«Hvite ravner» av Christer Mjåset

Christer Mjåset (f 1973) er forfatter og lege. Han debuterte i 2003 med novellesamlingen «En dans der veien slutter». I 2005 kom neste novellesamling; «Verdens eldste mann er død» og i 2008 romandebuterte han med «Legen som visste for mye». «Hvite ravner» er hans andre roman og fjerde bokutgivelse.

Jeg leste begge novellesamlingene til Mjåset da de kom, og fant mye bra i dem; dette var et navn å merke seg, tenkte jeg. Så kom romanen «Legen som visste for mye»; dessverre syntes jeg ikke noe særlig om den. Men årets roman ble jeg ikke skuffet over – den er engasjerende og lettlest.

De tre nyutdannede legene Thea, Werner og Mathias innehar vikarstillinger på Haukeland sykehus. De venter i spenning på at to faste legestillinger snart skal lyses ut på avdelingen der alle tre helst vil jobbe; nemlig nevrokirurgisk avdeling. Mens de venter på utlysingen og avgjørelsen om hvem av dem som skal få bli – kjemper de med alle midler i ulike strategier for å gjøre det opplagt for ledelsen at de må velge akkurat ham/henne.

Vi følger de tre hovedpersonene – og noen bipersoner – i hver sine kapitler, der navnet på den kapitlet handler om er kapitteloverskrift. Dette er en ryddig og oversiktlig måte å hoppe på – så selv om jeg vanligvis ikke liker så godt fortellinger der fokus hopper for mye – synes jeg det fungerer godt i denne romanen. Det er nok også fordi alle hovedpersonene er knyttet sammen i handlingen; de handler ikke ved siden av hverandre, men tett på hverandre og i samme miljø.

Språket er godt, flyter lett – det er bra framdrift i fortellingen. Det er herlig å lese en roman som er spennende uten å være verken kriminal- eller spenningsroman! (Jeg ser at noen anmeldere vil benytte ordet thriller for å beskrive boka – det passer ikke helt, etter min mening.)

Siden Mjåset selv er lege, kan han skrive troverdig, detaljert og lærerikt fra sykehusmiljø. Nå håper jeg at leger flest ikke er så arrogante og maktsjuke som flere av legene i denne romanen – men de som er med her, gjør sannelig sitt til at man engasjeres som leser. 

Kanskje ikke alle krumspring og vendepunkt i romanens handling er like sannsynlige, men det gjør ikke så mye.
Og kanskje kunne Mjåset konsentrert fortellingen mer, ved bare å følge de tre konkurrerende legene; én av bipersonene kommer etter min mening altfor sent inn i romanen, samtidig som det virker kunstig at han får sitt eget kapittel, med den mindre betydningen han har i forhold til romanens hovedfokus.

Romanen gir meg assosiasjoner til Helene Uris «De beste blant oss» (2006). Uri skriver om ambisjoner og maktkamp i akademisk miljø (Blindern), Mjåset skriver om mye av det samme, men fra et sykehusmiljø.

Til slutt en liten smakebit (s 50) – en scene som foreldre vil kjenne seg igjen i:

«Han satte Ylva ned på bakken foran bilen for å finne frem nøkkelen. Hun begynte straks å hyle.

- Nei, pappa! Bæres!
Datteren strakte begge armene i været mens han lette i lommene. Hvert eneste steg krevde besluttsomhet når man hadde barn. Selv det å åpne en bildør. (…)»