.

«Litt av en plan!» av Arne Svingen

Utgitt av Gyldendal 2011

En dag kommer Håkon hjem fra skolen og det er ingen hjemme – far har nemlig reist bort en tur. Han har lagt igjen en lapp der det står: «Hei unger. Jeg har funnet den store kjærligheten! Vi drar bort noen dager for å bli bedre kjent. Mormor tar seg av dere. Ring henne, Håkon. Vi sees snart! Pappa.»

Håkon har ikke særlig lyst til å ringe mormor – hun er så streng. Det er ikke for ingenting hun har fått kallenavnet Dragen. Han synes heller at han og lillesøster Ida kan stelle seg selv til pappa kommer tilbake – det er jo litt av en plan!

Denne barneboka er underholdende og morsom, ikke minst fordi Håkon - som selv forteller - er en artig skrue med alle sine fantasifulle bortforklaringer og impulsive påfunn. Det gjør ingenting at både handling og persongalleri virker urealistisk – dette er en bok mer til å le enn å lære av, selv om det ligger noen alvorlige tema i bunnen – som omsorgssvikt, kjærlighetstørst og vennemangel.

Boka er illustrert med diagrammer og terningkast – Håkon får av og til behov for å kartlegge og systematisere, og da lager han gjerne statistiske skisser som gjengis i boka, samt at han gir dagene sine terningkast etter hvor bra eller dårlige de har vært.

Språket i boka er lett og fyrig, og det forekommer flere originale bilder og beskrivelser. Eksempel s. 115 – her har Håkon fått høre av en av farens mange flammer, at faren er en god kysser: «Jeg så for meg munnen til pappa om morgenen. Halvt snorkende, med litt sikkel i munnviken og en ånde fra de eldste myrer.»

Eller s. 183: «Skjebnen hadde tuppet meg i nøttene.»

Av og til får jeg en følelse av hastverk, og at forfatteren har skrevet litt for mye etter innfallsmetoden. Slutten virker følgelig noe enkel og hastig, men jeg tror ikke målgruppa kommer til å bry seg om det.

Litt språk-plukk:

Forfatteren har av en eller annen grunn brukt nynorsk-ordet ”stogge” to ganger i teksten. På bokmål kan man bruke ”stagge” – kanskje det var ordet han lette etter?

Med fordel kunne forfatteren variere i forhold til bruken av verbet ”stappe”. Jeg skjønner at det er ment å gi fart og humor, men jeg synes ikke det passer like bra i alle sammenhenger. På s. 39 stappes det skinke og melk i kjøleskapet – og jeg har ikke inntrykk av at kjøleskapet er særlig fullt på dette tidspunktet, med tanke på hvor lite skikket faren er til å holde hjemmet i orden for store og små. På s. 156 stappes en nøkkel i låsen, på s 162 stappes en frossenpizza i ovnen, og på s 195 er Håkons hode for stappet til at han klarer å lære noe på skolen den dagen.

Jeg oppdager noen tilfeller av manglende fortid av fortid, som på s 104: «Grunnen til at jeg kom for seint var Dragen, og jeg skulle fortelle Børsten alt om hva som skjedde i morges.» Riktig her skal være: ”… skulle fortelle Børsten alt om hva som hadde skjedd i morges.”

Og på samme side et tilfelle av nåtid som skulle vært fortid: «Alt bortsett fra at pappa er forsvunnet.» Her skulle det stått ”… pappa var forsvunnet.”

S 17 står det: «Hun hadde fått utdelt familiens fornuft og var mer opptatt av å faktisk gjøre det hun ble bedt om.»

Infinitivsmerket ”å” skal stå så nære som mulig verbet det hører sammen med, så her burde man stokket om og heller skrevet: ”… var mer opptatt av faktisk å gjøre det hun ble bedt om”.

Jeg synes dette var en gøyal bok, og det er helt klart ei bok som også gutter kan like. Jeg tror ikke det står nevnt hvor gammel Håkon er, men jeg tipper 10-11 år? Boka passer nok best for barn i alderen 9-10 år og oppover.
Har du likt og lest Svingens bøker om Hubert, kommer du garantert til å like denne!

«Hallo, elsk meg da!» av Johanna Thydell

Oversatt av Ingelin Røssland

Utgitt av Cappelen Damm 2011

Jeg har fra før lest «I taket lyser stjernene» av samme forfatter – ei bok jeg likte. Og Ingelin Røssland – som har oversatt «Hallo, elsk meg da!» – er en nynorsk forfatter jeg har stor sans for. Dette er første gang jeg leser Røssland på bokmål. Thydell & Røssland virket som en spennende kombinasjon, og derfor tok jeg med meg boka hjem fra biblioteket.

Nora er kommet på kant med bestevenninna, Lisa, på grunn av en gutteepisode. Nora begriper ikke hvorfor Lisa reagerte så sterkt, hvorfor har hun skjøvet henne så til de grader ut i kulden? Ekte venner må da forsøke å forstå hverandre og kunne tilgi? Nora prøver å gjøre det godt igjen, men uten hell. Nora tørster etter kjærlighet, ikke bare fra venner. Hun vil så gjerne ha en kjæreste, men finnes det en gutt som kan bli glad i henne?

Ei bok om å være ung, om å være usikker på seg selv, usikker på hva man føler, usikker på menneskene rundt seg, usikker på hva kjærlighet er, og om å teste grenser for hvordan man kan oppføre seg mot hverandre, uten at alt går i stykker.

Tema i boka er tidløst – har du vært ung en gang eller er ung i dag, burde temaet engasjere. Men språklig synes jeg personlig at boka er noe tung å lese. Det er mye slang og sjargong, og et gjennomgående muntlig preg. Språket er iblandet følelsesutbrudd og banneord, som om det er fortalt fra en ungdom til en annen – og språket er en måte å tøffe seg eller markere seg på. Jeg tror at det bidrar til et autentisk preg, på det viset at vi skjønner at dette er tanker som foregår i et ungt menneskes hode. Samtidig er sjargong og slang noe som endres over tid, så boka – med det tidløse temaet – kan ha et umoderne og utdatert uttrykk om noen år?

Boka gir meg følelsen av at jeg kanskje leser Noras dagbok, men det er nummererte kapitler og overskrifter, selv om de i hovedsak er satt i parentes, uten stor forbokstav i første ord, hva hensikten kan ha vært med det. Her og der finner vi «Noriske ordtak» – altså ordtak Nora har kommet på og skriver ned.

Teksten virker innadvendt og selvopptatt, og dette kler på en måte innholdet og hovedpersonen. Og slang og sjargong gir altså et autentisk preg – slik kan jeg tenke meg at ungdom i dag ordlegger seg. Likevel: Jeg er litt delt i forhold til valget som er tatt i presentasjonsformen – jeg synes formen og språket stenger litt for min oppfattelse og opplevelse av innholdet, men jeg er kanskje for gammel og konservativ? Det kan være at målgruppa – ungdom – faktisk synes dette er lettlest og fengende?

Språket er greit – noen feil er blitt oversett i korrekturen, men det er ikke så mange at det skjemmer teksten nevneverdig. Av og til virker det som om språket fremdeles er litt svensk, som på s 106, der det står: «Jeg er ytterst uskyldig, og Lisa Lind er min ytterst beste venn…» På svensk bruker man ordet yttersta, og man kan på norsk si sånt som: ”… i sin ytterste konsekvens”, men i denne setningen synes jeg man kunne funnet et annet ord som passet bedre.

S 139: «… hun ville prata uforstyrra…» Her skulle det stått ”prate”.

S 62: «… fortalte jeg att jeg og Viktor ikke skulle gå som par.» Det riktige her skal være ”at” med en t.

S 130: «… det skal du vite når du gir deg ut i livet.» Jeg synes det ville vært bedre om det sto ”begir”, ikke ”gir”.

«Uglies» av Scott Westerfeld

Oversatt av Magne Tørring

Utgitt av Schibsted forlag 2011

Vi befinner oss en gang i framtida. Alle mennesker blir skjønnhetsoperert når de fyller16 år, og blir ”nypene.” Senere blir det ”midtpene” (når de har valgt yrke, gjennomgår de en mindre operasjon for å se litt eldre og klokere ut) og ”senpene” (foreldre, besteforeldre). Før man blir operert som 16-åring er man ”stygging”, og må bo utenfor ”Penby”. Etter skjønnhetsoperasjonen venter det en periode med fest og moro døgnet rundt.

Tally gleder seg og venter spent på 16-årsdagen sin. Da skal hun endelig bli gjenforent med bestekameraten Peris; han er litt eldre enn Tally – derfor har han blitt operert før henne.

Så møter hun Shay, ei jente som skiller seg ut. Hun drømmer nemlig ikke om å bli pen. Hun vil heller rømme til et hemmelig samfunn som ligger utenfor byen, det kalles Røyk, og der bor Røyklingene. De er ikke operert, men lar naturen gå sin gang, de eldes og får rynker. De lever av naturen, slakter dyr til mat og skinn, og de gjenbruker ting, så også gjenstandene de omgis av har på en måte sjel og karakter.

Shay vil gjerne ha med Tally til Røyk, men Tally lar seg ikke avspore. Hun vil og skal bli pen! Men dagen hun skal opereres, får hun et sjokk. I stedet for operasjon, får hun beskjed av spesialenheten ”Spesielle omstendigheter” om at hun må finne Shay og røpe Røyklingenes hjemmested, ellers blir det ingen skjønnhetsoperasjon på henne.

Denne science fiction-romanen for ungdom har et spennende plott. Boka tar opp tankevekkende tema, den interesserer og engasjerer, men jeg må innrømme at jeg likevel i partier fant den litt tung å lese. Det er muligens noe med rytmen i språket som gjør at jeg ikke får det helt til å gli, men forhåpentligvis er det bare jeg som kjenner det slik.

Noe småpirk:

S 306 finner jeg et eksempel på en lang setning som kunne vært delt opp eller satt sammen på en annen, bedre måte:

«De gjemte mesteparten av utstyret sitt i en halvveis sammenrast bygning langt fra sentrum som var så forfallen at selv stygginger på oppdagelsesferd neppe våget seg inn der.»

Hva med: ”De gjemte mesteparten av utstyret sitt i en halvveis sammenrast bygning langt fra sentrum. Den var så forfallen at selv ikke stygginger på oppdagelsesferd var troende til å våge seg inn der.”

Noen bilder som ikke fungerer optimalt:

S 108: «… fikk som belønning en solid knippe skrammer på ansiktet og hendene fra kvistene som pisket forbi.»

Et knippe brukes gjerne om vekster eller ting du kan samle, holde eller knyte sammen – jeg synes ikke ordet passer i denne sammenhengen. Og strengt tatt var det Tally som pisket forbi kvistene, ikke omvendt.

S 277: «… og begravde ansiktet i brystet hans.»

Bedre med for eksempel: ”… hun gjemte ansiktet mot brystet hans.”

S 264: «Shay lå på bakken og skulte mot henne med sammenbitte, blodige tenner.»

Her kan man nesten forstå det som at Shay skuler med tennene?

En del unødvendige småord kunne vært luket vekk:

Eks s. 257: «Hun rettet oppmerksomheten sin mot Sjefen,…»

”Sin” er unødvendig – det holder med ”Hun rettet oppmerksomheten mot Sjefen,…”

Eller s 212: «… tilbrakt en hel dag med å hogge ned trær selv.»

”Ned” og ”selv” er unødvendig, det holder med: ”… tilbrakt en hel dag med å hogge trær.”

Det er noen tilfeller av verb som ikke står i riktig tid. De skulle stått i fortid av fortid, ikke ren fortid. Eks s 255: «Hun tenkte på den dagen hun kom hit, da hun så et ukeblad inne i biblioteket…» skulle vært: ”Hun tenkte på den dagen hun hadde kommet hit, da hun hadde sett et ukeblad…”

Og s 256: «Kvinnen hadde rett og slett dukket, så fort at Tally ikke så det,…» skulle vært ”Kvinnen hadde rett og slett dukket, så fort at Tally ikke hadde sett det,…”

S 246 finner jeg et tilfelle av verb som skulle stått i preteritum futurum:

«Tally måtte snakke med henne i morgen. Det ble ikke lett…»

Her skulle det stått: ”Det ville ikke bli lett…”

S 12 og s 14 er det to orddelinger som faller litt uheldig:

”skrekk-lovner” s 12, og ”nype-ninger” s 14

«Uglies» er den første boka i en trilogi, og jeg blir nødt til å lese fortsettelsen - jeg må vite hvordan dette går!