Klara flyttet sørover til Oslo for mange år siden, og er fornøyd med det. Nå er hun 32 år, har enda ikke landet en utdannelse, men elsker å fotografere og bruker mye tid på det, og ellers jobber hun som assistent i en barnehage.
Så ringer faren og forteller at mora ikke er helt frisk, så kanskje det hadde vært bra med en tur hjem nå.
Klara kommer og blir med foreldrene på hytta ei ukes tid. Faren sysler rastløs på med sitt, setter garn, grubler over hvorfor han ikke får fisk i dette garnet - er havet tømt for fisk? Det er mye som skal vedlikeholdes også, så han er stadig i aktivitet med noe og absolutt ikke særlig pratsom av seg.
Mora er ganske riktig ikke i særlig god form, må ofte legge seg midt på dagen for en hvil, men legene har ikke funnet noe spesielt, så det er vel bare å ta det litt med ro en periode, så går det kanskje bedre etter hvert. Moras skjørhet gjør at Klara synes hun må være litt forsiktig med henne; ikke plage henne på noe vis.
Klara har med seg en hemmelighet, det vil si - hun vil gjerne fortelle foreldrene det, men sliter med å få sagt at hun er gravid. Uplanlagt gravid. Hva hun skal gjøre, har hun enda ikke bestemt seg for.
Gjennom disse dagene på hytta reflekterer Klara over forholdet innad i familien. Hvorfor irriterer hun seg over foreldrenes væremåter? Hvorfor er det så vanskelig å prate sammen om de viktige tingene? Foreldrene mistet for eksempel en sønn fra tida før Klara ble født. Da hun forsiktig stiller spørsmål rundt dette, får hun beskjed om at dette orker de ikke å snakke om. Nei, la oss ikke røre i det gamle, vonde som har skjedd!
Klara har en eldre bror som bor i USA. Han har nesten ikke vist seg hjemme siden han dro, og man får i boka inntrykk av at heller ikke Klara er ofte på besøk hos foreldrene.
Dette er en roman med lite ytre handling, men fylt av stemning, tanker og observasjoner. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i et slikt familieforhold - der det er vanskelig å kommunisere foreldre og barn imellom etter at barna er blitt voksne, og virkelig komme nær hverandre om eller når man føler behovet.
Av samme forfatter har jeg tidligere lest Det andre barnet (2017) og Hund som ser ned (2019)
Sitat side 110:
«Jeg ser på kameraet som står på hylla, reima ligger rundt kamerakroppen i en sving, linsa peker ut i rommet som et øye. Jeg tenker at det er ikke mamma, det er ikke Knut, det er meg, som ikke vet hvordan jeg skal være nær noen.
Det er bare gjennom bildene jeg kommer nær verden. Gjennom linsa kommer alt nærmere, samtidig som den lager en trygg avstand. Blikket gjennom linsa spør ikke, mener ikke, tviler ikke, er ikke redd, det bare er der. Den lille tingen er så fast og solid, og jeg holder meg fast i den selv om den henger i løse lufta i reima fra nakken.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar