mandag 13. september 2010

«Dødens sirkel» av Chris Tvedt


Dette er Tvedts femte bok om advokaten Mikael Brenne. Jeg har lest dem alle, og likt dem godt. Jeg liker både Tvedts skrivestil og sympatiserer lett med helten og jeg-fortelleren i bøkene – den menneskelige antihelten Mikael Brenne.

I «Dødens sirkel» blir Brenne – i forbindelse med en rettssak – utpekt som den som har bestilt utførelsen av et overfall. Kjæresten til et av aktoratets viktigste vitner er blitt banket opp – dette for å true vitnet til å holde seg borte fra retten. Brenne er uskyldig, men bevisene er trikset med og gir ham ingen mulighet til å avvise mistanken. Han blir varetektsfengslet for fire uker og i tillegg fratatt advokatbevillingen mens han venter på rettssak og dom. Brenne regnes for å være en suksessrik forsvarsadvokat, så fallet er stort da han havner i varetekt.
Da han kommer ut fra fengselet, får han dessuten vite at han er blitt sparket fra partnerskapet i firmaet sitt, og kjenner det nå som han står helt på bar bakke. Heldigvis får han tilbud om jobb som fullmektig hos en tidligere kollega. Noen få saker fra det gamle firmaet tar han med seg, deriblant en 25 år gammel drapssak, der den drapsdømte, som hevder å være uskyldig dømt, ønsker å få saken prøvd på nytt.
Drapssaken gjelder to unge jenter som ble funnet drept på Vestøy. Brenne reiser ut til øya for å danne seg et inntrykk av stedet, menneskene og saken – og vel også for å komme unna byen og alle tankene rundt den håpløse vendingen livet har tatt.
Drapene på Vestøy framstår som en form for «lukket mysterium». Det var bare observert noen få tilreisende på øya i tidspunktet drapene skjedde – og alle disse er sjekket ut av saken. Drapsmannen må ha vært en av de fastboende på øya.
Ingen av beboerne på øya er spesielt begeistret for at det blir pirket liv i den gamle saken igjen, men Brenne er dyktig til å jobbe i motvind, som han pleier…

Tvedt er flink til å skildre Brennes følelsesliv – for eksempel får han fint fram motløsheten Brenne kjenner da han blir uskyldig fengslet. Det kan være at Tvedt kunne brukt litt mindre plass til Brennes tanker og følelser utover i boka, men for meg er det med på å tydeliggjøre at Brenne er et følsomt menneske, selv om han fra utsiden sikkert kan virke både kald og kynisk.

Historien er godt komponert, og denne leseren ble i alle fall overrasket over noen vendinger historien gjør underveis.

Tvedt har flere gode bilder i boka, som er med på å gi fortellingen liv. For eksempel s. 184, der Brenne oppsøker bedehuset på Vestøy: «Trebenkene var harde, og de lutryggede menneskene, de fleste av dem godt over livets middagshøyde, satt som svarte fugler langs benkeradene.»
Eller s 260 – Brenne har her et gjensyn med tidligere partner og venn Peter, som er blitt alvorlig syk: «… halsen stakk opp fra skjortekraven som en skjør blomsterstengel, …»
Jeg fant også et par bilder som ikke fungerer så godt, s 36: «… hjernen min, som vanligvis surrer effektivt rundt på høygir når jeg er i retten…»
S 199: «Sjøen hadde allerede begynt å grave seg opp.» (Personlig synes jeg det kunne passet bedre med verb som «kave» eller «hisse» i denne setningen.)
Og s 318: «Hun hadde tatt på seg litt sminke også, men ikke nok til å skjule sporene etter alkohol, sene netter og røffe mannfolk som årene hadde etset inn i ansiktet hennes.»

Jeg kan også finne noen få tilfeller av det jeg kaller unødvendige småord. Eksempel s 103: «Jeg møtte ikke en eneste annen bil.» Ordet ”annen” er unødvendig.
S 176: «Det er små forhold her, så alle omgås litt med alle andre…» Ordet ”andre” er unødvendig.
S 318: «Hun hadde tatt på seg litt sminke også…» Ordet ”seg” er unødvendig.

Dette småpirket til tross: «Dødens sirkel» er spennende og velskrevet, og anbefales herved!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar