Foreldrene til søsknene Ola, Lars og Kari - Ole og Randi Bremnes - er ikke lenger blant oss. Etter foreldrene har de et helt lager fullt av møbler og andre små og store gjenstander, kunst, papirer, minner. Hva skal de gjøre av og med alt sammen? Alle har de da alt de trenger, men kan man bare kaste det foreldrene samlet på?
Mens de rydder og ser gjennom og tar alle de vanskelige avgjørelsen om hva som skal skje med de ulike gjenstandene, mimrer de. De forteller i hver sine kapitler, minner fra barndom, ungdom og som ung voksen mens foreldrene fortsatt levde. De forteller også om foreldrene og besteforeldrene fra Bremnes.
Dette er en veldig fin og god bok, til å hedre foreldrene, deres liv og gjerning. Søsknene, som alle er visediktere, forteller litt om hvordan de har arbeidet fram viser, eller hvordan viser har kommet til dem; dette synes jeg er veldig interessant. Noen viser er gjengitt i boka, og de tilfører og bygger ut så boka favner enda bredere i tematikken. Her er det rom for latter, gråt og fundering over livets små og store gåter. Tusen takk for at dere deler flerstemt og samstemt, Lars, Kari og Ola!
Et sitat fra side 40, det er Kari som forteller: «Pappa var en forteller. Mamma måtte lures i gang. De store spørsmålene var ikke for henne, av typen: «Hvordan opplevde du krigen?» Da ble hun bortreist i blikket og så ut som hun var oppe i historie muntlig. Men spurte jeg om små, konkrete ting, kunne det åpne seg noe.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar