Gyldendal 2022
Dora har nylig flyttet fra Berlin til den lille byen Bracken. Der har hun kjøpt hus, og det kjennes utrolig godt endelig å få litt rom rundt seg etter å ha kjent seg innestengt i leiligheten og livet med eksen Robert. For Robert er miljøfanatiker, kjærligheten hun følte for ham ble sakte skjøvet til side for følelsen av skam og utilstrekkelighet. Med koronarestriksjonene på toppen av alt ble livet i overkant traurig. Men nå har hun altså kommet seg ut av hengemyra.
Det viser seg at nærmeste nabo i Bracken presenterer seg selv som landsbynazisten, og det er flere hun blir kjent med som hun anser som rasister. Dette var ikke helt hva Dora hadde ønsket av det nye bostedet, og hun som blir stum når noen kommer med rasistiske ytringer - ja, for hva svarer man til slikt, hvordan får man vist at man selv har en helt annen holdning uten at det blir krangling og bråk?
Etter som Dora venner seg til livet i Bracken og blir bedre kjent med menneskene omkring seg, finner hun ut at alt er ikke så svart-hvitt som det kunne synes i starten. Og kan det være hun selv også har fordommer som hun burde gjøre noe med?
Dette var en fin leseopplevelse. Historien gjorde noen vendinger jeg ikke hadde sett komme, og forfatteren har mange interessante betraktninger og observasjoner om samfunnet, tiden vi lever i, utfordringen ved å være menneske og få til å leve et godt liv.
Sitat fra s 51:
«Stopp. Ikke noe tenking. Ikke noe multitasking. Det vil hun venne seg av med. Multitasking er en form for konsentrasjonsmangel. Dessuten har hun ikke for lite, men for mye tid. Selv om hun må stelle med hus og hage ved siden av, står hun i fare for ikke å ha noe å gjøre om kvelden. Det er på høy tid å lære å lage seg en kaffe og drikke den. Ikke noe mer. Uten å gjøre unna ti andre ting ved siden av. I romaner leser man hele tiden om folk som stiller seg ved vinduet med en kopp te og ikke gjør noe annet enn å se ut. Så vanskelig kan det da ikke være.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar