På ein gard i Telemark bur to brør som driv garden saman. Dei får hjelp med arbeidet av foreldra, som og bur på garden. Johs held til i det store hovudhuset for seg sjølv, medan broren Andres bur i eit av dei mindre husa, trass i at han har kone og ungar. På garden fins det mange minner etter morfar, Johannes. Den kjende spelemannen med det store egoet. Der me fylgjer Johs i tankane, er det ikkje særleg gode minner han har etter morfar, sjølv om det var han som lærte Johs å spele fele.
I Oslo bor Mathilde. Hun er norsklærer på videregående skole og har ei stund hatt forhold til en av elevene sine. Da dette blir kjent, får hun sparken. Hun velger å flytte ut på landet, der hun planlegger å skrive en roman. Hun leier ut egen leilighet i Oslo og finner seg et sted å leie i Telemark, og slik havner hun på gården der Johs og Andres holder til.
Som Flatland har gjort i flere romaner tidligere, veksler hun mellom å skrive nynorsk og bokmål. Det fungerer fint når man behersker begge mål så godt som Flatland; det gjør det også enklere å holde fortellerstemmene fra hverandre. Kanskje kan det også bidra til at lesere som vanligvis skyr nynorsk, finner ut at det er minst like fint å lese som bokmål?
Romanen er utfordrende lesing, i den forstand at hovedpersonen Mathilde - i alle fall slik jeg opplever henne - er veldig vanskelig å like. Hun roter det til for seg og for mennene hun innleder forhold til, og av hvilken grunn? Hvorfor holdt hun seg ikke i skinnet - hun måtte jo ha skjønt at det var uetisk å innlede et forhold til en av elevene sine? Selv om hun er kvinne, og mannen (eller gutten i dette tilfellet) var den som aktivt gikk inn for å innlede et forhold (altså kanskje omvendt av hva som er vanlig eller som vi gjerne hører om), må hun jo ha forstått at maktforholdet mellom en lærer og en elev ikke skal misbrukes? Hvordan hun siden handler når hun kommer til gården, gjør henne enda mer ubegripelig og enda mindre likendes. Jeg synes ikke handlingene eller motivene hennes gis noen god forklaring i romanen; det holder ikke med antydninger a la "moren var likedan" - eller mener forfatteren virkelig at manglende evne til å motstå erotisk begjær er genetisk betinget?
Side 69 får vi høre hvordan ei trollstemt hardingfele er stemt. Overstrengene som a, e, a, ciss, og understrengene som ciss, e fiss, a.
Kapitteloverskriftene i romanen er: A, ciss, E, e, A, fiss, Ciss, a, altså de enkelte overstrenger med tilhørende understrenger. Her er det nok bare å gå i gang og tolke; romanens tittel kan også spille med i det totale lydbildet. For ikke å glemme historiene som tradisjonelt gjerne fortelles sammen med musikkstykkene/slåttene som blir spilt. Kanskje Mathildes handlinger forklares her, for de som liker å tolke og grave?
Slutten kommer brått og jeg er usikker på om jeg skjønner helt hva utgangen ble. Men jeg ble absolutt engasjert og det var bra driv i fortellingen, så alt i alt var dette en fin leseopplevelse.
Det kan se ut som vi har ganske så lik oppfattelse av denne boken, jeg likte heller ikke hovedpersonen (eller noen av de andre) men likevel fant jeg historien engasjerende. Nei,hvorfor hun er slik er ikke godt å si, og som deg syntes jeg ikke det holder med "moren var likedan", dette fikk jeg ikke frem i omtalen min denne gangen.
SvarSlettAngående bokmål og nynorsk, jeg husker at jeg for en del år tilbake gruet meg for å lese på nynorsk men koden ble knekt på et tidspunkt og nå syntes jeg det er en ren fryd å lese. Godt mulig at denne måten å gjøre det på kan fremme lysten til de som kvir seg for å gå i gang med nynorsk.
Artig angående de kapitteloverskriftene, de tenkte ikke jeg på mens jeg leste. Hadde vært artig å høre denne melodien spilt.
Helt enig med deg angående slutten,den kom både brått og fremstod noe uavklart for hva skjedde egentlig der? Begynte å lure på om dette med de sagnene ble innblandet her,men hvorfor ikke ha en mer avklarende slutt?
Hei Beathe, og tusen takk for kommentar.
SlettGodt å høre at flere har stusset over slutten, jeg lurte jo litt på om det var jeg som var dum, som ikke forsto helt. Det kan være at slutten er noe vi kan undres og tenke over. Etter at det har gått litt tid nå siden jeg leste boka, tror jeg svaret ligger i sagnene. Det var vel ett sagn som var nevn der om noen som ble forbannet av presten og ble til stein. Men det må jo i så fall forstås som en metafor.
Enige om at boka var engasjerende, er vi i alle fall! :-)