Eivor (34) bor alene. Hun har en jobb hun er sånn passe interessert i. Den beste venninnen Ulla har hun mistet litt, for hun er så opptatt av mann og barn. Det er slutt på det gøye utelivet sammen, i alle fall. Det er Ulla som kaller Eivors leilighet Venteværelset.
Eivor har et kjærlighetsforhold bak seg som hun sliter med å komme over. Men nå vil hun gjøre en innsats for å treffe en ny.
Dette var en annerledes og til tider morsom leseopplevelse, men også tankevekkende om hvor utfordrende og trist livssituasjonen til en enslig kvinne kan være.
Eivor er en løs kanon på dekk - hva hun kan finne på, det klarer man ikke forestille seg. Det er hun selv som forteller i en tøff, sinna tone, og det kan vel vise seg at hun er en litt upålitelig forteller.
Et sitat fra side 27, her er Eivor på den årlige jentekvelden, som i denne gangen huses av Ulla:
«Det verste med jentekveld er at ingenting er ekte. Det kan godt være det er ekte for de andre, det håper jeg for all del at det er, ellers er det helt latterlig at vi gjør dette minst én gang i året. Hvis jeg skal gjette, er det bare jeg som synes dette er som å gå på teater, de andre sier vanligvis at det er så koselig. De andre er Ulla, Ulrikke, Ullrine, Ullriette, Ullfitte og Ullsatan. Eller: Hun som er den eneste jeg liker, hun som er gravid, hun som er tobarnsmor, hun som er forlova, hun som nettopp har gifta seg, og hun som er skilt og har forelska seg på nytt. Og så meg, da. Eivor som aldri finner seg noen. Eivor som klikker på folk på bussen for å føle seg bedre, heve seg over, jeg vet noe som dere ikke vet, noe jeg forutser. Ser inn i alle andres fremtid, men aldri min egen.»
Romanen er forfatterens debut. Det blir spennende å følge henne videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar