«Det er jeg som kan hjelpe deg» av Kjersti Halvorsen

Cappelen Damm 2022

Edvin er psykolog på det forfalne Kvervel-slottet som huser en institusjon for behandling av rusavhengige. Edvin har samboer og lever et godt og stabilt liv. Det vil si: Inntil André dukker opp som pasient på institusjonen. Han og Edvin har en felles fortid som gjør det vanskelig for Edvin. Mørket og fornedrelsen fra da Edvin var barn og André plaget ham, dukker uvegerlig fram. Det gode og stabile i Edvins tilværelse rystes i grunnvollene og plutselig er han som den forsvarsløse og usikre 12-åringen fra den gang, og utøver handlinger som for de som står rundt - som han ikke har fortalt hemmeligheten sin til - fortoner seg som komplett ubegripelig.

I starten irriterte jeg meg over det jeg syntes var dårlige metaforer, unødvendige detaljer og klønete beskrivelser, og holdt på å legge vekk boka. Heldigvis gjorde jeg ikke det.
Noen eksempler på det som fikk meg til å klø i språkvask-fingrene:
Side 20: «Han sa hei, og tippet kaffekoppen for å hilse.»
Side 25: «Gerd la papirene fra seg og lot brillene henge rundt nakken.»
Side 31: «Muskelhaugen i brystet ble medgjørlig en stund.»
Side 58: «Edvin kjente kroppen koagulere.»
Side 70: «Edvin så bussen kjøre ut av tunet. En tung katt reiste seg og forlot flekken i brystet. Han var liksom alene hjemme, kunne gjøre som han ville.»
Side 149: «Han fylte hendene med sædlignende såpe, fordelte den og vasket.»

Men altså: Heldigvis fortsatte jeg å lese. For dette var en interessant og engasjerende roman. Fortellingen er i tredje-person, men tett på Edvin. Som leser blir jeg stadig mer usikker på hvor mye jeg kan stole på Edvin og følgelig også fortellerstemmen. Denne usikkerheten bidrar til at romanen til tider blir spennende som en thriller.
Boka kan sikkert leses og tolkes på ulike måter, så den burde kunne fungere fint som utgangspunkt for diskusjon i en lesesirkel.