«Prestens hus» av Bente Bratlund

Utgitt av Margbok 2014

Boka starter med at Toril har besøk av søstera Britt. Hun er der for å overtale Toril til å komme i farens 70-årsdag, men Toril avviser blankt. Hun var der heller ikke da det ble markert at faren gikk av som prest for noen år tilbake.

Hvorfor vil ikke Toril ha noe med faren sin å gjøre? Dette avdekkes senere i romanen, gjennom Torils, Britts og deres mors tilbakeblikk på jentenes oppvekst.

Dette er en roman som fortjener betegnelsen ”fæl, men fin”. Presten har vært en prest av den gamle skolen, som forventer lydighet hjemme, og at familiemedlemmene setter egne behov til side, for først og fremst å støtte opp om ham og hans gjerning. Fasaden er viktig; skjer det noe bak fasaden som ikke tåler dagens lys, skal det ties om.

Språket i romanen er preget av dialekt. Konsekvent skriver forfatteren ”han” i stedet for ”ham”, noe som forstyrrer pedanten i meg. Og enkelte steder blir det utydelig når hun gjør det slik, som s. 152: «Ømheten for han som hun kjente da han fortalte…»
”Som hun kjente” henger sammen med ”ømheten”, men man kan bli usikker på om den skulle stått til ”han” – som i ”han som hun kjente.”

Uttrykk som ”kjenner hvor hun fryser” (s 78) og ”når tid” (s 164) er vel også dialekt. Tanken bak dette å la dialekten skinne gjennom kan være at teksten skal få et muntlig uttrykk, som om vi ser inn i tankene til hovedpersonene.

Etter min mening burde kanskje forfatteren latt være å skifte synsvinkel i de to siste kapitlene, heller holdt seg hos Toril hele veien. Å se samme scener fra tre ulike synsvinkler føltes noe repeterende, og hvordan det egentlig var fatt med Britt og mora hadde jeg greid å gjette meg til uten hjelp. Men det kan være andre lesere som er helt uenig med meg i akkurat det der.

Dette synes jeg var en interessant og engasjerende roman, med en helt spesiell stemning, en blanding av ro og gru. Les den, du også!