«Faen ta skjebnen» av John Green

Oversatt av Stian Omland

Utgitt av Gyldendal, 2013

Hazel er 16 år og har kreft. På et møte i en støttegruppe for kreftrammede ungdom, møter hun Augustus som er ett år eldre. De blir raskt venner, etter hvert utvikler følelsene seg og de blir kjærester. Til tross for alt vondt kreften har gjort dem, nekter de å synes synd på seg selv eller innfinne seg i en stereotyp rolle som ”kreftsyk ungdom” – de vil leve livet og ha det gøy. Og la faen ta skjebnen.

Jeg har etter noe grubling kommet fram til at jeg har litt delte meninger om denne romanen. Den er absolutt rørende, setter tanker og følelser i sving, men jeg sliter litt med å finne hovedpersonene helt ut troverdige, i tillegg til at livshistoriene deres virker noe konstruerte, som om de er planlagt og formet etter visse mål for å tjene den hensikten forfatteren har hatt med å skrive romanen.

Det jeg synes er lite troverdig ved Hazel og Augustus, er hvordan de uttrykker seg. Men på den andre siden: De er antakelig ressurssterke, skoleflinke, intellektuelt godt utrustede, og i møte med kreften og døden har de modnet veldig fort. Det er i alle fall en mulig forklaring på hvorfor de uttrykker seg så voksent; de er slagferdige, vittige og raske i replikken, veldig verbale, og slår om seg med fremmedord.

Til tross for at jeg måtte tenke litt på hva jeg synes om romanen, så vil jeg absolutt anbefale den for både ungdom og voksne. Som sagt setter den følelser i sving, og skjebnene til ungdommene vi møter gjør sterkt inntrykk. For ungdom og voksne som fortviler over småting som ikke går helt deres vei, kan det å lese denne boka sette deres egne liv i perspektiv. Det å ha helsa, være friske og kunne ta for oss av alt livet har å by på – det er jo lite som betyr noe i forhold til det.