«Galehus ved verdens ende : Belgicas reise inn i den mørke antarktiske natten» av Julian Sancton

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Aschehoug 2025

Nederlenderen Adrien de Gerlache ledet ekspedisjonen som i 1897 dro mot Antarktis med skipet Belgica, i ettertiden kjent som Belgica-ekspedisjonen. Under forsøket på å komme så nær som mulig et utgangspunkt for å gå inn til sydpolspunktet, frøs Belgica inn i isen, og mannskapet måtte overvintre om bord på skipet.
Blant mannskapet var den unge Roald Amundsen. Han var ivrig etter å lære, siden han hadde ønsker om selv å lede ekspedisjoner senere. Med var også den amerikanske legen Frederic Cook; en annen mann med ambisjoner, kløkt og oppfinnsomhet som gjorde seg bemerket.

Jeg hadde bare overfladisk kjennskap til denne ekspedisjonen før jeg leste boka, og siden jeg har stor interesse for polarhistorie, er denne boka midt i blinken.
Det kan synes som De Gerlaches ambisjoner om heltedåd overgikk hans evner til å planlegge, lede og gjennomføre. Slik forfatteren av boka framstiller det, var det De Gerlaches noe uoverveide valg å kjøre skuta inn i isen i stedet for å snu og berge den klar, et valg som ikke var delt eller diskutert med nestkommanderende eller de andre i besetningen.
Mannskapet ble utover vinteren syke med skjørbuk, siden lime-juicen de hadde med som c-vitaminkilde viste seg ikke å være bra nok. De hadde tilgang til ferskt kjøtt av pingviner og sel, men syntes det smakte vondt, spesielt pingvinkjøttet. Først da Cook nærmest beordret dem ("legens ordre") å ta til seg kjøttet som medisin, spiste de av det og frisknet til. Bare De Gerlache nektet fortsatt, kanskje fordi han følte seg forpliktet til å spise av hermetikken han hadde kjøpt for pengene han samlet inn til å dekke ekspedisjonens utgifter. Roald Amundsen var overhodet ikke skeptisk til å spise kjøttet (det kunne gjerne være helt rått også for hans del), men så stolte han også nærmest blindt på Cook; Amundsen så veldig opp til ham.

De fleste av mannskapet var ikke innstilt på å overvintre, og "galehus" i tittelen viser nok til hvordan psyken til mennene fikk gjennomgå. Med så mye usikkerhet om "veien videre", så tett på andre mennesker døgnet rundt, med frykten for sykdom og død over seg, skulle psyken være sterk for at man holdt ut.
I ettertid ser man at Roald Amundsen og Frederic Cook var de som kom fra ekspedisjonen med mest ære. (Selv om Cook senere i livet skulle bli stemplet som bedrager for andre bedrifter). Sikkert er det at de begge lærte mye om hvordan ting IKKE burde gjøres, om man skulle lykkes med ekspedisjoner i arktis eller antarktis.