«Blodmåne» av Jo Nesbø

Aschehoug 2022

I forrige bok mistet Harry sin elskede Rakel.
Verden gikk i svart, og idet årets bok starter befinner han seg i LA der planen er å drikke seg i hjel.
Men hjemme i Oslo har en riking behov for hjelp til å renvaske seg, noe han vil betale knallgodt for, og i LA er det behov for Harrys hjelp nettopp i form av en formidabel pengesum cashet ut i løpet av noen dager. Så hva annet kan Harry gjøre enn å ta på seg oppdraget i Oslo, få med seg et betrodd lite team og jobbe parallelt med politiet, og med alle mulige og umulige midler sørge for å oppklare saken fortere enn svint.

Dette er den trettende romanen om Harry Hole, og tallet 13 er så visst ikke noe ulykkestall! Jeg lot meg underholde, romanen har driv og energi, og Nesbø forteller støtt og overbevisende. Plottet er i finurligste laget, og det stemmer som jeg har sett noen har sagt eller skrevet: Å spise mens du leser denne romanen er ikke anbefalt. Her er noen skikkelig gufne sekvenser, men vi som kjenner Harry Hole-universet forventer jo nesten at det skal være slik, og ville kanskje blitt skuffet ellers?
Som vanlig er fortellingen ispedd humor, som her i sitatet fra side 221, der vi gjennom Harry får servert en kritisk betraktning av Munch-museet: 
«Harry ble stående og se på bildet. Først og fremst for å hvile øynene på noe vakkert etter å ha stått i rulletrapper gjennom en bygning som selv på innsiden fikk Politihuset til å fremstå som menneskelig og varmt.»

Det kunne vært gjort en grundigere siste korrektur. For spesielt interesserte kommer noe av rusket jeg fant:
Side 19, en kronglete setning: «Begge kvinnene hadde dratt ut på en tirsdag kveld uten å fortelle noen av dem politiet hadde snakket med hva eller hvor de skulle...»
Forslag: "Begge kvinnene hadde dratt ut en tirsdag kveld uten å fortelle noen hvor de skulle. I alle fall var det ingen av dem politiet senere snakket med, som visste noe."

Side 22, et eksempel på det jeg tenker på som manglende variasjon - det kan være bare en "lek" jeg har, men jeg forsøker alltid å unngå å bruke samme ord flere ganger i samme setning. Her står det: «Kanskje var det det faktum at hun i en manneverden hadde kommet seg...»
Jeg ville skrevet om, til for eksempel: "Kanskje kom det av kjensgjerningen at hun i en manneverden..."

Side 43 har Harry plukket opp en Glock fra bekken. Riktig her er vel "bakken".

Side 44, nok et eksempel på to like ord etter hverandre:
«..., for for tre dager siden...» Jeg ville snudd på setningen eller skrevet den om, slik at jeg unngikk "for for".

Side 61: «Å, men jeg så det i blikkene deres da du kom inn med meg på armen.»
Her ville jeg skrevet "... med meg ved armen."

Side 105: Danielles er blitt til "Danilles"

Side 120: "gutsty". Skal vel være "gutsy"?

Side 184: Eksempel på at infinitivsmerket (å) ikke plasseres optimalt: «... og hadde begynt å forsiktig slippe ut..." Her ville jeg skrevet: " ... og hadde begynt forsiktig å slippe ut..."

Jeg gir meg med disse, men har flere. Hvis forlaget har lyst til å rette i teksten før neste opplag, er det bare å ta kontakt. ;-)

Til sist: Jeg stusser over noe side 367. Harry er på graven til Bjørn og forteller om den mistenkte politiet nå har tatt. Leiligheten til mistenkte er gjennomsøkt, og: «De fant ikke hodene, dem har han vel kvittet seg med...»
Disse hodene ble jo hengt opp i skogen, der journalisten Terry Våge fotograferte dem og publiserte bildene i bloggen sin, og de ble videre delt i Dagbladet av en annen journalist. Misforsto jeg opplegget, eller er det Harry som ikke har fått med seg det som har blitt publisert på nettet?