«Minus mamma» av Endre Lund Eriksen

Aschehoug 2022

Mirandas mamma er død etter en ulykke. Etter begravelsen ønsker Miranda å starte et detektivbyrå. Hun skal finne ut hvor det har blitt av Marko, han søte i b-klassen, som plutselig ble borte fra skolen og som ingen vet hvor er.
Men så er det jo også noe veldig mystisk med mammas død. Hun som var så forsiktig, hvordan kan det ha seg at hun syklet så fort at hun havnet utenfor den skarpe svingen og slo seg i hjel i fallet? Dette må Miranda også forske på, og pappa og Marko hjelper til.

Dette er spennende, litt morsomt og veldig trist på en gang. Absolutt ei bok du kan tilby barn som liker å lese spenningsbøker, hvis de orker å forholde seg til noe så fryktelig og trist som en død forelder. Personlig synes jeg det er veldig vondt at mora til Miranda er død, men fæle ting skjer jo, og kanskje barn synes dette er et helt greit grep for å legge ekstra spenning og alvor inn i historien.

«Alva» av Hilde Hylleskaar

Gyldendal 2022

Alva treffer Patrick på en fest. Han stråler når han smiler, og Alva bare vet at ham vil hun ha til kjæreste! Følelsene blir besvart, men det er store skår i gleden. For Patrick blir alvorlig syk, og Alva blir veldig usikker på hvordan hun skal håndtere dette. Er det noe poeng i å knytte seg nært til et menneske som kanskje skal dø, eller er det best å holde ham på avstand?

Denne ungdomsromanen var engasjerende. Jeg synes forfatteren har lykkes i å framstille Alvas følelsesmessige forvirring og utvikling på en troverdig måte. Romanen skildrer hvor vond og vanskelig kjærligheten kan være.

«Høyt spill» av Jan Tore Nereng

Gyldendal 2022

Mehmet er en av de beste på fotball-laget, men så kommer en ny spiller, Markus, og han er så god at Mehmet snart føler at posisjonen er truet. Mehmets bror og gjengen hans kan fikse det så Markus blir satt ut av spill, det er bare for Mehmet å si de skal ta ham. Mehmet er sterkt fristet, selv om han selvfølgelig vet at dette rett og slett ville vært umoralsk...

Dette er engasjerende og spennende lesning som ikke krever altfor mye av leseren, siden boka er handlingsdrevet og forholdsvis tynn. Ekstra spennende blir det om du er interessert i fotball. Fra ca 12 år og oppover.

Boka er nummer to i en serie fra Gyldendal kalt Gutta.

«Lik meg første gang» av Anne Wisløff

Cappelen Damm 2022

Sofie fyller 16 år, og i bursdagsselskapet blir det masse prat om at hun nå (endelig) kan ligge med en gutt. Bursdagsgavene er dildoer og andre overtydelige hint om hva som forventes at en 16-åring skal kaste seg uti.

Oda var sammen med Erik, men det ble slutt etter at han spurte om de skulle ligge med hverandre, og hun ikke ble med på det. Oda er redd hun har altfor lite hull, for det er ikke mulig å få inn selv den minste tampongen. Hun tror hun aldri kan få til å ligge med noen.

På en fest skjer det for Sofie. Hun ligger med Leo, en gutt hun møter for første gang på den festen. Men så blir det bare fælt. Sex som skal være så fint, liksom, hvorfor var det bare vondt og flaut!?

Denne ungdomsromanen handler også om Stella, som er forelska i Sofie, og noen til i kretsen rundt. Og det handler mye om sex. Ungdom tenker mye på sex, er nysgjerrige på hva det er, hvordan det oppleves, ja, det er veldig mye de lurer på. Det kommer fint fram i romanen. Det er mye å lære for leseren gjennom det ungdommene prøver og feiler. Også at sex ikke er alt. Og at det kan være helt greit og faktisk lurt å vente med å ligge med noen til man er blitt skikkelig glad i hverandre og trygg på hverandre. Når man kler seg naken for et annet menneske, viser man seg sårbar. Dette krever mot, og kan føre til at man blir bundet sammen på godt og vondt.

Denne boka ligger bak sesong 6 av TV-serien på NRK, Lik meg.

«Brillegeit» av Steffen Kverneland

No Comprendo press 2021

Dette er en selvbiografisk grafisk roman. Kverneland forteller om små og store hendelser/minner fra barndom, oppvekst og ungdom. Han bestemte seg tidlig for å bli kunstner, vi får se hvordan prøvde seg fram helt til han fant sin egen stil.

Jeg likte denne boka veldig godt. Vemodige, tankevekkende minner og flotte tegninger.

«Houellebecqs hytte. En lang rekke ulykker» av Per Schreiner

Tiden 2022

Her er det to korte romaner i samme bok, med omvendt leseretning.

Henrik og Claes har hytter på samme hyttefelt ved sjøen. En annen som har hytte i nærheten, er Silje. Hun er singel og veldig flott, synes Henrik og Claes. Så en sommer har hun plutselig med seg en mann på hytta. Det viser seg å være Michel Houellebecq, den kjente franske forfatteren. Silje og han har giftet seg, de framstår som forelskede og alt er fryd og gammen. Henrik og Claes overvinner skuffelsen over å ha mistet en snasen singel kvinne å fantasere om, og går inn for å bli venner med Michel.

I En lang rekke ulykker blir det funnet et lik på Jeløya utenfor Moss. Sønnen til avdøde blir snart mistenkt, og her får vi historien om drapet og hva som har vært foranledningen.

Romanene er såpass korte, og det er også noe med fortellerstilen, som gir en følelse av (hastig) oppramsende fortelling.
Det kjennes også spesielt at Schreiner har puttet en lys levende kjent forfatter inn i den norske hyttetradisjonen.

Schreiner er en forfatter jeg følger med på; jeg har også lest det meste av det han har utgitt. Bøkene hans skiller seg ut, men årets bok var ikke en veldig stor leseopplevelse, dessverre.

«Jul for nybegynnere» av Tove Braathen

Vigmostad Bjørke 2022

Lillian er prøveseparert fra Kolbjørn. Hun har overlatt det store huset deres til Kolbjørn alene, og kjøpt en lettstelt leilighet hvor hun nyter livet og friheten. 
Sammen med venninnene Rita og Liss har hun hvert år besøkt en felles venninne som bor i Spania - Rose. Nå har Rose plutselig bestemt seg for å flytte hjem til Norge, og like før jul kommer hun. Dessverre har hun ikke noe sted å bo, og det er Lillian som er nærmest til å ta imot henne. Bare som en starthjelp, riktignok, men Lillian er betenkt. Vi får tidlig forståelsen av at Rose er en type venn man helst vil ha litt på avstand og treffe bare sjelden; en venn som gjør seg best i små porsjoner. Lillians uro for hvordan det skal bli å ha Rose tilbake i Norge, viser seg å være vel begrunnet. Snart har Rose infiltrert i Lillians liv og bekjentskapskrets, til og med Kolbjørn ser det ut til at Rose skal erobre tilliten til. Da kan det nok hende at Lillian for alvor begynner å tenke over om separasjon og skilsmisse virkelig er det hun ønsker, eller om det bare var en tåpelig drøm om nyvunnen frihet som ikke viser seg så viktig når alt kommer til alt.

Tittel og omslag gjør at jeg forventer en feelgood-roman. Den kan delvis settes i den båsen, men den har - etter min mening - ikke nok tempo eller snert til å innfri helt. Og som seriøst behandlende om mellommenneskelige tema synes jeg heller ikke den innfrir, så for meg ble dette en sjangerblanding som ikke var den helt store leseopplevelsen for meg.
Forfatteren forteller uten dramatikk i en slags refererende stil - stadig i dialogene kan hun skifte fra direkte tale, til kun å referere innholdet i hva som sies. For meg er dette et grep som gjør at hun mister interessen min, for dette gjør det vanskeligere å leve seg inn i, og bli i de ulike scenene.

Det som er bra med romanen er at det er godt voksne mennesker som hovedpersoner, som kan ha andre utfordringer og fokus enn yngre mennesker. Hovedpersonen Lillian får jeg ikke særlig sympati for; jeg synes det er nesten utrolig at hun, som arbeider som parterapeut, kan vise så liten forståelse for egen situasjon, og så liten interesse for å bevare sitt eget ekteskap. 

«Din Vilma» av Gudrun Skretting

Aschehoug 2022

Vi møter igjen Vilma fra Tre menn til Vilma (2020).
Patologen Robert ble en god venn i forrige bok, og nå kan det kanskje bli noe mer? Vilma er sterkt preget av oppveksten med grandtante Ruth, som håndterte omsorgsoppgavene brysk og ufølsom. Det har riktig nok gått noen år siden grandtante Ruth døde, men Vilma bor i huset de delte og det kan være litt av hvert av stemning og følelser som henger igjen i veggene. Kjærligheten har hun uansett lært lite eller ingenting om, så hun synes det er kjempevanskelig å få Robert til å forstå at hun liker ham og gjerne vil tilbringe mer tid med ham. Derfor er det fint at pianoeleven Amdi hjelper til litt. Han liker nemlig både Vilma og Robert kjempegodt og synes de passer sammen. Og hvis de blir kjærester, kan jo de være tante og onkel for ham og ta ham med på kino!
Vilma tar mot til seg, og plutselig har hun og Robert en avtale om å feire nyttårsaften sammen. Det blir en fantastisk og romantisk nyttårskveld, og etter dette er de faktisk sammen!
Så har de det godt i forelskelse og utforsking en stund, men da Robert må utenlands i sju uker i embets medfør, skjer det etter hvert mye kluss, og siden både Vilma og Robert er så redd for å gjøre feil eller miste den dyrebare kjæresten de nå endelig har fått, så tuller det seg kraftig til.
Midt i det hele dukker Rune Eilertsen opp med et fotografi av grandtante Ruth som han fant i veggen sin i huset på Jevnaker da han skulle pusse opp. Det var da et besynderlig mysterium; klarer de to sammen å finne ut av hvilken forbindelse han, eller foreldrene hans har med Vilmas grandtante?

Dette er humoristisk, søt og koselig feelgood, men med alvorlige undertoner. Her kommer det fram at å tørre å satse på kjærligheten ikke er bare lett; for den som har noen å elske har også noen å miste.
Man kan kanskje innvende at både Vilma og Robert framstår i overkant ubehjelpelige. Det kan virke som om forfatteren selv har tenkt i de baner, siden hun forteller oss hva Vilma har tenkt mange ganger; at hun er født i feil århundre. Men jeg tror faktisk det finnes introverte mennesker som sliter med å våge seg ut på kjærlighetsveien, for hvilke trafikkregler gjelder egentlig? Og så skummelt det kan være å stille seg sårbar.
Selvfølgelig er det ganske forutsigbart, mye av det som skjer i romanen. Men ikke alt! Jeg tenker om feelgood-sjangeren at den gjerne SKAL være litt forutsigbar, men her kom det faktisk fram ting til slutt som jeg ikke helt hadde sett komme. Så her får man i både pose og sekk.

Kommer det flere bøker om Vilma, tro? Hvis ikke, håper jeg forfatteren skriver noe mer i samme sjanger, for dette er veldig hyggelig lesning om forelskelse, kjærlighet, vanskelige familieforhold, hemmeligheter og vennskap mellom generasjoner.

«Terroristen fra Bærum : radikaliseringen av Philip Manshaus» av Anders Hammer

Stenersens forlag 2022

Lørdag 10. august 2019 gikk Philip Manshaus inn på søsterens rom og skjøt henne. Hun døde momentant. Deretter dro han til den lokale moskeen, med våpen og kamera, for han vil filme det som skulle skje. Planen var å drepe flest mulig muslimer. I moskeen var det heldigvis få til stede, og to-tre menn lyktes i å overmanne Philip og holde ham fast til politiet kom. Han drepte ingen der, men skapte frykt.

Hvordan kunne dette forferdelige skje? Philip og søsteren Johanne hadde vokst opp sammen og hatt en fin barndom, til og med delt rom en periode. Hvordan kunne Philip få det for seg at Johanne, som var adoptert fra Kina, var en fiende som måtte ryddes av veien?

I denne boka leser vi om Philips oppvekst og ungdomstid. Da var han tydelig søkende etter tilhørighet; hvem var han, hvor passet han inn? Flere har forsøkt å snakke med ham, få ham til å endre mening. Mange orket ikke å høre på det blindet hatet hans, slik ble det at han skjøv folk fra seg. Noen forsøkte å lytte, lot ham snakke uten å motsi ham først, for så å stille ham spørsmål som skulle få ham til å tenke seg om. Ingenting nyttet. Han var overbevist om at verden står foran en uunngåelig rasekrig, og at han måtte handle.
I boka får vi forståelsen av at flere var urolige, og noen hadde varslet politiet, da de mente Philip var farlig. Johanne hadde også ytret at hun var redd. Hun kjente ikke igjen Philip, han sa stygge, onde ting til henne.

Dette er vond lesning, men jeg mener boka er viktig som et bidrag til å forstå hvorfor og hvordan mennesker kan bli rekruttert til terror, ekstreme holdninger og handlinger. Kanskje kan noe av svaret ligge i hvordan enkelte mennesker som føler seg utenfor, søker fellesskap, blir fanget opp av ekstreme miljøer som nettopp leter opp slike søkende individer. 

«Alle fuglene synger» av Evie Wyld

Oversatt av Halvor Kristiansen
Bonnier norsk forlag 2022

Jake bor alene i et gårdshus på en værbitt britisk øy. Det vil si hun har hunden Dog, og noen sauer hun steller så godt hun kan. Nå har noen drept flere av sauene hennes, og hun vet nesten ikke hvem hun skal mistenke. Skadene virker for store og voldsomme til at det kan være rev. Kan det være ungdommene hun har observert ved klyveledet som har gjort det? Hun går til politiet for å anmelde det, men de virker ikke videre interessert i å følge opp saken.
Vi forstår tidlig at Jake har noe å frykte, hun virker nervøs og på vakt mot at noe eller noen skal komme etter henne. Hun har en hammer under senga, eller er det under hodeputa, ei øks ved siden av kjøleskapet på kjøkkenet, og hun har gevær. Hva er det hun har flyktet fra? Sakte blir bitene i puslespillet lagt fram for oss til å sette sammen til et helt bilde. Vi forstår stadig litt mer, eller får bedre grunnlag for å gjette hvordan ting henger sammen.

Ja, for når boka er ferdiglest er jeg ikke sikker om jeg har fått svaret på hva eller hvem som tok sauene til Jake. Jeg sitter igjen med flere mulige teorier. Umiddelbart irriterte det meg at jeg ikke fikk et klart svar, men når jeg får tenkt meg om synes jeg det hele er finurlig og fiffig. Jeg ender opp med å tenke at dette er en av de største leseropplevelsene for meg i 2022.

Boka veksler mellom å fortelle fra nåtid og fra tida før Jake havnet i England. Hun er født og oppvokst i Australia. Annethvert kapittel er fra nåtid. Disse kapitlene fortelles i fortid - hun kjørte, hun gikk. De andre kapitlene er altså fra fortida, og disse fortelles i nåtid - hun står, hun ser. Fortidskapitlene kommer omvendt kronologisk, så hva som skjedde i starten av Jakes fortelling, får jeg ikke vite før helt til slutt i boka. Jeg kan si så mye som at det har skjedd mye med Jake, og det har skjedd forferdelige ting.
Dette var en finurlig måte å bygge historien på, som gjør at jeg litt etter litt får puslet sammen en bakgrunn for hva som gjør at Jake agerer som hun gjør i nåtidsfortellingen. Men puslespillet henger ikke helt sammen. Hvis du ser på bildet av omslaget på boka, så er det kanskje litt den følelsen jeg får når jeg er ferdig. Hva var det egentlig jeg leste? Skjønte jeg sammenhengen?
Det kan være at oppbyggingen av romanen er krevende for utrente lesere, men det er virkelig verdt et forsøk å få det til.

Forfatteren er anglo-australsk, født i 1980. Alle fuglene synger er hennes andre roman, utgitt på engelsk i 2013.

«Love, liksom» av Heidi Linde

Gyldendal 2022

Dette er den tredje boka i serien Olivias liv. Olivia synes kjærlighet og forelskelse er noe ordentlig tull, men så oppdager Olivia at Niels, som går i parallellklassen, er skikkelig fin, og hun kjenner at hun har så lyst til å være sammen med ham, tøyse og le, eller bare prate om hva som helst som faller dem inn.
Aha! Er det dette som er forelskelse, eller?

Det er jo akkurat slik forelskelse kan kjennes; en herlig følelse! Men den kan være vanskelig også, noe Olivia får merke.

Olivia forteller selv, og hun har forteller så fint, lett og humoristisk. Bøkene om Olivia er koselige, lettleste og bare å sluke i ett jafs!

«Sting» av Therese Garshol Syvertsen

Samlaget 2022

Idet romanen startar er Emma (16) på sjukehuset. Ho har ei skotskade i magen som er operert. Ho kjem nok til å bli heilt bra att fysisk, men må ta det med ro i starten etter ho er utskriven.
Psykologen Beate har jobba med psyken i lag med Emma; den skal og heilast etter det som skjedde.
No skal Emma til mormor for å bu hjå henne, for mor og far er døde.
Kva er det eigentleg som har skjedd? Det gjer frykteleg vondt berre å prøve å minnest. Og når ho er einaste overlevande av tragedien, kan ho kanskje ha eit alternativt minne av det som skjedde - det alternativet som det gjer minst vondt å tenkje på?

Mormor har ein nabo, Hannes, som prøver å kome nærare Emma. Ho tykkjer han er irriterande og snål, men kanskje er det litt greit og, å henge med han iblant. Og psykologen slepp henne ikkje, men fortset å jobbe jamt og trutt med å få Emma til å opne opp for dei vonde minna - berre slik kan dei bearbeidast. Berre slik kan Emma kome vidare i livet sitt. Og mormor er der, trygg og varm. Mormor som jo sjølv har ei veldig stor sorg å bale med.

Ei vond og viktig bok om sorg, om å klare å stå i det vonde og vanskelege, om å finne vegen ut og vidare når tragedien har ramma.

«Perfekt» av Ingunn Røyset

Vigmostad Bjørke 2022

Pia går fyrste året på ungdomsskulen. Ho kan aldri bli blant dei verkeleg kule på skulen, sidan ho har kort hår, tannregulering og blir kalla for peanøtt, sidan ho er så lita. Men livet kjennes greit nok likevel, for ho har jo bestevenninna Nathalie.
Men Pia har ein løyndom, noko ho ikkje har fortalt til nokon. Ho har prøvd å seie det til pappa, men han høyrde ikkje etter og slo det berre vekk som om det var ingenting. Pia slit nemleg med angst. Den gjer at ho ikkje får sove om nettene, at ho slit med å følgje med på skulen, eller kan kome til å seie merkelege ting i klassa, som for å få merksemda vekk frå dette som trugar med å lamme heile henne.
Og då ho held på å miste Nathalie, som på død og liv skal bli kul og halde seg inne med eliten i klassa, blir det verkeleg i tøffaste laget for Pia.

Dette er engasjerande og godt fortald om det å vera ung, prøve å finne seg sjølv og plassen ein skal stå på i verda. Om kor øydeleggjande det kan vera om ein går all in for å prøve å bli perfekt. 

«Dagen er kommet» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen
Bonnier forlag 2022

22. desember blir et eldre ektepar - Harry og Inga - funnet drept i hjemmet sitt. Det fryktelige funnet blir gjort av to av barna som kommer med sine familier for å feire jul hos dem. Harry er skutt i brystet, mens Inga er kvalt og ansiktet hennes er gjemt, surret inn i et skjerf.
Politiet, med Petra og Christer i spissen, får en strevsom sak å hanskes med, og journalisten Magdalena er som vanlig med fra sidelinjen og bidrar sterkt til at saken til slutt blir løst.

Dette er den sjuende romanen med Petra, Christer og Magdalena i hovedrollene, og i etterordet til årets roman skriver forfatteren at dette blir den siste. Schulmans kriminalromaner er fine for lesere som liker å lese en del om hovedpersonenes privatliv - for det er det i bøkene en hel del av. Jeg synes nok at romanen kunne vært strammet inn noe med tanke på alt som foregår rundt det store persongalleriet som ikke direkte vedkommer saken; det er mye kaffedrikking og detaljerte redegjørelser for smått og stort. Her kunne man overlatt mer til leseren og rommet mellom linjene.

Men jeg liker Schulmans penn, og er spent på hva hun nå vil skrive om, nå som hun har vinket farvel til Magdalena og co.

«Jul i Nyhavn» av Katrine Wessel-Aas

Pitch forlag 2022

Hedvig er psykolog og har gitt ut ei samlivsbok som har blitt bestselger  i Danmark i tillegg til Norge. Nå like før jul er hun bedt til København for å bli gjort heder på - hun skal tildeles en pris for boka, og hun skal bokbades.
Den opprinnelige planen var at hun og ektemannen Eirik skulle reise sammen, ha dette som en romantisk helg - de har jo både forlovet og giftet seg i København. Men så er ikke Hedvig like flink til å følge sine egne samlivsråd i privaten, så her går det en kule varmt og enden på visa blir at Eirik holder seg hjemme, og Hedvig ber med seg søstera Hanne i stedet, etter litt påtrykk fra mor.
Helgen i København blir helt annerledes enn Hedvig hadde sett for seg...

 Dette var en lettlest og hyggelig feelgood, som også kan bidra til julestemning om du savner det. Jeg har ikke lest noe av Wessel-Aas tidligere, men serien hennes om familien Winther er populær og etterspurt på biblioteket hvor jeg jobber.

«Splintra» av Hilde Myklebust

Samlaget 2022

Mia har saman med Else, Jens, Halvor og Are vore ein tett samanvevd gjeng gjennom heile barne- og ungdomsskulen. No er det slutt på ti års skulegang. Mia og Else gler seg til å flytte til Bratteberg, der dei skal byrje på musikklina. Jens og Halvor gler seg og til å flytte til ein annan stad, der dei skal bu på hybel. Medan Are er att som den einaste som har bestemt seg for å bu heime og gå på ei anna skule enn reisten. Mia tenkjer at dei som gjeng kjem til å bli splintra når hausten kjem, det er noko trist midt i alt det fine ho har å sjå fram til. Men dei har i alle fall den lange sumarferien dei skal nyte i lag!
Are og Mia kjem nær kvarandre på ein ny måte denne sumaren. Mia skjønar at Are vil dei skal vera kjærastar, men ho kjenner det nok ikkje heilt som han. Då hausten kjem og ho flytter frå bygda, er det framleis uavklart mellom dei. Ho veit vel kva han vil, det er ho som held att og det er opp til henne kva det kan bli til. Det kjennest tungt.
Men det skal det skje mykje verre ting enn at ein vennegjeng blir splintra, eller at ein god ven kan bli såra om ikkje varme kjensler får svar. Ting som gjer livet svært utfordrande for Mia, med både vonde og gode kjensler som skal handterast på same tid.

Dette er ei veldig fin ungdomsbok. Om vennskap, kjærleik, om livet. Livet som kan vera så godt, men og så vanskeleg og vondt. Boka er engasjerende og godt skrive; Mia og det ho opplever blir levande for meg, og eg kjenner med henne når ho sørger og har det vondt.

Boka er nominert til Brageprisen 2022 i kategorien barne- og ungdomsbøker.

«La skogen leve!» av Nora Dåsnes

 

Aschehoug 2022

Bao og vennene hennes pleier å leke i skogen ved skolen i friminuttene. Da ledelsen ved skolen og kommunen bestemmer at det må anlegges større parkeringsplass for å bedre sikkerheten for elevene ved skolen, betyr det at store deler av skogen må fjernes. Bao er glad hun er elevrådsleder, for da kan hun i formelt møte med de voksne argumentere for hvorfor de må la skogen stå - det er viktig for miljøet, og miljøet er da vel alle opptatt av nå! Og ærlig talt - bilbruken må jo ned, hva skal de da med større parkeringsplass! Hun forbereder et foredrag som skal forklare de opplagte sammenhengene for de voksne, men det skal vise seg å ikke være så enkelt å bli hørt, og Bao og vennene må ty til sivil ulydighet i forsøk på å vinne fram med sin sak.

Dette var engasjerende! Jeg føler med ungene som forskrekket må se og høre de voksne gjøre dårlige beslutninger og ture fram. Det er fryktelig å se et miljø du er glad i (skogen) bli truet og ikke vite hva du skal eller kan gjøre for å stoppe det.

Lettlest tegneserie for barn i alderen 7-8-årsalder og oppover.

«Muttra og meg : roman» av Anne B. Ragde

Bonnier norsk forlag 2022

Her deler forfatteren smått og stort fra sin og moras liv. Merkelappen roman er satt, da kunne man forventet en lang, oppdiktet fortelling, men det gjøres ingen hemmelighet av at dette er biografisk materiale. Jeg skal ikke henge meg opp i at jeg begynner å lure på hvor sjangeren roman er på vei, for uansett sjanger er dette ei fin bok. Det er fortalt med humor og energi, det er lettlest og underholdende. Og jeg får lyst til å lese om igjen flere av Anne B. Ragdes bøker som hun forteller om her - blant annet debutromanen En tiger for en engel, romanen med handling fra Svalbard Zona Frigida, og Arsenikktårnet, den romanen jeg tenker på som kanskje det beste Ragde har skrevet, men mye av handlingen er glemt. Den kan fortjene et gjensyn.

Det er interessant å få innblikk i Ragdes forfattergjerning, for eksempel å få bekreftet at hun bevisst jobber med språket for å få det til å flyte godt. Det merker vi, og det er noe av det jeg setter mest pris på med Ragde - den lettheten hun får til i språket, slik at vi bare kan la oss rive med og la det flyte.

«Lincoln highway» av Amor Towles

Oversatt av Eve-Marie Lund
Forlaget Press 2022

Vi er i Nebraska, USA, i 1954. 18-åringen Emmett har nettopp sluppet ut av en ungdomsanstalt noen måneder før tiden, siden faren er død. Nå kommer han hjem for å ta seg av lillebroren, åtteåringen Billy. På grunn av at folk er sinte for det som skjedde, som gjorde at Emmett havnet på anstalten, og siden gården må selges for å dekke gjelda faren etterlot seg, er det best at de to begynner på nytt et annet sted. Emmett eier faktisk en bil, kjøpt for penger han selv har tjent på snekkerarbeid. Brødrene pakker med seg det de får plass til i hver sin snippsekk, og blir enige om hvor de skal dra. De skal følge Lincoln Highway til California – i håp om å finne mora der, mora som brått bare forlot dem for flere år siden. Dessverre for Emmet, men heldigvis for oss romanlesere dukker det opp to fyrer som har rømt fra ungdomsanstalten – Woolly og Duchess – som også vil være med på tur og definitivt har meninger om hvilke steder de skal «innom på veien».

Dette er en mektig og mangslungen roman – et fargerikt persongalleri med engasjerende skjebner og historier. Leseren klarer ikke å gjette hva som skal skje på neste side, det er herlig uforutsigbart. Bare å nyte!

«De uverdige» av Roy Jacobsen

Cappelen Damm 2022

Vi er i Oslo i tida under andre verdenskrig. En gjeng gutter og jenter vokser opp under forhold der grensa mellom rett og galt kan være utydelig, og det er knapphet på det meste. Carl fikk et kart av faren like før han døde. På kartet er det satt ring rundt flere eneboliger som gjengen finner ut står tomme. Det vil si de er tomme for folk, men de er fulle av ting som kan stjeles og omsettes. Carl fikk også en mystisk beskjed fra faren da kartet ble overlevert. Selv om han og faren jevnlig røk i tottene på hverandre, tar han ikke fullstendig avstand fra ham, men ønsker å finne ut hva faren egentlig holdt på med - kan det være at han var motstandshelt? Carl skulker skolen, vinner tillit hos tyskerne og får jobb på et lager. Uten å skjønne stort, er han med og gjør en innsats for fedrelandet.

I tillegg til Carls historie, får man også høre om Olav og Roar, og mange flere i kretsen rundt.

Jeg synes dette er en velskrevet og engasjerende roman, men kanskje fortellingen mister intensitet ved å flyte litt for mye ut som følge av det store persongalleriet? Innledningen var knallbra, men jeg må innrømme at jeg mistet interessen litt utover i boka - kanskje færre personer og delhistorier hadde gjort romanen bedre?

«Vi er ikke her for å ha det morsomt» av Nina Lykke

Oktober forlag 2022

Knut er forfatter, nærmer seg 60 år, og det er en stund siden han ga ut noe av betydning. Han ga engang ut en roman han kaller Den Berømte Boken, og viraken og publisiteten han opplevde da, er noe han fortsatt lever på minnene om, og som også av og til gjør at han får små oppdrag. En dag får han invitasjon til å delta i et samtalearrangement på Litteraturfestivalen i Lillehammer. Han skjønner så klart at han er stand-in for en annen og mer populær forfatter som i siste liten har trukket seg, men det er likevel fristende å si ja, blant annet fordi pengene han får for å stille er kjærkomne. Samtidig som det er ting som gjør at han burde takke nei. For de andre samtaledeltakerne er eks-konas nye ektemann (som Knut hater av hele sitt hjerte) og den såkalte Virkelighetsforfatteren, som har løyet stygt og sårende om Knut i en roman hun har fått veldig mye ros og beundring for. Samme hva Knut har lyst til å si for å forsvare seg mot hennes litterære overgrep, så vet han at han kommer til å tape, for selv om hun skriver virkelighetslitteratur, så er det en ROMAN, og da er jo det meste tillatt. Dessuten er hun kvinne og per definisjon den svake og sårbare.

For oss som har lest Nina Lykkes tidligere romaner, forventer vi humoristiske og skarpe betraktninger av samfunn og mennesker, og denne gangen er det altså det litterære miljøet som skal få gjennomgå - et miljø mange av oss som leser føler at vi har litt kjennskap til.

Leseren skjønner fort at Knut selvfølgelig kommer til å si ja til å stille på Litteraturfestivalen (selv om det klokeste sikkert hadde vært å holde seg langt unna!), og etter grundig å ha fått kjennskap til bakgrunnen for hans sårede stolthet og alle hans antipatier, forventer vi en heidundrende happening når Knut endelig har fått karet seg til Lillehammer og kan entre scenen. Men det tar sin tid før han er der. Det er mange tanker, selvransakelse og tilbakeskuinger som skal gås gjennom, og for meg blir det noe gjentakende og litt kjedelig med denne veldig lange sekvensen der romanens univers og Knuts plassering i dette utbroderes. Det er som et tungt fly på en veldig lang rullebane; det tar tid før farten er stor nok og flyet begynner å lette.

Romanen er absolutt lesverdig, det er mye både å humre og fundere over.

«Jeg er egentlig ikke sånn» av Marie Aubert

Oktober forlag 2022

Det er ei helg i mai, og Linnea skal konfirmeres. Faren hennes, Bård, irriterer seg i innledningen av romanen, over konfirmantens mor Ellen, som ligger henslengt på sofaen med vinglasset ved siden av seg og med nesa ned i mobilen - skjønner hun ikke hvor mye de har å gjøre før huset er presentabelt til alle gjestene kommer? Han trøster seg med at rett over helga skal han endelig kunngjøre at han reiser sin vei - han har ei stund hatt ei dame på si', og nå vil han forlate kona, Linnea og brødrene hennes - tvillingene Eirik og Sivert. Egentlig er han ikke sånn, men nok er nok, og kjærligheten går sine egne veier.
Bårds søster Hanne er hjemme på besøk på grunn av konfirmasjonen og hun har med seg den kvinnelige kjæresten sin. Faren til Bård og Hanne, Nils, er også med i fortellingen. Linnea, Hanne, Bård og Nils veksler mellom å ha fortellerstemmen. Her er det mye som har skjedd i oppveksten som, nå som alle er samlet igjen, kommer opp til overflaten, blant annet forskjellsbehandlingen fra foreldrene, som Bård og Hanne følte på, og som fortsatt svir.

En lettlest og engasjerende roman. Aubert er for meg virkelig blitt en forfatter å følge med på; jeg gleder meg til å lese hva hun kommer med videre i forfatterskapet.

«Frelseren fra Hvidovre» av Kaspar Colling Nielsen

Oversatt av Kyrre Andreassen
Cappelen Damm 2022

Det er dystre tider - ikke bare i Danmark, der romanens handling utspiller seg - nei, hele verden sliter. Koronaen herjer, stadig nye hissige varianter av viruset gjør at menneskene ramler om i gatene. Det florerer av økonomiske kriser, og Vesuv har hatt utbrudd som mørklegger hele Europa med svarte askeskyer. Det må nærme seg Dommedag.
Men flere uavhengige analyser viser at det finnes en redning! Hvis forfatteren Allan Thornbum skriver et dikt, så kan det frelse verden. Allan har for lenge siden gitt ut et par diktsamlinger, men disse har han tjent veldig lite på og aldri fått noe særlig ros for. Han overlever på å være trafikkteller et par dager i uka, og for øvrig leve svært enkelt og sparsommelig. Da den danske regjeringen henvender seg til Allan og spør pent om han kan skrive diktet som kan redde verden, er svaret nei. Det gidder han altså ikke. 

Dette var en underfundig og uforutsigbar roman. Som tittelen antyder, ses Allan på som frelseren, og det skal komme til å skje ting som trekker paralleller til tiden da Jesus Kristus levde og virket.
Romanen bringer ganske besk samfunnskritikk og miljøpessimisme, behandlet på en humoristisk måte.

Et sitat fra side 16: «Verdens mest betydningsfulle menneske gjennom alle tider, Allan Thornbum, hadde en ytterst sparsommelig møblert kjellerleilighet, for han hadde for mange år siden valgt et asketisk, munkeaktig liv, renset for all luksus. Det er du nødt til hvis du vil leve som dikter, eller som Allan selv formulerte det da han var yngre: " Hvis man vil virke i poesiens tjeneste." Egentlig hadde han sluttet å skrive dikt. Han gadd ikke mer av den dritten.»

«Etterklang» av Helga Flatland

Aschehoug 2022

På ein gard i Telemark bur to brør som driv garden saman. Dei får hjelp med arbeidet av foreldra, som og bur på garden. Johs held til i det store hovudhuset for seg sjølv, medan broren Andres bur i eit av dei mindre husa, trass i at han har kone og ungar. På garden fins det mange minner etter morfar, Johannes. Den kjende spelemannen med det store egoet. Der me fylgjer Johs i tankane, er det ikkje særleg gode minner han har etter morfar, sjølv om det var han som lærte Johs å spele fele.

I Oslo bor Mathilde. Hun er norsklærer på videregående skole og har ei stund hatt forhold til en av elevene sine. Da dette blir kjent, får hun sparken. Hun velger å flytte ut på landet, der hun planlegger å skrive en roman. Hun leier ut egen leilighet i Oslo og finner seg et sted å leie i Telemark, og slik havner hun på gården der Johs og Andres holder til.

Som Flatland har gjort i flere romaner tidligere, veksler hun mellom å skrive nynorsk og bokmål. Det fungerer fint når man behersker begge mål så godt som Flatland; det gjør det også enklere å holde fortellerstemmene fra hverandre. Kanskje kan det også bidra til at lesere som vanligvis skyr nynorsk, finner ut at det er minst like fint å lese som bokmål?

Romanen er utfordrende lesing, i den forstand at hovedpersonen Mathilde - i alle fall slik jeg opplever henne - er veldig vanskelig å like. Hun roter det til for seg og for mennene hun innleder forhold til, og av hvilken grunn? Hvorfor holdt hun seg ikke i skinnet - hun måtte jo ha skjønt at det var uetisk å innlede et forhold til en av elevene sine? Selv om hun er kvinne, og mannen (eller gutten i dette tilfellet) var den som aktivt gikk inn for å innlede et forhold (altså kanskje omvendt av hva som er vanlig eller som vi gjerne hører om), må hun jo ha forstått at maktforholdet mellom en lærer og en elev ikke skal misbrukes? Hvordan hun siden handler når hun kommer til gården, gjør henne enda mer ubegripelig og enda mindre likendes. Jeg synes ikke handlingene eller motivene hennes gis noen god forklaring i romanen; det holder ikke med antydninger a la "moren var likedan" - eller mener forfatteren virkelig at manglende evne til å motstå erotisk begjær er genetisk betinget?

Side 69 får vi høre hvordan ei trollstemt hardingfele er stemt. Overstrengene som a, e, a, ciss, og understrengene som ciss, e fiss, a.
Kapitteloverskriftene i romanen er: A, ciss, E, e, A, fiss, Ciss, a, altså de enkelte overstrenger med tilhørende understrenger. Her er det nok bare å gå i gang og tolke; romanens tittel kan også spille med i det totale lydbildet. For ikke å glemme historiene som tradisjonelt gjerne fortelles sammen med musikkstykkene/slåttene som blir spilt. Kanskje Mathildes handlinger forklares her, for de som liker å tolke og grave?

Slutten kommer brått og jeg er usikker på om jeg skjønner helt hva utgangen ble. Men jeg ble absolutt engasjert og det var bra driv i fortellingen, så alt i alt var dette en fin leseopplevelse.

«Gjestene» av Agnes Ravatn

Samlaget 2022

Karin og Kai har motvillig sagt ja til å låne hytta til ei venninne av Karin. Venninne er forresten å ta alt for hardt i; Karin har eit særs anstrengt forhold til Iris Vilden, som Karin ser på som ein intrigemakar og falsk person ho helst ikkje vil ha noko særleg kontakt med. Men no er dei altså på Vilden si hytte i skjærgarden, og Kai, som er snikkar, skal ordne ny brygge. Karin er full av forakt for rikingar og statusjegerar, likevel må ho innrømme at hytta er smakfull og ligg fint til like ved havet.
På nabohytta held forfattarparet Per Sinding og Hilma Ekhult til. Karin får tidleg eit horn i sida til Per, sidan han prøver jage henne med å seie "Privat grunn" då ho nærmar seg hytta hans. Trur han at han er så viktig, altså? Men Karin veit at bøkene hans ikkje reknast som mesterverk. Bøkene til kona hans, derimot. Men no er det visst mange år sidan sist ho ga ut noko.
Litt tilfeldig gjev Karin og Kai seg inn på eit spel, der dei let som dei er nokon andre enn dei er, med andre og viktigare karrierer. For Karin er det kanskje ein måte å heve seg over hyttemisunninga og den generelle misunninga ho rettar mot alle som ho tenkjer står over henne i rang, medan Kai som vanleg er grei og gjer så godt han kan for å plise kona si.

Eg vil tru ein del kan kjenne seg att i tankar og kjensler me "vanlege folk" rettar mot dei som tilsynelatande har alt - hytter og båtar og status en masse.
I starten av boka kjente eg ubehag ved å lesa Karin sine sure tankar, og det skjer ikkje noko særleg, heller. Men så går Karin gjennom ei utvikling, historia skyt fart og etter kvart får eg større sympati og interesse for både Karin og romanen. 

«En perfekt ferie. Nesten» av Lucy Diamond

Oversatt av Lene Stokseth
Aschehoug 2022

Tre kvinner havner tilfeldig på samme feriested i Cornwall i England.
Em har med seg de to tenåringsbarna sine og den nye kjæresten, men så skal også kjærestens sjuårige datter bli med, og det er som en strek i regningen. For hun er ikke så oppsatt på å dele faren sin med noen, og ikke går Ems barn særlig godt sammen med den lille jenta, heller.
Maggie har forestilt seg ferien som en god mulighet for kvalitetstid med tenåringsdatteren Amelia. En forestilling som snart legges i grus, da Amelia heller vil dra til faren som omtrent ikke har involvert seg før, for omsider å bli bedre kjent med ham.
Olivia hadde ikke planlagt noen ferie, hun bare rømt hals over hode fra de to smårollingene sine, sliten og deprimert av aldri å ha tid for seg selv, i tillegg til at hun har gamle sorger og bekymringer som nå har begynt å komme til overflaten igjen.

Dette er en roman med flere hovedpersoner, det hoppes mellom de tre, samt Lorna - som leier ut feriehyttene - og tenåringene skal også følges i fortellingen. Det blir litt springende for meg; jeg vet fra før at jeg ikke er så begeistret for fortellinger med mange hovedpersoner. Det var mye som var morsomt og koselig her, men til syvende og sist tror jeg dette er en feelgood-roman jeg kommer til å glemme ganske fort.

«Blodmåne» av Jo Nesbø

Aschehoug 2022

I forrige bok mistet Harry sin elskede Rakel.
Verden gikk i svart, og idet årets bok starter befinner han seg i LA der planen er å drikke seg i hjel.
Men hjemme i Oslo har en riking behov for hjelp til å renvaske seg, noe han vil betale knallgodt for, og i LA er det behov for Harrys hjelp nettopp i form av en formidabel pengesum cashet ut i løpet av noen dager. Så hva annet kan Harry gjøre enn å ta på seg oppdraget i Oslo, få med seg et betrodd lite team og jobbe parallelt med politiet, og med alle mulige og umulige midler sørge for å oppklare saken fortere enn svint.

Dette er den trettende romanen om Harry Hole, og tallet 13 er så visst ikke noe ulykkestall! Jeg lot meg underholde, romanen har driv og energi, og Nesbø forteller støtt og overbevisende. Plottet er i finurligste laget, og det stemmer som jeg har sett noen har sagt eller skrevet: Å spise mens du leser denne romanen er ikke anbefalt. Her er noen skikkelig gufne sekvenser, men vi som kjenner Harry Hole-universet forventer jo nesten at det skal være slik, og ville kanskje blitt skuffet ellers?
Som vanlig er fortellingen ispedd humor, som her i sitatet fra side 221, der vi gjennom Harry får servert en kritisk betraktning av Munch-museet: 
«Harry ble stående og se på bildet. Først og fremst for å hvile øynene på noe vakkert etter å ha stått i rulletrapper gjennom en bygning som selv på innsiden fikk Politihuset til å fremstå som menneskelig og varmt.»

Det kunne vært gjort en grundigere siste korrektur. For spesielt interesserte kommer noe av rusket jeg fant:
Side 19, en kronglete setning: «Begge kvinnene hadde dratt ut på en tirsdag kveld uten å fortelle noen av dem politiet hadde snakket med hva eller hvor de skulle...»
Forslag: "Begge kvinnene hadde dratt ut en tirsdag kveld uten å fortelle noen hvor de skulle. I alle fall var det ingen av dem politiet senere snakket med, som visste noe."

Side 22, et eksempel på det jeg tenker på som manglende variasjon - det kan være bare en "lek" jeg har, men jeg forsøker alltid å unngå å bruke samme ord flere ganger i samme setning. Her står det: «Kanskje var det det faktum at hun i en manneverden hadde kommet seg...»
Jeg ville skrevet om, til for eksempel: "Kanskje kom det av kjensgjerningen at hun i en manneverden..."

Side 43 har Harry plukket opp en Glock fra bekken. Riktig her er vel "bakken".

Side 44, nok et eksempel på to like ord etter hverandre:
«..., for for tre dager siden...» Jeg ville snudd på setningen eller skrevet den om, slik at jeg unngikk "for for".

Side 61: «Å, men jeg så det i blikkene deres da du kom inn med meg på armen.»
Her ville jeg skrevet "... med meg ved armen."

Side 105: Danielles er blitt til "Danilles"

Side 120: "gutsty". Skal vel være "gutsy"?

Side 184: Eksempel på at infinitivsmerket (å) ikke plasseres optimalt: «... og hadde begynt å forsiktig slippe ut..." Her ville jeg skrevet: " ... og hadde begynt forsiktig å slippe ut..."

Jeg gir meg med disse, men har flere. Hvis forlaget har lyst til å rette i teksten før neste opplag, er det bare å ta kontakt. ;-)

Til sist: Jeg stusser over noe side 367. Harry er på graven til Bjørn og forteller om den mistenkte politiet nå har tatt. Leiligheten til mistenkte er gjennomsøkt, og: «De fant ikke hodene, dem har han vel kvittet seg med...»
Disse hodene ble jo hengt opp i skogen, der journalisten Terry Våge fotograferte dem og publiserte bildene i bloggen sin, og de ble videre delt i Dagbladet av en annen journalist. Misforsto jeg opplegget, eller er det Harry som ikke har fått med seg det som har blitt publisert på nettet?

«Over mennesker» av Juli Zeh

Oversatt av Eivind Lilleskjæret
Gyldendal 2022

Dora har nylig flyttet fra Berlin til den lille byen Bracken. Der har hun kjøpt hus, og det kjennes utrolig godt endelig å få litt rom rundt seg etter å ha kjent seg innestengt i leiligheten og livet med eksen Robert. For Robert er miljøfanatiker, kjærligheten hun følte for ham ble sakte skjøvet til side for følelsen av skam og utilstrekkelighet. Med koronarestriksjonene på toppen av alt ble livet i overkant traurig. Men nå har hun altså kommet seg ut av hengemyra.
Det viser seg at nærmeste nabo i Bracken presenterer seg selv som landsbynazisten, og det er flere hun blir kjent med som hun anser som rasister. Dette var ikke helt hva Dora hadde ønsket av det nye bostedet, og hun som blir stum når noen kommer med rasistiske ytringer - ja, for hva svarer man til slikt, hvordan får man vist at man selv har en helt annen holdning uten at det blir krangling og bråk?
Etter som Dora venner seg til livet i Bracken og blir bedre kjent med menneskene omkring seg, finner hun ut at alt er ikke så svart-hvitt som det kunne synes i starten. Og kan det være hun selv også har fordommer som hun burde gjøre noe med?

Dette var en fin leseopplevelse. Historien gjorde noen vendinger jeg ikke hadde sett komme, og forfatteren har mange interessante betraktninger og observasjoner om samfunnet, tiden vi lever i, utfordringen ved å være menneske og få til å leve et godt liv.

Sitat fra s 51:
«Stopp. Ikke noe tenking. Ikke noe multitasking. Det vil hun venne seg av med. Multitasking er en form for konsentrasjonsmangel. Dessuten har hun ikke for lite, men for mye tid. Selv om hun må stelle med hus og hage ved siden av, står hun i fare for ikke å ha noe å gjøre om kvelden. Det er på høy tid å lære å lage seg en kaffe og drikke den. Ikke noe mer. Uten å gjøre unna ti andre ting ved siden av. I romaner leser man hele tiden om folk som stiller seg ved vinduet med en kopp te og ikke gjør noe annet enn å se ut. Så vanskelig kan det da ikke være.»

«Familieverdier» av Jens M. Johansson

Tiden 2022

Storm Sandberg var i yngre dager en svært god tennisspiller, men karrieren endte brått etter møtet med Boris Becker i US Open. Han kollapset, ble liggende på ryggen med armene ut som om han var korsfestet, og Becker spurte ham: "Are you okey, Mr Sandberg?" Dette youtube-klippet er det blant alle klipp av ham som er mest sett og blir husket. Så urettferdig er verden. Men Storm har greid seg bra senere i livet, som forretningsmann. Eller bra og bra. Idet vi går inn i historien, må han stille i skifteretten der han blir idømt to års konkurskarantene. Herfra begynner det virkelig å gå nedover med Storm. Kona Margot er lei av løgnene og fiaskoene hans og vil ha skilsmisse. Og økonomien hans er mildt sagt blitt et problem.
Her bestemmer han seg for å satse stort på et skikkelig stunt - han skal sette opp den greske tragedien Medea som musikal. Han klarer å få stjerner med på laget, så dette må bli suksess! Eller?

Dette er underholdende feelgood. Fortellingen har snert og humor, men også alvorlige undertoner. Om mannsrollen, vennskap, familie, og hvilke verdier som gjør livet verdt å leve.

Av samme forfatter har jeg lest Lavsterskeltilbud (2019)

«Egne barn» av Trude Marstein

Gyldendal 2022

Anja og den nye kjæresten Pål drar til feriestedet i Sverige som hun eier sammen med eksen Ivar. Denne helgen skal det være dugnad, og nesten hele storfamilien samles. Ivar er allerede på plass i feriehuset med seg sin nye kjæreste, Solveig, og de to felles barna han og Anja har - Lotte og Falk. I tillegg dukker Ylva opp, hun er Anjas første barn, som hun fikk med en annen enn Ivar, og Ylva har med seg kjæresten Adrian. Solveig og Ivar har også med seg hunden Astor.
Mens huset vaskes, linoljemalingen blandes og påføres den koselige røde stugan, baler Anja med betraktninger, følelser, tanker og minner fra da barna var små, fra da hun og Ivar ble og var sammen, hvor irriterende hun av og til fant ham og hans lite deltakende omsorg for barna, hvor sliten hun ble og kan bli av å være mor, men også hvor avhengig hun er av å ha dem om seg, for å vite at de har det bra, for å trygge seg selv på at de greier seg. Og så er det denne romanen hun gjerne ville skrive. Hele tiden har andre ting kommet i veien, ikke minst Ivars behov for skrivero - for han er jo ekte forfatter og har en rekke utgivelser bak seg, der Anja bare har gitt ut ei eneste bok, og det begynner å bli alvorlig mange år siden.

Det er Anja selv som forteller - eller som opplever denne helgen, har alle tankene og følelsene, og som gjør alle betraktningene. Som vanlig hos Marstein er det detaljerte beskrivelser, som for å holde øyeblikkene fast, som for at vi skal være der og oppleve sammen med persongalleriet i romanen. Blikket styres gjerne mot detaljene, såpeboblene i oppvaskvannet, matrestene på tallerkenene, rotet i rommene. Noen ganger kan det bli litt mye, spesielt når Anja i romanen husker tilbake på ting som hendte for lenge siden - hvor sannsynlig er det at Anja husker detaljert hva som lå slengt på gulvet til Falks rom en kveld for fire år siden?

Til tross for at det av og til blir vel mange detaljer, og fortellingen stopper helt opp på grunn av dette, så liker jeg romanen. Det er godt skrevet, det er mye interessant å fundere over, ikke minst betraktninger og tanker knyttet til mors- eller foreldrerollen. 

«Jeg håper du er død» av Mina Edvardsen

Vigmostad Bjørke 2022

Hovedpersonens bror, eller egentlig halvbror, konverterte til islam, før han lot seg verve til IS. Dette har vært fryktelig vanskelig for henne, storesøster, å forholde seg til, det har fylt henne med skam. Broren som jo egentlig var så snill. Ble han lurt? Eller lot han seg verve bare fordi han derigjennom ble del av et fellesskap, noe han tydelig tørstet etter?

Forfatteren gir i boka en rekke betraktninger og minner om seg og broren, selvbebreidende tanker om hva hun eventuelt kunne gjort annerledes, så kanskje brorens tragiske skjebne kunne vært unngått.
Broren er død nå, han ble drept i Syria. Kan døden, dette endelige, brutale punktumet, gjøre det lettere å forsone seg med at ting ble som de ble?

Dette er tunge tema, og det er ærlig, utleverende og modig skrevet. Forfatternavnet er et pseudonym, og jeg får tanker om at dette er forfatterens egen historie, altså ikke noe som er oppdiktet.

«Kniven i ilden» av Ingeborg Arvola

Cappelen Damm 2022

Tobarnsmoren Brita Caisa Seipajærvi drar til Norge for å få seg arbeid i forbindelse med torskefisket. Hjemme i Finland har hun måttet stå i tukt foran menigheten i kirka, for å ha hatt omgang med en gift mann. Brita har særlige evner; hun kan stille blod og hun kan noen ganger helbrede, men aller best lag har hun med dyr.
Håpet er at arbeidsoppholdet i Norge skal gi nye muligheter - kanskje finner hun en hun kan gifte seg med, som er snill, ikke drikker for mye, og kan bli glad i sønnene hennes som om de var hans egne.

Romanens forfatter har latt seg inspirere av historien til sin egen tipp-tipp-oldemor. Og for en historie det er. Brita framstilles som vakker, med en særlig dragning på menn. Måten kjærlighet og sex framstilles på, er kan hende vel moderne for tiden forfatteren skriver om, men det kan vi jo ikke akkurat vite.
Dette er en lettlest og engasjerende fortelling, om mennesker som lever tett på naturen, på godt og vondt.

Boka er den første i en serie kalt Sanger fra Ishavet.

«Fortrolighet» av Katie Kitamura

Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Pelikanen forlag 2022

Den navnløse, kvinnelige hovedpersonen arbeider som tolk ved den internasjonale domstolen i Haag. Hun har flyttet hit fra New York. Som ganske ny i byen møter hun Adriaan, og de innleder et forhold. Først etter at de har vært sammen en stund, får hun vite at Adriaan har vært gift og har to barn. Kona har flyttet til Portugal med barna, og den navnløse forstår etter hvert at Adriaan nok ikke er helt ferdig med eksen. Hovedpersonen får tilbud om å bo i leiligheten hans, mens han er på reise til Portugal for å møte eksen. Han er ikke å få i tale mens han er borte, og fraværet trekker i langdrag, til slutt flytter hun ut igjen fra leiligheten hans - det var spesielt å bo der mellom hans, barnas og ekskonas ting.
Jobben byr også på utfordringer, blant annet tolker hun for en tidligere president som er tiltalt for massemord og forfølgelser.

Romanen fikk jeg anbefalt av en kollega. Jeg synes hovedpersonens jobb og (rotete) kjærlighetsforhold burde vært interessant, men dessverre følte jeg ikke at romanen innfridde helt. Fortellingen utvikler seg noe retningsløst, da det også følger med en historie knyttet til bestevenninnen Jana, og en venninne av henne igjen, og denne venninnens bror. Det var som handlingen fløt utover og jeg mistet interessen for mye av det romanen handlet om.

«Løpe ulv» av Kerstin Ekman

Oversatt av Bodil Engen
Aschehoug 2022

Ulf er 70 år, pensjonert skogvokter og formann i bygdas jaktlag.
Om morgenen nyttårsdagen sitter han i campingvogna som han har plassert oppe i skogen. Fra den kan han følge med på hva som rører seg i skogen; villsvin, rådyr og elg. Men denne morgenen er det en ulv han får se. En stor hannulv - et flott dyr.
Tidligere ville nok jegeren i Ulf blitt vekket, men denne gangen har han overhodet ikke lyst til å gripe til rifla eller gjøre sitt for å få felt dyret. Nei, han vil heller ikke at andre skal drepe det. Synet av ulven har vekket noe i ham, og han endres. Endres gjør også hans rolle i bygda og i jaktlaget.

Ekman får gjennom denne fortellingen belyst hvordan mennesket i moderne tid ser på naturen og dyrelivet - som noe som er til for menneskets del, og som menneskene suverent forvalter og bestemmer over. Men mennesket er også en del av naturen, og om vi er smartere og sterkere enn dyrene, så er det en makt som forplikter. Vi skal fare varsomt fram, ikke ødelegge. Til slutt kan vi også ha ødelagt for oss selv.

Det har slått meg noen ganger, når folk legger ut på facebook bilder av søte rådyr som tusler omkring i hagen deres, og de skriver "Koselig besøk i hagen" - at i et historisk perspektiv er det vel strengt tatt ikke rådyrene som besøker oss, men omvendt.

Jeg likte boka godt, og synes den tar opp et viktig tema som også er veldig aktuelt i vår tid.
Men: Jeg savner sitattegn i teksten. Det hadde lettet lesingen å vite når det er samtaler/dialoger, og når det er tanker eller fortellende tekst. Jeg regner med at dette er en trend, for jeg ser stadig flere bøker med denne "mangelen". Forlagene bør vel være opptatt av lesbarhet, og motstå trender som ikke harmonerer med dette?
Språket i romanen er enkelt på en litt platt, blodfattig måte, men det er en eldre mann som forteller, som ikke fremstår som særlig boklig lærd, så akkurat dette er antakelig et bevisst valg fra forfatteren, og som fungerer godt med tanke på å gi et sant innblikk i Ulfs tanker og følelser.

Boka er nominert til flere priser, blant annet til Nordisk råds litteraturpris.

«Fyrstene av Finntjern» av Lars Elling

Oktober 2022

Året er 1985. Filip går siste året på videregående, bor i Kvartsveien 8A sammen med familien, deriblant gamle bestefar Arnstein, som holder til i første etasje i generasjonsboligen. I 8B bor grandonkel Truls som de overhodet ikke har kontakt med - mellom de to brødrene er det isfront.
Denne høsten får Filip etter hvert god kontakt med bestefaren, som begynner å fortelle fra oppveksten. Han og Truls var gode venner den gangen og holdt sammen. Faren deres sendte dem ut i marka en sommer for at de skulle lære overlevelse i naturen; det syntes han var lurt, for han fryktet at urolighetene nede i Europa på den tiden (1914) også skulle nå dem. Da var det viktig å ha lært å greie seg selv i naturen. Og guttene greide seg, de, det var på mange måter en lærerik og begivenhetsrik sommer - men til hvilken pris?

Lars Elling er billedkunstner, og det merkes. Språket i romanen er malerisk, rikt og annerledes. Dette er en visuell leseopplevelse. Dette er kunst.
I tillegg er det interessante personer og spennende handling, hva mer kan man forlange?

Hvis jeg skal sette fingeren på noe, så syntes jeg det var litt forvanskende at Filip noen ganger forteller selv (jeg-forteller) og noen ganger (mest) er med i fortellingen som en tredjeperson. Det var litt forvirrende, men jeg regner med at forfatteren har en god grunn for å gjøre det slik. Det kan være et tegn på at romanen sklir over i det selvbiografiske - når Filip sliter med å få til tegningen, er det kanskje like mye Ellings erfaringer som gjengis?

Jeg gir et eksempel på en av de mange gode beskrivelsene i boka, fra side 29-30, Filip tenker om faren sin:
«Han er av dem som sjelden møter blikket i en samtale. Han ser gjerne litt forbi deg, og når han snakker, er det verken til deg eller med deg. Det er på deg. Ordene hans havner liksom oppå deg, som pollen, og så må du børste dem av før de setter seg fast. Han er lavmælt og vennlig i en tillitsvekkende cellotone som pasientene sikkert blir avhengig av. Og han unngår konflikt. Hvis det dukes for konfrontasjon, beveger han seg sidelengs inn i den. Som en krabbe. Men uten klør. Bare åpne håndflater på størrelse med truger.»

«Liten toroms med potensial» av Camilla Davidsson

Oversatt av Eli-Ann Tandberg
Aschehoug 2022

Det ser lyst ut for Sofia. Hun har bankjobb med gode muligheter for avansement, om hun bare står på og jobber hardt. (Noe hun gjør både tidlig og sent.) Hun har kjæresten Oliver, som hun ikke bor sammen med enda, men det er et seriøst og stabilt forhold og hun er nesten sikker på at han kommer til å fri snart. Og hun har lyktes i å få tak i en liten toromsleilighet med sjøutsikt. Riktignok må hun henge ut av stuevinduet for å kunne nyte denne sjøutsikten, men det kommer til å bli en kjempefin leilighet når hun får pusset opp kjøkken og bad slik hun har planlagt det.
Men da håndverkeren Arvid kommer for å starte oppussingen, blir det starten på en humpete reise for Sofia. For Arvid er pågående og egentlig ganske frekk, bryr seg om hvordan Sofia har det og valgene hun har gjort. I tillegg er han kjekk og tiltrekkende. Her gjelder det å holde hodet kaldt og holde seg til planen. Eller er det nå helt sikkert at det er det lureste å gjøre?

Dette er en velskrevet, lettlest og underholdende feelgood. Men den inneholder også litt å tenke over om livet. Hva gjør deg lykkelig? Er det karriere, penger og posisjoner, eller er det noe helt annet?

«Den siste festen» av Clare Mackintosh

Oversatt av Ulrik Farestad
Cappelen Damm 2022

Første nyttårsdag har innbyggerne i landsbyen ved Mirror Lake sitt tradisjonelle nyttårsbad. I år blir dette badet ikke så hyggelig, da et lik kommer flytende mot land mens de holder på.
Den døde viser seg å være Rhys Lloyd, kjendis-sanger og eier av The Shore, feriehusanlegget som er bygd ved innsjøen Mirror Lake.
Ffion er politi, og selv om hun er fra landsbyen og kjenner alle de impliserte, går hun løs på etterforskningen med krum hals. Makkeren hennes er Leo. Også ham har hun et slags forhold til; de hadde et one-night-stand nyttårsaften, og neste gang de møttes var på likhuset første nyttårsdag for å se den avdøde. Det viser seg at Lloyd ikke døde en naturlig død, men ble myrdet.
Det viser seg også at Rhys Lloyd hadde flust av fiender, så her er det mange som kunne hatt motiv for å ta livet av ham. Spørsmålet er bare hvem som hatet ham nok til å gjøre noe så drastisk...

Starten av romanen fenget. Språket er vittig og flyter lett, og politietterforsker-paret Ffion og Leo virket i utgangspunktet som noe nytt og annerledes.
Etter hvert synes jeg ikke boka er like spennende - det blir mange hopp til tiden før mordet, og det er også et stort persongalleri. Hvis man ikke leser boka i ett strekk, kan det medføre vansker med å huske hvem som er hvem.
Men alt i alt en grei krim, om du liker krim som kan handle om mellommenneskelige ting og privatlivet til etterforskerne, like mye som oppklaringen av mordet.

«I skyggen av Ibsen : dikterens unge kvinner : en historie om kunst, makt og begjær» av Astrid Sæther

Gyldendal 2022

På slutten av 1800-tallet, nærmere bestemt mellom 1889 og 1899 møtte Henrik Ibsen - nokså i tur og orden - fire unge kvinner han la sin elsk på, og som ble betatt av ham. Det startet med fysiske møter, som siden ble videreutviklet - eller i alle fall holdt i live en periode - gjennom brevveksling.

Var det Ibsens ønske om å forstå kvinnesinnet, en form for research, som gjorde at han innledet disse - i og for seg - uskyldige forholdene? Eller var han det vi kanskje i vår moderne tid ville tenkt på som en "gammel gris"?
Og hva gjorde at de unge kvinnene kunne finne det interessant med samvær og samtaler med en så betydelig mye eldre mann, og tillegg gift?
Ibsen hadde nok et sterk tilstedeværelse, et intenst blikk, som SÅ dem. Og er ikke det noe vi alle drømmer om, å bli sett?
Og forholdene var vel i høyeste grad platoniske og uskyldige?

Sæther forteller om disse unge kvinnene, møtene deres med Ibsen, og beskriver forholdene mellom Ibsen og dem så godt det lar seg gjøre med de kilder som finnes. Spennende tema, synes jeg, og det gjør ingenting at det kanskje er flere spørsmål enn svar man sitter igjen med når boka er ferdiglest. Boka inspirerer både til egne tanker og til videre lesning.

«Brannen» av Daniela Krien

Oversatt av Ute Neumann
Press forlag, 2022

Ekteparet Rahel og Peter skal på ferie. Egentlig skulle den tilbringes i et leid feriehus i fjellet, men like før de skulle dra, fikk Rahel en telefon om at feriehuset er brent ned og de dessverre ikke kan få noen erstatning - alt er opptatt. Da passer det for så vidt fint at de kan reise til Ruth og Viktor da de blir spurt; passe hus, planter og dyr for dem. Viktor har hatt slag, og Ruth vil følge ham til behandlingsstedet.
Rahel og Peter har vært gift i snart tretti år, og det er - som man kan forvente? - noe slitasje i forholdet. De bor på hvert sitt rom, Peter er ikke interessert i sex med Rahel lenger, noe hun savner og kjenner at hun ikke kan leve uten. Gjennom ferien kan de kanskje klare å finne ut av det?

Middelaldrende som har stått i langvarige forhold kan sikkert kjenne seg igjen i litt eller i mye av temaet. Uansett er det mellommenneskelige forholdene interessant behandlet. Jeg likte boka. Jeg har ikke lest «Kjærlighet i nødsfall» fra 2021, men kanskje jeg skal ta en titt på den også?

«Hestenes klan» av Live Bonnevie

Cappelen Damm 2010

Amanda Fivel holder på med sprangridning. Hun er god, men så vil faren hennes at hun skal bli god til å ri islandshest i stedet. De drar til Island og velger ut en helt spesiell og veldig god hingst, kjøper den og tar med til Norge. Amanda gjør så godt hun kan for å følge opp farens ønsker, uansett hvor merkelige de kan virke. Men med Caspian, som hun kaller hingsten, har hun virkelig fått noe å bryne seg på. Og hvorfor presser faren hennes så hardt på for at hun skal oppfylle kravene hans?

Spennende ungdomsbok. Er du interessert i hester og ridning, er denne boka midt i blinken. Og den er fin uansett om du ikke er spesielt opptatt av hester eller ridning. Boka var interessant og engasjerende; det er jo en del om mellommenneskelige forhold her også.

«Rottekongen» av Pascal Engman

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen.
Gyldendal 2021

Politi Vanessa Falk, som er en gjennomgangsfigur i Engmans krim, får en ny drapssak. En ung kvinne blir funnet drept, og mistanken faller raskt på kjæresten, eller ekskjæresten, som hadde permisjon fra fengselet da drapet ble begått. Men vent nå litt: Kan saken vise seg å være litt mer innfløkt enn som så? Ekskjæresten får etter hvert et sikkert alibi, og det skjer flere drap - her må politiet grave dypt for å finne svar.

Velskrevet og velkomponert - dette var lenge skikkelig spennende! Slutten ble for meg i overkant actionfylt og hesblesende, jeg følte ikke at den sto helt i stil med resten av boka, men absolutt en underholdende krim.

«Norske tilstander» av Lars Lenth

Kagge, 2020

Leo Vangen, advokat, er forelska i Anita Fostervold fra Stadt. Hun har ikke vært hjemme på mange år, men nå føler hun seg tvunget til å besøke mora og brødrene, for å hjelpe Bill, favorittbroren hennes. Mora, Agnes Fostervold, har tjent seg rik på vindmøllepark og asylmottak, men nå vil hun selge alt og arvingene er hver på sin måte opptatt av å få sin del av arven. Mora har tyrannisert dem i alle år, men nå virker hun rablende gal. Kan de muligens få henne umyndiggjort, eller hva?

Spenstig, lettlest, bra driv, variert og godt språk. Kanskje for overdrevet til å virke sannsynlig, men absolutt underholdende og velskrevet.

«Endestasjon Auschwitz : min historie fra innsiden av leiren» av Eddy de Wind

Oversatt av Guro Dimmen
Gyldendal 2020

Den nederlandske jøden, legen Eddy de Wind ble sendt til Auschwitz i 1943 sammen med kona Friedel. I leiren havnet de i brakker som lå i nærheten av hverandre, og greide derfor å holde kontakten.
Da leiren ble evakuert mot slutten av krigen, før russerne kom, gjemte Hans (Eddy kalles Hans i boka) seg under en haug med klær, mens Friedel valgte å marsjere ut med de andre fangene.
Hans trodde lenge at Friedel hadde omkommet under marsjen (også kalt Dødsmarsjen), men hun hadde også overlevd, og de ble gjenforent en stund etter krigen.
Dessverre holdt ikke ekteskapet; kanskje hadde de for mye ballast til sammen etter de forferdelige opplevelsene i leiren.
Hans skrev ned, dokumenterte, fra livet i leiren mens han fremdeles var i Auschwitz, men etter at nazistene var dratt.

Verket framstår som uredigert, som en blanding av fiksjon og sakprosa, selv om det bedyres at hvert eneste ord er sant.

 

«Den frivillige : motstandshelten som infiltrerte Auschwitz» av Jack Fairweather

Oversatt av Eve-Marie Lund
Press forlag 2021

Witold Pilecki var med i den polske motstandsbevegelsen fra 1939, da Polen ble invadert av Tyskland. Han lot seg arrestere med vilje og havnet i Auschwitz som politisk fange. Der skulle han infiltrere. Han greide å organisere en liten motstandsgruppe i fangeleiren, og informasjon ble smuglet ut. Likevel opplevde han at ingen utenfor gjorde noe for å stoppe myrderiene og utrenskningene som foregikk. 
Witold greide, sammen med to andre, å rømme fra Auschwitz. Da hadde Witold vært i leiren i nærmere tre år.
Etter 1945 fortsatte Witold motstandskampen, men nå mot kommunistene og det sovjetiske styret. Han ble dømt for landsforræderi, kommunistene hevdet han var spion, for dette dømt til døden, og ble henrettet i mai 1948.
Pilecki ble rehabilitert i 1990, da dommen mot ham ble kjent ugyldig.

Denne boka framstiller en dyster historie. Witold var gift og hadde barn; at han ville risikere livet sitt for saken gikk også ut over dem. Men heltemodig, selvfølgelig. Det var ille at han mistet livet på den måten han gjorde, etter først å ha - mirakuløst nok - overlevd fangenskapet i Auschwitz.
Men det viktige vitnesbyrdet hans lever - hans øyenvitneskildring av det som hendte i leiren.