«Høyt henger de og søte er de» av Karin Brunk Holmqvist

Oversatt av Kirsti Vogt
Utgitt av Silke forlag 2014

Forlaget sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge.

Ekteparet Gunnar og Berta har solgt huset og flyttet til en lettstelt leilighet. De savner huset litt, så det er godt de har hytte i en kolonihage i nærheten, der de har nok å pusle med både innvendig og utvendig. Det er ekstra hyggelig å være i kolonihagen på grunn av ekteparet Hjördis og Konrad, som de ble kjent med der og har blitt fine venner med. Dessverre er ikke akkurat alle i kolonihagen like hyggelige... Spydige Holger overværer at Gunnar kjøper blomster han har tenkt å gi kona, og legger så ut rykter om at Gunnar er på frierføtter. Tenk om Berta skulle få høre nyss om noe slikt? Da ville hun blitt fryktelig lei seg, vet Gunnar. Derfor får han virkelig imot Holger og pønsker ut en intrikat hevn…

Den første boka jeg leste av Holmqvist likte jeg godt – «Potensgiverne». Ingen av romanene som har kommet på norsk siden, er på samme nivå som den. Kanskje er det aller mest fordi jeg synes lesten Holmqvist bygger alle romanene sine over, er blitt oppbrukt for lengst. Det er koselig, bevares, men det skjer utrolig lite, og det flyter over av uinteressante detaljer om interiør, måltider, små og store gjøremål. Og hovedpersonene virker altfor stakkarslige og utenfor til at det er sannsynlig – det er som det koketteres med alderdom når de eldre her savner telefoner med snurreskiver og synes 250 kroner er altfor dyrt for en fest med mat og dans.
Men en positiv ting med denne romanen må nevnes, nemlig Gunnar og Bertas småkjekling, for her var det en del artige replikkutvekslinger.

Litt pirk: "Gonggong" står det både s 105 og 199 - det skal på norsk staves "gongong".

Det er sikkert lesere for denne romanen også, men for meg blir dette for tynn handling og for enkelt presentert.