«Tro, håp og eplekake : det er alltid noen smuler igjen…» av Sarah Moore Fitzgerald

Oversatt av Heidi Grinde
Utgitt av Schibsted 2015

14-årige Meg er så heldig å ha sin aller beste venn Oscar som nærmeste nabo. De kan stikke hodene ut, eller snarere henge ut med halve kroppen av hvert sitt vindu, og prate med hverandre om alt. Oscar er fin å være sammen med, og han har et helt spesielt talent for å bake eplekake, og evner å gi trøst der og da det trengs som mest.
Men så bestemmer Megs foreldre at de og Meg skal flytte til New Zealand for et halvt år. (Jeg tror de bor i Irland til vanlig.) Meg stritter imot, men Oscar får henne til slutt til å se mulighetene og eventyret som ligger i dette utenlandsoppholdet, så da tiden er inne for at hun skal dra, er hun faktisk positivt innstilt.
Mens hun er borte skjer det dessverre skjellsettende ting i Oscars liv. Fæle, vonde ting. Dette får fatale konsekvenser, og da Meg kommer tilbake, er det for å delta i minnegudstjeneste etter Oscar, som man antar har tatt livet sitt. Han er i alle fall sporløst forsvunnet…

Dette var en engasjerende ungdomsroman. Idet jeg tar fatt på boka, som innleder med minnegudstjenesten etter Oscar, tror jeg ikke at jeg vil like romanen, men en interessant vending allerede i det første kapitlet, gjør at jeg fatter interesse og innser at historien ikke er helt som jeg trodde (fryktet).
Jeg kan innvende at beskrivelser her og der, samt Oscar selv kan virke vel sukkersøt, men da har vi heldigvis en ekte skurk med i historien, som gir litt konfliktstoff og skaper mørke skygger og dybde i fortellingen.

Det er Meg og Oscar som forteller historien i hver sine kapitler. Jeg tror forfatteren kunne valgt å skrive i tredjeperson og kommet heldigere fra det; en del ordvalg og blomstrende beskrivelser føles ikke troverdig at skal komme fra to 14-åringer, men det går greit bare å godta at sånn er det – jeg greide i alle fall å la meg rive med av fortellingen, og jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå til slutt!