Kari er sufflør på Nationaltheatret. Hun er utdannet skuespiller og kunne sikkert drevet det til noe på scenen om hun hadde fått muligheten, men slik har det ikke blitt. Av kolleger blir hun behandlet som en noksagt, og privat er det heller ikke så mye hun har fått utrettet - hun har i alle år siden hun kom til Oslo (15 år er det blitt) leid billig hos Siren, men ikke spart penger til egen bolig, heller brukt pengene på klær og opplevelser. Men nå har Siren havnet på hjem som demenspasient, så Kari blir snart hjemløs. Håpet om å flytte inn hos kjæresten ryker idet han slår opp med henne i samme momanget som han drar til Berlevåg for et kunstneropphold. Det fine er at Kari da kan bo litt i Karstens leilighet i smug; leiligheten deler han med en annen forfatter, Fartein, som er deprimert og har skrivesperre. Du skal ikke se bort ifra at Kari kan sparre litt liv og humør tilbake i ham, for hun kan få til det utroligste når hun først engasjerer seg i noe eller noen.
Skuespilleren Sjur, som Kari husker fra den første tiden i Oslo, skal gjøre come-back i teateret som hovedrolleinnehaver i Tor Ulven-stykket Kari kan på rams. Hun får i oppdrag å øve med ham slik at Sjur - som nå framstår som alkoholisert og avdanket - blir klar for rollen. Hun hadde et godt øye til ham den gangen for mange år siden, så skuffelsen er stor da de møtes igjen, og det viser seg at han ikke engang husker henne. Ikke med en gang, i alle fall.
Vi følger Kari i denne perioden fram til Sjur er klar for teater-comeback, hun selv må bli klar for å flytte ut fra Sirens leilighet, og mormor endelig forlater det jordiske liv. Flettet sammen med tilbakeblikk til oppveksten på bygda (Drangedal), oppbruddet fra samme bygd og møtet med Oslo, blir dette en fargerik, innholdsrik, humoristisk og følelsesfylt fortelling om et menneske full av overraskelser, som kanskje nå endelig er i ferd med å finne seg selv og kartlegge hva hun ønsker å få ut av livet sitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar