«Egne rom» av Line Baugstø

Utgitt av Oktober forlag 2019

Vi møter igjen Sigrid fra Sommer uten brev (2014)
og Fører av grå folkevogn, juli 1975 (2016).
Året er 1985, og Sigrid begynner å nærme seg 50-årene. Hun lever alene etter at begge døtrene har flyttet ut. Hun har solgt huset og flyttet til en leilighet. Faren bor på pleiehjem og Sigrid besøker ham ofte; nå har hun også begynt å rydde i huset hans, barndomshjemmet hennes, som står tomt. Hun håper at døtrene og søsteren med familie skal komme til sommeren og bli med på oppryddingen, men søsteren vil heller betale noen for å rydde og pusse opp. Sigrid synes det er uforsvarlig; man må jo gå gjennom alle ting, se nøye etter for å fange opp hva som er verdt å ta vare på. Mens hun rydder, finner hun spor av historien til besteforeldre og oldeforeldre, men det slår henne at kvinnene i familien har lagt veldig få spor igjen etter seg.

I denne romanen er datteren Marit hovedperson ved siden av Sigrid. Sigrids kapitler er fortalt i jeg-person, mens Marits kapitler er fortalt i tredjeperson.
Jeg likte ikke denne romanen like godt som jeg likte de to første; det kjennes som denne spriker tematisk, eller jeg kan si den har litt for mange og mindre tydelige tema, mangler en samlende retning eller vilje. Men godt skrevet, og med mye man kan kjenne seg igjen i.