«Reservisten» av Bjørn Olaf Johannessen

Utgitt av Tiden 2017

Sommeren 1897: Salomon August Andrée skal av gårde på sin ekspedisjon med ballong over Nordpolen. Med seg opp til Danskøya, Svalbard har han Knut Frænkel og Nils Strindberg, men det er også med en reservist: Vilhelm Swedenborg. Hvis Knut eller Nils skulle bli indisponert, er Vilhelm klar til å ta plass i ekspedisjonen.
I romanen er det Vilhelms stemme vi hører, i form av hans dagbokopptegnelser, og vi får være med mens de gjør ballongen klar til reise, samt venter på det rette været, som er en stedig vind fra sør...

Vilhelms posisjon, som en litt utenfor laget, som ser hele ekspedisjonen, opplegget og planene med en viss distanse, er en glimrende posisjon for å skape litteratur. Han er tidvis innenfor med de andre, men mest er han utenfor, men hele tiden er han tett på og observerer, venter på tegn til at en av de andre skal gi seg, og han er nok litt misunnelig. Kanskje han ikke direkte misunner dem den farefulle reisen de skal ut på, men han misunner dem oppmerksomheten og hederen de er gjenstand for, og posisjonene, betydningen de har. Delvis håper han at Knut eller Nils skal trekke seg eller bli ute av stand til å delta, og hva han synes om de tre andre kommer tydelig fram. Og han forteller også ganske ærlig hva han selv sier og gjør; noe av det litt ubegripelig for ham selv, som da han kommer til å slenge Andrées skinnlue på sjøen. Vilhelm er også ganske selvgod, og synes selv han stiller mange gode og kritiske spørsmål om for eksempel utstyret til ekspedisjonen. Spørsmål som Andrée delvis avfeier, delvis tar til etterretning i form av å gjøre noen små mer eller mindre vellykkede endringer.

Johannessen debuterer som romanforfatter med denne boka, men fra før er han dramatiker. Blant annet er han en av flere som står bak manus til TV-serien «Kampen for tilværelsen».

Jeg likte denne boka veldig godt, ikke bare fordi jeg liker polarlitteratur, men også på grunn av konfliktstoffet og stemningen, følelsen av å være flue på veggen og få et lite innblikk i hvordan det var den gangen Andrée forberedte seg på å fly til Nordpolen. Så skader det heller ikke at forfatteren er lekende og humoristisk i måten han "angriper" historien.