«Kapp Hjertestein : historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen» av Espen Ytreberg

Utgitt av forlaget Press 2018

Mens Roald Amundsen var på ekspedisjon mot Nordpolen med Gjøa langs nordøstpassasjen, ble skipet liggende innefrosset i en bukt like ved Kapp Hjertestein, Sibir. Den tredje vinteren de måtte overvintre fikk en innfødt ved navn Kakot arbeid på skipet. Han var enkemann, og hadde en liten datter som bodde hos onkelen sin. Hun var i nokså dårlig forfatning, og det ble til at de tok jenta ombord på skipet for å stelle og ta seg av henne. Hun fikk navnet Kakonita, men ble som regel bare kalt Nita.
Så tok de også ombord ei noe eldre jente, Camilla Carpendale, datter av en britisk handelsmann som var gift med ei innfødt dame. Det var nok tanken at de to jentene skulle ha selskap av hverandre, eller at Camilla skulle fungere som en slags selskap eller storesøster for Nita.
Roald Amundsen sørget for at jentene fikk komme til hjemmet hans i Norge. Det kan være han så på det som et slags sosialt eksperiment; det var mange som mente at tsjuktsjerene var primitive og ikke kunne lære seg det samme som vestlige. Men jentene gjorde det bra på skolen, så Amundsen fikk vist at de absolutt var i stand til å lære. Det må også sies at han var tydelig glad i dem, særlig ble han knyttet til Nita. De kalte ham "bettepappa" eller bestepappa, og savnet ham når han ikke var hjemme.
Men så gikk det dessverre ikke så bra med Amundsens forretninger. I 1925 var han personlig konkurs, og han besluttet å sende de to jentene fra seg. Charles Carpendale, Camillas far, tok da begge til seg - han og familien hadde i mellomtida flyttet til USA.

Boka kommer også inn på andre tilsvarende skjebner; mennesker som ble tatt med til vesten av ulike grunner. For flere av disse gikk det ikke spesielt bra.
Camilla og Nita ser ut til å ha greid seg bra i livet, men likevel er boka og historien ganske trist, synes jeg. De to jentene fikk stadig røttene rykket opp og måtte tilpasse seg nye virkeligheter og stadig knytte seg til nye omsorgspersoner.

Av forfatteren har jeg tidligere lest den historisk-biografiske romanen Amundsen. Jeg må vel si at jeg er over middels interessert i polarlitteratur, følgelig blir jeg veldig begeistret når jeg oppdager at dette fremdeles er en sjanger med tilvekst.
Og dere: 15. februar er det kino-premiere på filmen Amundsen! Regi ved Espen Sandberg, manus: Ravn Lanesskog og med Pål Sverre Hagen i hovedrollen. Den må vi bare glede oss til!