«Av jord er du kommet» av Chris Tvedt

Utgitt av Cappelen Damm 2012

Chris Tvedt har tidligere gitt ut fem kriminalromaner med forsvarsadvokaten Mikael Brenne som hovedperson. Disse fem har jeg lest og likt, «Dødens sirkel» (2010) har jeg tidligere blogget om.

«Av jord er du kommet» starter med et drap – en eldre mann blir regelrett henrettet utenfor hjemmet sitt. KRIPOS-etterforsker Edvard Martre og teamet hans settes på saken, men blir like etter tatt av denne saken for å ta hånd om en større hastesak – det ser nemlig ut til at det går en seriemorder løs i Bergen…

For meg ble ikke dette den helt store leseopplevelsen. Edvard Matre blir aldri helt troverdig for meg, krimplottet blir for innfløkt, samtidig som Edvard blir avsporet fra saken ved at han får opplysninger om sin egen fortid, som setter ham ut. Han avsporer på andre måter også, da et av vitnene i drapssaken i Bergen en pen, ung kvinne.

Historien fortelles i hyppige sceneskift – så hyppige at jeg av og til sliter for å henge med på hvor vi er, og sammen med hvem. For meg har boka lange, kjedelige partier – vi tråkker bare rundt og det skjer fint lite. Det er mulig det gir et riktig inntrykk av hvor vanskelig det er for etterforskerne å komme videre i saken, men like fullt blir det kjedelig litteratur.

S 207 sier Edvard til etterforskningsteamet sitt: «Jeg ser på dere, og jeg ser etterforskere som går gjennom rutinene, som gjør det de må gjøre, uten entusiasme og uten glød.»

Jeg får følelsen av at noe av den samme har Tvedt slitt med i forhold til denne romanen – her mangler det engasjement og glød – store deler av romanen gir meg følelsen av at dette har vært et pliktløp.

Språket kunne vært grundigere vasket. Rensket man ut en del tomme småord, sørget for å skille ordentlig mellom fortid og fortid av fortid, og sikret at alle bilder er gode og elegante, slik Tvedt tidligere har vist at han er dyktig til – hadde i alle fall den språklige utførelsen blitt god.

I rettferdighetens navn: Tvedt har noen gode bilder og beskrivelser i denne romanen også. Eksempel s 109: «Det var navn som ikke rullet lett over tungen, som satte seg fast i munnhulen, seige og tørre som barndommens fiskemiddager.»

Eller s 117, slik han beskriver forholdet mellom horekunden og horen: «Etterpå kom stillheten. En stillhet som gikk i oppløsning da hun sakte reiste seg fra sengen og ventet til han hadde gjort det samme. Nå kunne hun ta pengene. Victoria holdt døren åpen for ham da han gikk. Blikkene deres møttes et sekund før han raskt lot det gli videre til et punkt på veggen bak henne. Hun kjente det blikket, begjæret som var snudd til selvforakt, og som gjorde at han nå hastet ut.»

Andre steder tar klisjeene over, som s 141: «Han så dradd ut» og s 206: «Inni ham var en hard knute»

Hva er det som skjer med oppramsing av adjektiver? Er det slutt på å bruke komma i slike tilfeller? I denne romanen finner jeg flere steder jeg savner komma, som s 21: «kortvokst bred kvinne» - jeg mener det er riktig å skrive: ”kortvokst, bred kvinne”. Hun var både kortvokst og bred.

Eller s 67: «mørkt, skulderlangt glatt hår», s 7: «rund ujevn stein» eller s 93: «pen ung kvinne».

S 16 behandler en lege et lik, mens folk fra KRIPOS står omkring og ser på – denne scenen finner jeg usannsynlig; jeg tror ikke KRIPOS ville godkjent følgende håndtering: «Doktor Lundgren grep tak i skuldrene på liket, tok i, men det rikket seg ikke. Han bannet, skiftet tak og gjorde et nytt forsøk. Hodet løsnet fra underlaget med en lyd av papir som revner.»

Edvard Matre har store skrupler fordi han har sex med et av vitnene i saken, men til slutt i romanen gjør han mye verre ting, tilsynelatende uten å blunke. For meg henger ikke dette sammen. Jeg forstår meg rett og slett ikke på Matre, klarer ikke å se ham tydelig for meg, og jeg kan heller ikke heie på ham.

Tittelen – Av jord er du kommet – blir for meg et spor om at det er sidehistorien om Matres ukjente opphav som blir det viktigste i romanen, i alle fall for Edvard Matre og forfatteren. For leseren tror jeg man like gjerne kunne holdt seg til seriemordene i Bergen – det alene burde vært spektakulært nok til å bære en roman alene.

Jeg tror det finnes lesere som vil like denne kriminalromanen, men for meg ble regien for uryddig og språket for slapt.