Pervoluto

«Zombie» av Jari Järvelä

2012-03-01T13:30:00.000+01:00

Utgitt av Bokforlaget 2012

Oversatt av Morten Abildsnes

Bokforlaget sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge om boka.

Om forfatteren:

Järvelä er finsk lærer og forfatter. Han har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2009, for romanen Romeo ja Julia (2007). Han var også nominert til Finlandia-prisen 1999 for romanen Lentäjän poika, og i 2007 mottok han Den finske stats litteraturpris for romantrilogien Veden paino (2001), Pieni taivas (2004) og Kansallismaisema (2006).

Zombie er den første av Järveläs romaner som er oversatt til norsk, og den er utgitt med støtte fra Nordisk ministerråd.

Bokas handling:

Angelo blir drapstruet etter å ha skrevet ærlige omtaler om en populær fotballspillers elendige prestasjoner, og må flykte fra hjembyen Palermo. Han havner i Finland, der han sliter med å finne seg til rette. Klimaet, samfunnet og menneskene virker så kjølige, folkene han møter er innesluttede og tause. Han får ikke lenger penger fra avisa han jobbet for i Palermo, og begynner i stedet som kjøkkenhjelp på en pizzarestaurant. Eieren der, Juho, har et godt øye til en av de kvinnelige kundene, Iiris. Henne er det derimot Angelo som stikker av med, noe som ikke bidrar til å gjøre forholdet mellom Juho og Angelo særlig hjerteligere. Når Angelo reiser tilbake til Palermo etter å ha fått beskjed om at moren er død, blir både Iiris og Juho med. Iiris for å passe på Angelo, Juho for å holde øye med paret.

Jeg syntes ikke boka var spesielt lettlest, den virker kanskje litt gåtefull og innadvendt. Den har humoristiske innslag, men grunntonen oppleves som dyster.

Finland omtales som Øvreland, mens Italia kalles Nedreland. Angelo benevnes av forfatteren bare som A så lenge han er i Øvreland. Først når han kommer tilbake til Nedreland, ”får” han hele navnet sitt. Disse ”påfunn-navnene” forstyrret og forsinket lesingen, synes jeg.

Mens A er i Øvreland har alle kapitlene overskriften ”Liv”, mens de alle heter ”Død” når han er i Nedreland. Dette er kanskje fordi A – så lenge han befinner seg i Finland – føler seg død, men der er han trygg for å bli drept – altså ”Liv”. Når han kommer tilbake til Palermo kjenner han seg levende; han får levd med hele seg, men der står han i fare for å møte døden, derav kapitteloverskriften ”Død”.

Fremmedgjøringen understrekes ytterligere av at hovedpersonen A er ”han” mens handlingen foregår i Finland, mens han er ”jeg” i Palermo.

I det siste kapittelet er det Iiris som er ”jeg” – det var kanskje litt unødvendig forvirrende.

Enkelte partier i romanen opplever jeg som innadvendte, og jeg forstår ikke hva alt skal bety eller være med for, noen scener virket kanskje litt umotiverte og utenfor sammenhengen.

Det siste kapitlet syntes jeg var altfor rett på sak. Kanskje hadde det vært bedre å slutte med handlingen litt ut i det blå, uten å feste alle løse tråder så fort og bastant, som det er gjort her.

Jeg synes boka for så vidt var interessant på en annerledes, litt merkelig måte. Den kan også sette tanker i sving, rundt dette med kulturforskjeller og kulturkollisjoner. Er de i noen tilfeller uoverstigelige, eller må hver enkelt skrelle av seg forutinntatthet, alle fordommer, og se om ting kanskje likevel er annerledes enn de ser ut for, når man kommer under overflaten?

Boka traff meg ikke veldig, men jeg tror den kan være av interesse for lesere som ønsker en bok som yter litt motstand, som byr på noe å tygge på, som utfordrer litt.

«Sankta Psyko» av Johan Theorin

2012-02-29T18:01:00.002+01:00

Utgitt av Gyldendal, 2012

Oversatt av Kari Bolstad

Theorin er forfatteren bak den såkalte Ölandskvartetten, der foreløpig tre bøker er utgitt: «Skumringstimen», «Nattefokk» og «Blodleie». Theorins tanke bak disse fire bøkene, er visstnok å lage en roman fra hver av de fire årstidene, med handling lagt til Öland.

Jeg har lest de tre bøkene som foreligger, og etter min smak heller det mot litt for mye overnaturlige skapninger og hendelser utover i kvartetten, der jeg kanskje synes han heller burde konsentrert seg om de psykologiske spenningselementene.

I «Sankta Psyko» – som ikke har noe med Ölandskvartetten å gjøre – er han tilbake med en ren psykologisk thriller, og det liker jeg.

Førskolelæreren Jan Hauger søker og får jobb på Glenna, førskolen som er tilknyttet og ligger like ved det psykiatrisk sykehuset Sankta Patricia. På denne førskolen går barn med en forelder som bor som pasient på sykehuset. Ved at barna har plass i førskolen tilknyttet sykehuset, kan de enkelt gis mulighet til å besøke den innlagte forelderen. Sykehuset kalles Sankta Psyko blant lokalbefolkningen, og de som bor der er en blanding av ufarlige pasienter og farlige forbrytere.

Jan har en helt spesiell grunn for å ønske seg til denne førskolen – noe vi får innsyn i etter hvert som handlingen skrider fram. Han bærer på børen av en ikke helt enkel oppvekst, og han bærer på hemmeligheter om enkelte ikke helt gode handlinger han står bak...

Det tok tid før boka kom skikkelig i gang, synes jeg. Jeg leste rundt 100 sider, der jeg synes det skjedde fint lite. Jeg tror forfatteren med fordel kunne strammet inn på denne lange introduksjonen til handlingen, og gått litt mer rett på. Det bør jo ikke være slik at leserne trøttes ut og dropper boka, på grunn av en treg innledning. For spenningen stiger nemlig etter hvert, og alt føles bare stadig tettere og klaustrofobisk mot slutten. Bare jeg kom meg gjennom de 100 første sidene, var det rett og slett vanskelig å legge boka fra seg.

Under denne lange innledningen kjedet jeg meg, og jeg hang meg opp i småting med språket, samt at hele opplegget med denne førskolen i tilknytning til et psykiatrisk sykehus virker søkt og usannsynlig. Mange av beskrivelsene av hvilke rutiner de har i førskolen, samt hvordan barna oppfører seg, virker også kunstig på meg, som om forfatteren egentlig ikke kjenner noen små barn eller vet hvordan de ter seg. Eksempel s. 15, der det fortelles om at barna ofte gråt under avskjeden, når Jan skulle slutte i et av sine mange vikariat. Personlig oppfatter jeg barn som ganske lite sentimentale i slike settinger – det er gjerne de voksne som gråter ved avskjeder, ikke barna.

I starten av boka går det altså mye på tomgang, og jeg gir et eksempel på en betydningsløs hendelse, nokså detaljert beskrevet, som jeg mener med fordel kunne vært strøket:

s. 77:
«Jan drikker mer lettøl. Han kjenner parfymeduft i luften og merker plutselig at han står mellom to kvinner i tjuefemårsalderen.
Høye og vakre, ser han. Det er nå han skal vise seg voksen, men han føler seg som en gutt.Hun til høyre lukter rosenbladparfyme. Hun har svart genser og langt brunt hår og drikker en slags sitrongul drink. Blikkene deres møtes, men hun ser fort bort.
Hun til venstre har stenket seg med sitrusparfyme og har på seg gul bluse og blank gullfarget jakke. Ei gulljente. Hun har grønne øyne og drikker pæresider – Jan skotter bort på henne, og hun smiler faktisk litt tilbake til ham. Hvorfor gjør hun det?»

Språket fungerer stort sett greit, men jeg synes forfatteren burde luket vekk de mange megetsigende tre prikkene (…) som han bruker stadig vekk, særlig i dialogene. Det er unødvendig med disse prikkene, og irriterende når det blir såpass mange – de sinker og ødelegger flyten i lesingen. Hvis man absolutt må ha fram at den som snakker nøler, tar pauser, tenker seg om eller taler veldig sakte, bør man forsøke å få det fram på en annen måte.

Jeg finner noen tilfeller av oppramsing av flere adjektiver, der komma ikke er brukt.

Eksempel s. 15: «På den andre siden var det en ansamling store brune mursteinshus…» Her skulle det vært komma mellom store og brune. Og hvorfor står det ikke ganske enkelt samling, i stedet for ansamling?

Og s. 16: «Et stort grått murhus reiser seg bak muren…» Her skulle det vært komma mellom stort og grått.

Jeg fant flere av disse feilene utover i romanen.

Slutten av boka ble litt komplisert og noen scener virket utydelige – hva skjedde egentlig? Men slutten bød i alle fall på mye action og høy spenning.

Forlaget skriver at dette er en ”krim” på omslaget – men dette er langt fra noen tradisjonell kriminalroman, der det skjer en forbrytelse i starten som noen siden etterforsker og forsøker å finne ut av. Dette er en spenningsroman, en psykologisk thriller.

«Etterpå varer så lenge» av Karin Kinge Lindboe

2012-02-22T10:24:00.000+01:00

Utgitt av Aschehoug 2011

Bennys bestevenninne Stella er død for noen få uker siden. Benny sørger tungt, det gjør også Stellas kjæreste Janne, og vennen Klaus. Men da det begynner ei ny jente i klassen, Sara, føler Benny at Janne, Klaus og alle de andre i klassen lar Sara ta Stellas plass, og det liker hun veldig dårlig. Har de andre allerede glemt Stella?

Denne ungdomsromanen er en var og sår fortelling om den vanskelige sorgen, og om hvordan man kan finne ulike måter å takle store tap og komme seg videre. Boka gir ingen enkle svar på hva som er riktig eller best, men får meg til å tenke over hvordan sorg kan arte seg på ulike vis.

Romanen er en frittstående fortsettelse av «Stella» (2004). Jeg vet jeg leste den da den var ny – jeg kan ikke huske detaljer fra den lenger, men jeg husker såpass som at det også var ei veldig god bok.

Anbefales!

«Historien om Vakre jente» av Rachel Simon

2012-02-20T10:29:00.004+01:00

Utgitt av Silke forlag, 2012

Oversatt av Lisa Vesterås

Boka har jeg fått fra Silke forlag, som håpet jeg ville lese og blogge om den.

Martha, en eldre, pensjonert lærer, får en stormfull kveld i 1968 uventet besøk. Et nokså merkelig par, søkkvåte og ute av stand til å kommunisere noe særlig, står på trappa utenfor hos henne. Hun slipper dem inn, gir dem mat og tørre klær – og hun skjønner ut fra oppførselen deres at de må være såkalt tilbakestående. Hun forstår også at de har rømt, sannsynligvis fra en institusjon, og at de gjemmer seg for noen forfølgere.

Rømlingene har også et nyfødt barn med seg. Dette barnet steller de, før de gjemmer det oppe på loftet, og da paret noe senere blir innhentet av forfølgerne sine, blir barnet værende igjen – uoppdaget av dem som kom etter paret – hos den gamle dama. Kvinnen i paret blir fraktet tilbake til institusjonen – men før hun reiser, lykkes hun i å uttrykke en bønn til Martha om å ta vare på babyen som ligger på loftet. Mannen klarer å flykte ut bakveien, og blir borte.

I romanen følger vi Martha, Lynnie og Homan (som paret heter) i egne kapitler. Lynnie og Homan elsker hverandre. Homan forsøker å finne veien tilbake til Skolen – institusjonen han og Lynnie bodde på da de ble kjærester – mens Lynnie venter og håper at Homan snart skal komme tilbake og hjelpe henne med å rømme en gang til. Martha tar seg av barnet så godt hun kan, reiser rundt og får hjelp fra tidligere elever til å holde seg delvis i skjul, siden hun har en følelse av at barnet er ettersøkt.

Denne romanen om fengslende skjebner vil sikkert interessere mange – om man ikke er for kritisk til språk og gjennomføring. Jeg synes romanen er bygd over en god historie, men for min del mener jeg at det fine utgangspunktet ikke blir godt nok tatt vare på av verken forfatter eller oversetter.

Forfatteren skifter altså mellom å fortelle Homans, Lynnies og Marthas historier. Idet forfatteren hopper fra den ene til den andre, velger hun å gå inn et sted der en god del har skjedd siden sist vi var inne hos for eksempel Homan. Da gjøres det rede for hva som har skjedd inntil nå i en refererende stil, noe jeg ikke synes er den mest optimale løsningen.

Hele romanen blir åpnet på samme måte – med en scene der Lynnie føres bort til bilen, for så etterpå å komme tilbake til alt som skjedde før denne scenen. Forvirrende og rotete, synes jeg.

Forfatteren har også en tendens til å fortelle i større grad enn å vise – (dere vet, som det motsatte av: ”Show, don’t tell”), noe som også svekker en ellers meget sterk historie.

For eksempel er uttrykket ”kikket bort på” eller ”kikket på” brukt veldig ofte i romanen. I stedet for å fortelle at x og y kikket på noen eller noe, kunne forfatteren vist hva x og y så – det er mye bedre regi.

Siden de tre hovedpersonene er omgitt av mange mennesker (Lynnie i institusjonen, Martha og Homan møter mange mens de reiser rundt) blir romanen tett befolket og det blir litt uoversiktlig iblant; hvem er alle sammen?

For å oppsummere: Forfatteren kunne strammet inn på persongalleriet, forsøkt å vise mer enn hun forteller, og fortalt mer ryddig tidsmessig. Enten det skriver seg fra forfatteren eller oversettelsen, så skilles det for en stor del ikke mellom fortid og fortid av fortid, noe som gir et rotete inntrykk.

Språket kunne fortjent en siste, nøye korrektur, for jeg finner en del slurvefeil. Språket kunne også vært mer variert og strammere, med færre unødvendige småord.

Til sist gir jeg noen eksempler på hva jeg mener:

Eksempler på manglende variasjon i språket:

S 11: «Men han la merke til kvinnens reaksjon og strøk henne ømt over skulderen. Det var en øm gest, …»

Her kommer ordet ”øm” to ganger tett på hverandre – her kunne man variert.

S 40: «Kate klemte rundt skulderen hennes. ”Jeg har vært så bekymret for deg,” sa hun.
Lynnie så på Kate. Hun hadde så lyst til å fortelle henne alt: …»

Det lille ordet ”så” er brukt tre ganger tett på hverandre – her kunne man variert.

Eksempel på unødvendige småord:

S 128: «Så reiste han seg opp og kikket bort på godsvognene…»

Her kunne det like gjerne stått: ”Han reiste seg og kikket på godsvognene…”

S 164: «Hun følte seg så hjemme her…»

Kjennes det ikke like sterkt, eller kanskje sterkere, hvis det står: ”Hun følte seg hjemme her…”

Eksempel på manglende fortid av fortid:

S 113: «Historien spredde seg utenfor murene også, og onkel Luke sa til avisene at det hadde vært en ulykke: De ansatte visste ikke at Wanda satt på samme celle.»

Her skulle det stått: ”De ansatte hadde ikke visst at Wanda hadde sittet på samme celle.”

S 122: «Etter to uker hadde han endelig hatt flaks, da han fant en sekk med klær i skogen.»

Her skulle det stått: ”… da han hadde funnet en sekk…”

Eksempel på slurvefeil:

S 50: «… klassen gikk glipp av vitebegjærlige og interessant medelever.»

Det skulle stått ”interessante medelever.”

S 50: «Det var bedre å ringe derfra om en halvtime ennå ringe nå, så tidlig.»

Her skulle det stått ”enn å ringe nå…”

S 78: «Skikkelig flott oppførsel for en rikmanssønn…»

Det skulle stått ”rikmannssønn”.

S 79 står det ”balltrar” for ”balltrær”,

S 102 står det ”bebobere” i stedet for ”beboere”

S 128 ”togvagn” i stedet for ”togvogn”

S 247 ”fört” i stedet for ”ført”.

Og enda fant jeg mange flere av disse slurvefeilene.

S 240 og 241 er uttrykket ”tenkt til” brukt, som i ”tenkt til å stå opp”. Det riktige er ”tenkt å stå opp”, men her kan man kanskje unnskylde feilen ved at man ønsket å ha med en autentisk replikk fra et menneske som ikke kan eller bryr seg om grammatikk?

Jeg tror at mange vil like denne romanen, men for meg er den i utgangspunktet sterke historien ikke blitt forvaltet godt nok til at jeg helt kan la meg begeistre.

«Perfekt kjemi» av Simone Elkeles

2012-02-14T10:24:00.001+01:00

Utgitt av Gyldendal 2010

Oversatt av Hilde Stubhaug

Slående vakre Brittany Ellis – sett utenfra er det lett å tro at hun er helt perfekt – blir plassert ved siden av den meksikanske bråkmakeren Alejandro Fuentes (kalt Alex) i høstens første kjemitime, og det viser seg snart at læreren vil at de skal samarbeide om et viktig kjemiprosjekt. Det er siste året på high-school, Brittany må gjøre det bra for å komme inn på colleget hun ønsker – så det å samarbeide med en opprører som Alex er noe helt annet enn hva hun ønsker.

Alex synes selvfølgelig Brittany er pen, men kald og sleip. Han gjør et skrytete veddemål med en kamerat, om at han skal få Brittany til sengs innen Thanksgiving. Etter hvert som de tilbringer en del tid sammen, kjenner både Alex og Brittany at det slår ekte gnister mellom dem. Og de oppdager at bak fasaden er den andre ikke helt som han/hun ønsker å framstå overfor alle andre…

I boka har Brittany og Alex ordet i annet hvert kapittel, noe som gir fin avveksling og liv til fortellingen. Romanen har bra driv, mye konfliktstoff uten at det blir altfor mye, og bortsett fra de innledende kapitlene om Brittany, kjenner jeg at sympatien min ligger der den skal, hos begge hovedpersonene.

Språket fungerer greit, men i Alex’ kapitler krydres det en del med spanske ord og uttrykk som jeg synes man enten kunne oversatt til norsk, eller forklart i ei ordliste. Jeg kan ikke spansk, og når det stadig dukker opp ord jeg ikke forstår, bryter det konsentrasjonen. Jeg kan gjette meg til hva mye av dette betyr, men likevel.

Dette er historien om Romeo og Julie på nytt – men vi elsker slike historier, gjør vi ikke? Om kjærligheten som (kanskje?) overvinner alt…

«Lottie Biggs er IKKE desperat : eller tre uker i det kvinnelige begjærs vold» av Hayley Long

2012-02-01T12:39:00.001+01:00

Oversatt av Kjersti Velsand

Utgitt av Aschehoug, 2011

Femtenårige Lottie går til terapeuten Blake annenhver uke. Hun lider av ”en psykisk forstyrrelse” (etter hvert som vi leser romanen får vi forståelsen av at hun muligens har en bipolar lidelse – altså svinger mellom å være skikkelig høyt oppe/gira og langt nede/deprimert). Av Blake – som ligner Johnny Depp! – får hun beskjed om å skrive ”følelsesoversikt”. (Ikke dagbok eller logg, for den slags orker ikke Lottie!) Lottie går i gang, og det er denne følelsesoversikten som blir til boka vi leser.

Lottie har ei venninne – Goose – som hun dessverre blir uvenner med i starten av boka, og en kjæreste – Gareth – som spiller rugby og har skikkelig sexy lår, og som hun plutselig får innmari lyst til å ligge med, til tross for at de begge er under den seksuelle lavalder, og til tross for at hun hele tiden har ment at de skal vente til de er minst 21.

Denne ungdomsromanen er skrevet i en gjennomført munter tone, noe som gjør den lettlest og lett fordøyelig, til tross for at temaene den dreier rundt, er tunge.

Språklig er det lite å henge seg opp i – jeg finner bare noe småplukk, som enkelte kronglete setninger (s 134: «Særlig oftere blir det til at jeg ikke tar turen likevel…») og merkelige ordvalg (s 144: «… men den slags prat anstår seg ikke på en arbeidsplass.») Men i det store og hele flyter det greit.

Teksten er noen ganger satt med stor størrelse (type overskrift) – der noen er opprørte og skriker, eller forfatteren virkelig skal understreke saker og ting, og andre ganger med ministørrelse, der det hviskes eller mumles. Kapitteloverskriftene er satt med små og store bokstaver om hverandre, for eksempel s. 114: «OG så sNakket JeG meD GOOse».

Det er kanskje en morsom gimmick, men jeg falt ikke helt for dette – det gir teksten et litt rotete inntrykk, og den blir mindre lettlest, etter min mening.

Boka er illustrert av forfatteren, og dette tilfører teksten ekstra humor.

Romanen er en fortsettelse av «Har det KLIKKA for Lottie Biggs» (Aschehoug 2010), og minner meg om Jacqueline Wilsons bøker «Guttegærne jenter», «Deppa jenter», «Stressa jenter» og «Ustyrlige jenter». Liker du de bøkene, tror jeg du vil like disse om Lottie også.

Et lite sitat fra s 28, for å vise noe av humoren i boka:

«Jeg har lagt merke til at Gareth har det med å rødme for et godt ord. Han ville avgjort ikke klart seg som internasjonal svindler eller kortspiller i Las Vegas, for fargen i kinnene hans røper alltid nøyaktig hva som foregår inne i hodet hans. Heldigvis har Gareth allerede bestemt seg for å bli profesjonell rugbyspiller når han er ferdig med skolen. Yrkesvalget er ideelt, for alle er røde i fjeset når de spiller rugby. Han kommer ikke til å skille seg ut i det hele tatt.»

«Gyldig fravær» av Harald Rosenløw Eeg

2012-01-23T09:29:00.000+01:00

Utgitt av Aschehoug 2011

Fem ungdommer fra samme skoleklasse.

Sherpa – langbeint, rask, hjelper broren sin med å levere varer (narkotika) rundt om i byen.
Ida – nevrotisk (livredd for å tråkke på streker), skoleflink.

Albert – sønn av statsministeren, usympatisk, aggressiv, misfornøyd.

Bruno – dyktig tagger, forelska i Anjo.

Anjo – elsker å svømme, glødende oppslukt av Koranen, etter å ha fått en ny, fascinerende venn.

3. november skal de fem - sammen med klassen - til en moské på ekskursjon – og tar T-banen. Plutselig skjer en voldsom eksplosjon. De fem er alene, fanget i undergrunnen – ingen andre i toget kan ha overlevd.

Eeg er stil- og språksikker, bruker korte setninger med mye tilstedeværelse og innhold i hver lille bit fortellingen er bygd av.

Måten han presenterer de fem hovedpersonene – gir dem god plass og ro til å komme tydelig fram for leseren – imponerer meg og skaper forventninger i meg om en knallgod leseopplevelse.

Et eksempel på hvor godt han beskriver, hvor fine bilder han lager, fra s 24:

«Anjo har ikke dusja. Hun har ikke tørka seg engang. Det er imot Tøyenbadets reglement, sikkert. Men hun bryr seg ikke om det akkurat nå. Anjo liker å svømme, men hun liker seg ikke i garderobene. Alle hemmelighetene hun kan ha under vann, blir skylt fram i garderoben. Ikke bare må hun være naken sammen med andre, dusje sammen med andre, skifte sammen med andre, sjela blir også naken der inne. Hun snakker ikke om hennes. Den klarer seg. Men alle de andres. De kommer så tett på. Og da ser hun desperasjonen. De mangler noe.»

Men: Etter at forfatteren har utsatt hovedpersonene for eksplosjonen og sperret dem inne i T-banevogna i undergrunnen, synes jeg at han blir for gåtefull og uklar for min del. Skal vi virkelig få kjenne forvirringen, angsten ungdommene føler? Eller er det møtet med døden han forsøker å fortelle om?

Det kan være bare meg, men jeg føler at forfatteren slipper grepet på fortellingen – det sikre og kontrollerte glipper bit for bit – jeg skjønner ikke helt hva det er som foregår etter hvert som vi nærmer oss slutten på boka. Hva er det egentlig han vil fortelle – vet han det selv?

Mette Hofsødegård er inne på noe av det jeg tenker rundt boka, i sin anmeldelse i Aftenposten.
Eeg er som forfatter en svært sterk og tydelig leder i starten av boka, mens vi etter hvert blir invitert til å være mer delaktige som lesere, for å tolke, fabulere, finne ut hva som egentlig skjedde og se hvor det bærer? Er vi klare for dette, etter den tydelige, begripelige starten som slår an til en helt annen type dans?

Språket er radikalt, muntlig, iblandet engelsk og slang. (Her finner man uttrykk som supersad, spectacular, A-some, føkt, hard to get.) Personlig synes jeg forfatteren kunne erstattet det engelske med norske uttrykk. Norsk er ikke noe fattig språk, og som forfatter av ungdomsromaner kunne man kanskje gå for å vise leserne hvordan man skriver godt og variert, uten å måtte ty til engelske gloser. Mange av dagens unge vil kanskje føle at forfatteren snakker som dem, noe som gir gjenkjennelighet og autensitet, men slang er et muntlig språk, endrer seg relativt raskt – om noen år er ikke gjenkjenneligheten blant ungdommen like stor.

Dette er ingen lettlest bok – tema er tungt, handlingen springende mellom fortid, nåtid, virkelighet og fantasi – men for ungdom som vil ha noe å bryne seg på, som vil bli utfordret, kan dette være en ordentlig godbit.

«Forglemmegei» av Kurt Hanssen

2012-01-18T10:17:00.001+01:00

Utgitt av Gyldendal, 2011

Organisten Rasmus Bech blir drept – brutalt slått i hjel med en hjultvinge mens han sitter og spiller ved orgelet i Bryn kirke. Mistankene retter seg fort mot en bestemt person som hadde grunn til å være sjalu på Bech, men politimannen Brede Monsen føler på seg at løsningen på saken ikke er fullt så enkel…

Mens jeg leste denne kriminalromanen var det ett ord som tidlig dukket opp i tankene mine, som jeg følte beskriver boka slik jeg opplever den, nemlig sympatisk. Det er noe sympatisk med fortellerstemmen, med måten tema og handling er håndtert, samt hovedpersonene Brede Monsen og Rikke Lindstad. Brede og Rikke framstår som menneskelige, i alle fall Brede har en bakgrunn som ikke er A4, han sliter med både vekta/helsa, og begge strever med kjærlighetslivet. Kort sagt virker de som nokså alminnelige mennesker, og til å kjenne seg igjen i. At en kriminalroman eller kriminalserie har etterforskere hvis personligheter kan ses tydelig, som man føler sympati med og heier på, tror jeg er vesentlig for å treffe publikum.

Romanen er Hanssens debut, og slik betraktet et godt stykke arbeid. Jeg finner enkelte småting jeg vil bemerke – og manglene jeg finner tror jeg vi skal laste forlaget for. Jeg synes kanskje det er litt merkelig at ikke forlaget har vært mer på vakt – for tingene jeg finner er typiske nybegynnerfeil som jeg synes en god konsulent burde ha påpekt og sørget for ble rettet opp.

For det første skilles det ikke alltid mellom fortid og fortid av fortid. Bokas handling er skrevet i fortid, dermed blir ting som har skjedd før bokas tid, fortid av fortid. Dette er enkel matematikk og for så vidt enkelt å holde styr på, når man bare er klar over problematikken. Jeg gir noen eksempler:

S 72: «Sjokket over å finne sin orgellærer død, drept på en bestialsk måte, hadde vært så stort at Kamilla måtte be om sovetabletter av legen som undersøkte henne etterpå. De pillene hun fikk hadde fungert helt utmerket…»

Som dere ser er det ikke tidsmessig samsvar i avsnittet. Siden det står ”pillene… hadde fungert” må vi slutte at Kamilla var hos legen dagen før; vi er i handlingen kommet til dagen etter at alt det fæle skjedde. Da skulle avsnittet over ha vært skrevet slik: ”Sjokket over å finne sin orgellærer død, drept på en bestialsk måte, hadde vært så stort at Kamilla hadde måttet be om sovetabletter av legen som hadde undersøkt henne etterpå. De pillene hun hadde fått hadde fungert…”

S 243: «… og så var det den lille detaljen med en mørk Volkswagen Golf som sto parkert i nærheten av Bryn kirke drapskvelden.»

Riktig her skal være: ”… mørk Volkswagen Golf som hadde stått parkert…”

S 247: «Men det var sånn bestemoren ville ha det, og da fikk hun heller streve litt ekstra med fingersetningen.»

Siden bestemoren er død for flere år siden, ville det korrekte være å skrive: ”Men det var sånn bestemoren hadde villet ha det, …”

Videre mener jeg at forfatteren kunne forsøkt å stramme inn språket i forhold til unødvendige småord. Jeg gir noen eksempler:

S 19: «Ute blåste det surt, og det var en anelse yr i luften, så etter bare noen minutter rakk han å bli kald i den altfor tynne påkledningen sin.»

Her mener jeg ”sin” er et unødvendig, lite ord – det kunne like gjerne stått: ”… rakk han å bli kald i den altfor tynne påkledningen.”

S 69: «Dessuten bør vi finne ut hvilken kvinne det var avdøde omgikk,…»

Ordene ”det var” mener jeg er unødvendig fyll, det kunne stått: ”… hvilken kvinne avdøde omgikkes…”, men siden det er snakk om en helt spesiell kvinne, ville jeg kanskje heller skrevet om, til for eksempel: ”… finne ut hvem kvinnen var, som avdøde omgikkes…”

Ja, for det heter omgås, og omgikkes i fortid. Å omgå – omgikk betyr å unngå, og da blir meningen tvert imot.

S 46: «Han tok en slurk av drinken, og kjente velbehaget spre seg utover i kroppen.»

Ordet ”spre” antyder allerede at velbehaget forplanter seg utover, så her mener jeg man kunne droppet ”utover”, slik at det sto: ”… kjente velbehaget spre seg i kroppen.”

Jeg finner noen uheldige formuleringer.

Eksempel s 22: «Man drepte sjelden hverandre i Bærum, og man drepte i hvert fall ikke hverandre i kirker, resonnerte Mathias.»

Kanskje det heller burde stått noe a la: ”Det var sjelden folk ble drept i Bærum, i hvert fall ble de ikke drept i kirker, …”

S 28: «Navnet hans er kjørt gjennom straffesaksregisteret uten treff.»

Hva med: ”Det er søkt etter navnet hans i straffesaksregisteret, uten treff.”

S 50: «De hadde få fakta. En død mann. Drept brutalt i kirken.»

Jeg synes det er noe som skurrer med ”drept brutalt”, og jeg synes dessuten det terpes i romanen på det særlig uhyrlige i at et drap er blitt gjort i ei kirke. (Det føles unødvendig med så mye ”tell”, når forfatteren fra før har ”showed”.) Hva med å skrive om til: ”De hadde få fakta. En død mann i kirken. Brutalt drept.”

S 53: «Derfor sto han nå her, som så mange andre kvelder før, …»

Her mener jeg det holder med enten ”som så mange kvelder før…” eller ”som så mange andre kvelder…”

S 87: «Hun hadde sett omkomne etter krig og katastrofer på tv, men aldri vært konfrontert med døden på den måten.»

Her burde det vært stokket om, for eksempel slik: ”På tv hadde hun sett omkomne etter krig og katastrofer, men aldri…”

Noen ord blir brukt, som kanskje ikke er i alminnelig bruk:

S 35: «De satte seg på en benk i våpenhuset, som var klarert av teknikerne og fritt kunne avnyttes.»

”Avnyttes”, er ikke det et dansk ord? Det gir ikke treff i bokmålsordboka – hva med ”benyttes”?

S 108: «Vakker? Det er jo beiskade bare fornavnet.»

Jeg skjønner at ”beiskade” er et kraftuttrykk, men ikke noe veldig mange bruker i dagligtalen, tror jeg.

S 112: «Tilbake på politistasjonen samlet den lille gruppen seg på møterommet de hadde annektert.»

Annektere skal i følge ordboka bety ”ta med makt” eller ”tilegne seg” – man kunne kanskje tenkt seg et annet ord brukt her.

S 293 brukes ordet koreografi i sammenheng med gudstjeneste, som kanskje ikke passer så godt: «Det som bekymret henne mest var koreografien under gudstjenesten, samspillet mellom prest og organist og kirketjener.»

Jeg finner noen oppramsinger, eksempel s 66: «Politiadvokat Elisabeth Hegge var formelt sett etterforskningsleder, hun satt høy og slank og blond og alvorlig ved enden av det avlange bordet.»

Kanskje forfatteren kunne satt inn komma i stedet for to av ”og”-ene, eller kanskje han kunne kuttet ut ett eller to adjektiv?

Det samme kunne jeg ønsket s 78: «Han så rett og slett hyggelig ut, tenkte Brede, ingenting skremmende eller frastøtende eller avskrekkende med ham.»

Jeg har notert meg tre tilfeller der jeg mener forfatteren kunne valgt å sette inn kolon i stedet for komma:

S 89: «Brede gikk inn, nikket og sa tørt, «Jeg tror…»»

S 97: «Sara sukket høyt og sa, «Kom inn.»»

S 103: «… hadde hun ikke tatt hånden til seg igjen og sagt, «Kom inn.»»

Til slutt mener jeg forfatteren kunne vurdert enkelte kapitler, scener og passasjer med tanke på om de kunne vært kuttet. Kanskje er det til og med noen personer han kunne utelatt i historien – alt for å få en strammere regi og samle fokuset bedre om kriminalhistorien i boka.

Eksempel s 264, der Elisabeth Hegge og Brede Monsen tar en øl sammen. Det står: «Siden ingen av dem likte Ringnes, hadde han valgt San Miguel, mens hun drakk Corona.»

Dette mener jeg er typisk en setning som kunne vært strøket.

Kapittel 55 s 241-243 er utelukkende viet Bredes trening – hele kapitlet kunne vært strøket, uten at det ville gjort noe for boka som helhet. Vi vet fra før at Brede har begynt å trene, at han blir skikkelig støl etter ei treningsøkt, samt synes det er vanskelig å holde seg unna den gode maten og drammene. Men – det er jo også hyggelig å bli bedre kjent med hovedpersonen, så helt feil å ta med denne type scener, blir det nok aldri.

Dette ble mye pirk, men boka gir likevel en fin leseopplevelse, og allerede i februar kommer ny bok om etterforskerne Brede Monsen og Rikke Lindstad – det kan jeg lese på Gyldendals hjemmesider.

TEMA 2: Leseåret 2011 - statistikk for Pervoluto

2011-12-31T11:31:00.007+01:00

I 2011 blogget jeg om 77 bøker. Det er grovt sett alt jeg har lest dette året, med noen få unntak. En del bøker har jeg begynt på, ikke likt og lagt vekk – dem har jeg ikke blogget om. Noen tegneseriebøker, som Pondus, har jeg heller ikke skrevet om. Noen titler har jeg lest om igjen, og noe har jeg lest som research – disse er heller ikke nevnt på bloggen.

Statistikk for 2011:

Det mangler årsstatistikk i oversikten jeg finner på blogspot – jeg finner kolonner for nå, dag, uke, måned og totalt, men ikke per år. Derfor blir det ikke sammenlikninger på helt likt grunnlag – siden noen av innleggene har eksistert/ligget tilgjengelig på bloggen lenger enn andre.

Nedenfor finner du en liste over de 10 totalt mest besøkt innleggene på Pervoluto:

«Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr Darcy» av Ingrid Schibsted Jacobsen. Innlegget er fra april i år, og er besøkt hele 584 ganger, betydelig flere ganger enn neste på listen. Jeg velger å tro at dette delvis skyldes tittelen på verket, som jeg i blogginnlegget antyder kan regnes som en smule spekulativ. ”Stolthet og fordom”, og ikke minst ”Mr Darcy” tror jeg er søkestrenger mange leter etter på nettet. Men: oversikten i blogspot viser også at det er 117 som har søkt på hele strengen, altså: ”min mangel på stolthet og fordom i jakten på mr darcy” – så det er nok ikke bare tilfeldig at nettopp dette innlegget har fått et høyt besøk.
«Rapsgubbene» av Karin Brunk Holmquist er blitt besøkt 361 ganger. Innlegget er fra juli 2010. Jeg antar at det store besøket skyldes Holmquists og feelgoodsjangerens store popularitet. Jeg tror ikke forlaget har lenket mot mitt innlegg, siden jeg ikke var særlig positiv til boka i innlegget mitt.
«På høye hæler over Grønland» av Siri Østli – besøkt 277 ganger, innlegget er fra februar 2010. Nok en feelgood-roman – er det derfor mange har villet lese om den?
«Markus er konge» av Klaus Hagerup – besøkt 210 ganger, innlegget er fra desember 2010. Dette er omtale av ei barnebok – jeg tror det er mange som søker omtaler av barnebøker.
«Sirile gentlemen søkes» av Karin Brunk Holmquist – besøkt 191 ganger. Dette anser jeg som svært godt besøkt, siden innlegget er fra september i år. Her kan forlaget ha linket mot mitt innlegg, siden jeg i bunn og grunn var positiv til boka.
«Engleslakt» av Ingelin Røssland – besøkt 179 ganger. Innlegget er fra oktober 2010 og Røssland henviser til bloggen min fra sin hjemmeside.
«Venneringen» av Magnhild Bruheim – besøkt 140 ganger. Innlegget er fra mai 2010.

«Kjære, jeg må fortelle deg…» av Louisa Young – besøkt 140 ganger – deler 7. plassen med Bruheim. Innlegget er fra august inneværende år.

9. «Nu, jävlar!» av Heidi Linde – er besøkt 139 ganger. Dette innlegget er fra mai i år.

«Aldo Monrad. Konfirmanten» av Arne Berggren – besøkt 124 ganger. Innlegget er fra mars 2010.

Man skal alltid være forsiktig med å trekke for bombastiske konklusjoner ut fra statistikk, men denne listen kan være en indikasjon på at innlegg om feelgood er mest populært, samt omtaler av barne- og ungdomsbøker.
I min forrige temaartikkel spurte jeg om negative omtaler er uønskede - og her får jeg på en måte svaret, som sier: jo, negative omtaler ER ønsket. De to som ligger øverst på listen over mest besøkte totalt, er nettopp i hovedsak negative omtaler.

Statistikk er uansett morsomt, og det er ikke minst tilfredsstillende å se at såpass mange er innom her og leser. Det ser jeg som et tegn på at arbeidet jeg legger ned i bloggen er til nytte og glede for noen - det er jeg glad for. Så får jeg bare leve med at leseren Randi er mange ganger så populær som skribenten Randi; skrivebloggen min, Interscribo, er nemlig langt mindre besøkt enn Pervoluto. :-)

Jeg vil benytte anledningen til å takke alle lesere av bloggene mine, og en særlig takk til dem som har gitt tilbakemeldinger og bidratt til å skape ekstra liv og små diskusjoner her inne, ved å legge igjen kommentarer.

Takk for alle hyggelige diskusjoner om leseopplevelser og bøker i 2011, og godt nytt bokår til dere alle sammen!

«Dødens skygge. Skorpionen : bind I» av Jacob Weinreich

2011-12-22T12:57:00.000+01:00

Plott og idé: Jacob og Martin Weinreich

Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Utgitt av Gyldendal 2011

Ida har denne høsten begynt på videregående skole, uten å være topp motivert. Hun har en ekstrajobb på hotell ved siden av skolen, og en kveld hun er på jobb havner hun midt oppi en farlig hendelse på et av hotellrommene. Hun redder en ung mann ved å gi angriperen hans et velrettet karatespark, og hjelper ham med å rømme unna de bevæpnede mennene som er etter ham. Den unge mannen heter Daniel, og dette blir starten på et bekjentskap/vennskap. Hun kjenner en dragning mot ham, og de innleder etter hvert et slags forhold. Idas mors kjæreste, Erik, arbeider i politiet. Han sier til Ida at hun bør ligge unna Daniel – han er under oppsikt av politiet for ulovlig aktivitet. Men hører hun på Erik?

Denne spenningsromanen for ungdom er forholdsvis kort (195 s) og lettlest. Ekstra lett går det siden teksten er satt med halvannen linjeavstand. Fortellingen har bra driv, og gir deg lyst til å sluke boka fort. Språket er greit, men enkelte passasjer virker mindre gjennomarbeidet. Jeg synes særlig det gjelder scenene der spenningen trekkes opp – her blir noen setninger korte, noe som gir følelse av tempo, men jeg synes ikke forfatteren strammer nok inn i forhold til hvor han har fokuset. Eksempel s 29-30, Ida og Daniel har nettopp unnsluppet kjeltringene på hotellrommet, men forfølges:

«”Ned den lille trappen der!” Hun pekte. Den unge mannen fulgte bare etter. Han hadde tilsynelatende akseptert at det var hun som bestemte, fordi hun var kjent på stedet. Eller så var han så redd at han ikke hadde overskudd til å blande seg inn. Nå var de fremme ved ei ny dør. Et øyeblikk var Ida redd for at den skulle være låst. Hun hadde ingen nøkler til døra. Men heldigvis var den åpen, og de skyndte seg inn. De kom inn i et trimrom. En eldre dame satt på en ergometersykkel inne i hjørnet. Hun smilte fornøyd og vinket til dem. Ida og den unge mannen styrtet gjennom rommet og fant fort en utgang i den andre enden. I neste øyeblikk sto de ute i en korridor.»

Den smilende damen på ergometersykkel satt der sikkert, og Ida rakk muligens å reflektere over hvorfor Daniel lar henne lede an, men dette avsnittet burde vært kortet ned og strammet inn, slik at vi fikk enda sterkere følelse av å sitte med hjertet i halsen, engstelige for om det unge paret skal greie å komme seg unna.

Ett eksempel til på at forfatteren ikke holder fokus slik han skal: S 109 får vi en miljøbeskrivelse: «Solen skinte fra en klar, blå himmel. Bare noen få, nesten gjennomsiktige skyer var å se. Det luktet blomster og nyslått gress. To gutter spilte tennis litt lenger nede i veien. De hadde bundet en grevlinghund til en lyktestolpe. Den gjødde som om den gjerne ville være med.»

Det er helt greit med miljøbeskrivelser og at det inngår noen statister i fortellingen – som de to guttene og hunden – men forfatteren må skjønne at vi glemmer disse like fort som handlingen trekker oss videre og forbi disse statistene. Når guttene og hunden dukker opp igjen på s 116, har jeg ganske riktig glemt dem, siden det har skjedd dramatiske ting i mellomtiden som har tatt all konsentrasjon: «Tilbake ved bilen stoppet Ida og bare nøt å puste inn den friske luften. Guttene hadde sluppet grevlinghunden løs nå, og den fór rundt etter tennisballen.»

Jeg måtte bla tilbake for å huske, enda jeg skjønte vel egentlig at dette ikke hadde noen betydning for historien jeg fulgte.

Mer pirk:

S 31: «De kunne så vidt skimte den store komfyren og alle hyllene og reolene med kasseroller…» Hyller og reoler regnes vel i mange tilfeller som synonyme, så dette blir litt smør på flesk.

S 33: «Plutselig hørte hun at hun ropte: …»

Det er bare en ”hun” til stede, nemlig Ida, så jeg skjønner at hun her blir overrasket over sitt eget utbrudd, men jeg synes likevel at dette kunne uttrykkes bedre, med for eksempel: ”Plutselig hørte hun seg selv rope…”

S 35 gjengis forklaringen Ida ga til sjefen sin på hotellet, da han lurte på hvor det hadde blitt av henne den dagen hun hadde havnet i trøbbel og flyktet sammen med Daniel. Denne forklaringen synes jeg er såpass svak både i innhold og presentasjon – hva med å droppe den helt og bare referere at Ida ga sjefen en falsk, kanskje litt usannsynlig forklaring, som han likevel sa seg fornøyd med?

S 33 kommer ordet ”tydeligvis” to ganger ganske tett på hverandre: «Fyren hadde tydeligvis ikke regnet med at hun skulle reagere på den måten. Blikket hans flakket. Tusen tanker fór tydeligvis gjennom hodet hans.» Dette kunne forfatteren (eller oversetteren?) variert.

Det samme gjelder s 45: «”Kommer du på introfesten på fredag?”» Den ene på-en kunne rett og slett vært sløyfet, slik at det sto: ”Kommer du på introfesten fredag?”

Jeg finner noen tilfeller av manglende fortid av fortid.

Eksempel s 40-41: «Hva var det egentlig som skjedde i går? Var alt sammen bare noe hun hadde drømt?»

Her er ikke samsvar mellom første og andre setning; riktig skulle vært: ”Hva var det egentlig som hadde skjedd i går?”

S 137 forteller Ida om noe som har hendt før – at hun var litt sammen med en gutt som het Alexander. I starten angis dette riktig med fortid av fortid: «Ida hadde aldri hatt noen ordentlig kjæreste. Det nærmeste hun hadde vært, var nok Alexander i begynnelsen av niende. Det hadde vært på kino sammen et par ganger, og én gang hadde de ligget sammen.» For så plutselig å bli til ren fortid: «Det var andre gang for Ida. Det var først og fremst et kick…» Riktig skulle vært: ”Det hadde vært andre gang for Ida. Det hadde først og fremst vært et kick…”

S 193: «De satt inne i forsetet nå.»

Med denne setningen er det noe som skurrer. Man sitter ikke inne i et forsete, men man kan sitte inne i en bil, på/i forsetet, eller man kan rett og slett sitte i forsetet på bilen.

Disse språklige tingene er ikke ”farlige”, men for meg er det et tegn på at teksten kunne vært enda bedre gjennomarbeidet. Jeg tror ikke det skorter på ferdigheter og kunnskaper, men muligens på tiden? Fort skal det gå. Da er det godt at oversetteren har stor kapasitet. På hjemmesiden til Norsk oversetterforening fant jeg denne oversikten som viser at Bjørnson har oversatt hele 19 titler i 2011. Noen av disse er tynnere barne- og ungdomsbøker, men andre er solide mursteiner, som Nessers siste. Når hun arbeider i dette tempoet, skjønner jeg at språket ikke kan bli like gyllent hele veien.

Innvendingene til tross – boka er spennende og har bra driv. At en del av det som foregår virker usannsynlig, ødelegger ikke spenningen. Jeg tror det vil være mange unge som kommer til å like denne spenningsromanen, som altså er første bind i en serie.

TEMA 1: Tanker om litteraturkritikk, bokomtaler og anmeldelser

2011-12-20T14:01:00.004+01:00

For en stund siden kom jeg over en morsomhet på facebook – det var noen som stilte et spørsmål:
Er bibliotekarer mislykkede forfattere?

Svaret var: Nei, det er litteraturkritikere som er mislykkede forfattere. Bibliotekarer er mislykkede litteraturkritikere!

Jaså, ja – bibliotekarer er og skal være nederst på rangstigen, altså…

Men spøk til side: Mange bibliotekarer er faktisk kvalifisert til å mene og snakke/skrive om litteratur. Kanskje til forskjell fra litteraturkritikere er bibliotekarenes oppgave å få folk til å lese, gjerne ved å gjøre dem oppmerksom på bøkene som ikke omtales oftest og mest i aviser og andre media.

Og hva er så litteraturkritikernes oppgave? Det er ikke sikkert det er noe entydig svar her, men jeg tror de kan ha som et overordnet mål å bidra til at et lands litteratur skal bli best mulig, og få fram i lyset de som best fortjener det?
Ved å bli kritisert og få påpekt mangler kan de som lager litteraturen (forfatterne med god hjelp fra forlagene) få noe å strekke seg etter, og kanskje gjøre ting enda bedre neste gang.

Eller skal anmelderne gi forbrukerinformasjon om litteratur? Kanskje du som leser innlegget mitt har en formening?

På bloggen min skriver jeg omtaler av bøker jeg har lest. Ja, jeg liker å kalle innleggene mine omtaler, for da føler jeg meg fri til å skrive akkurat så nøye eller overflatisk jeg vil, men jeg må nok gå med på at det jeg bedriver på lesebloggen min er en form for litteraturkritikk. Jeg gjør klart under overskriften Om Randi at jeg med årene har fått et skriverperspektiv som leser av bøkene jeg omtaler. Ting jeg påpeker og pirker på går kanskje over hodet på folk som ikke skriver selv, men jeg forsøker å begrunne og forklare på en slik måte at det i alle fall kan være begripelig for alle – selv om det kanskje ikke er like interessant for hvermansen å bry seg slik om detaljene.

Mange synes ikke at forfattere skal skrive litteraturanmeldelser, siden litteraturnasjonen Norge er så liten, og man fort kan regnes som inhabil – det er ikke bra om man anmelder folk man kjenner, eller har samarbeidet med profesjonelt. Ett eksempel er Knut Faldbakken, som anmeldte Levi Henriksens nyeste roman – og Faldbakken hadde tidligere hatt rollen som konsulent for Henriksen. Dette var det en del som reagerte negativt på, og jeg kan være enig i at dette ble et litt for tett forhold – siden Faldbakken er profesjonell kritiker.

På bloggen gjør jeg akkurat som jeg vil, men jeg vil fortelle om forholdet jeg har til forfatteren jeg omtaler, hvis jeg har noe forhold – for slike ting synes jeg man kan være ærlig rundt, slik at leserne av omtalene får legge til og trekke fra, etter hvilken retning de tror forbindelsen mellom anmelder og forfatter kan slå ut.

Jeg synes for øvrig det er fint at folk som har greie på litteratur, anmelder litteratur. Av og til kan kanskje profesjonelle litteraturkritikere bli vel teoretiske og virkelighetsfjerne, der bibliotekarer og andre litteraturformidlere kanskje har en mer praktisk/jordnær tilnærming, i forhold til at litteraturen de leser og omtaler til syvende og sist skal kobles til lesere, kanskje nettopp med bibliotekarenes/formidlernes hjelp.

Kvaliteten på anmeldelser i media varierer sterkt. Noen nøyer seg med å gjengi et grundig, nesten detaljert handlingsreferat. Det er ikke særlig smart, synes jeg – de røper gjerne det som er selve spenningsmomentet for en leser – nemlig: hva skjer? Hvorfor skal vi andre lese boka da, når anmelderen har gitt oss et (altfor) grundig resymé?

Andre anmeldere er nyttige idioter for forlag eller bokhandlere – de kommer med utsagn av typen ”Løp og kjøp!” eller ”Denne boka må under alles juletrær i år!” Og fremdeles uten å vurdere eller grunngi hva som gjør boka bra – hvor troverdig er det?

Ett eksempel her er Dagbladets omtale av Torkil Damhaugs ”Ildmannen”. «Denne mannen hører hjemme under juletrærne» (Jeg så for øvrig at noen hadde lagt på en kommentar om at det var vel strengt tatt boka til Damhaug, ikke Damhaug selv som skulle under juletrærne…)

«Sterk kandidat til årets beste norske krim» står det også. Da antar jeg at artikkelforfatteren har lest alt det som har blitt utgitt av norsk krim i år – så han vet nok om årets norske krimproduksjon til å sammenligne?

Kanskje kulturredaktørene i avisene rundt om kunne passe litt bedre på hva litteraturanmelderne driver med, og sørge for større profesjonalitet i det som blir levert?

Vi liker god litteratur, vi liker høye salgstall – det er gode nyheter. Da NRK1 i Dagsrevyen hadde to store oppslag om Lars Myttings salgssuksess «Hel ved» i løpet av samme uke - visste da NRK at de med dette var med på jobbe fram et enda større salg av boka?
Er NRK klar over at det å invitere populære forfattere til å delta i Skavlan eller gladoppslag i Lørdagsrevyen, er med på å markedsføre og fremme salget av forfatternes bøker?

Av og til er det som om media og forlag gjensidig mater hverandre i et slags symbiotisk forhold. Forlagene har gladnyhetene om de store opplagene, media tar imot med åpne armer og sprer det glade budskap – noe som igjen skaper større salg og nye overskrifter.

Jeg vet ikke om det forholder seg slik – men jeg får en følelse av at bestselgere står for stadig større del av boksalget i landet vårt, de leses og omtales mer. De andre – som er de fleste – fryser og tørker bort i skyggen av de stadig større bestselgerne. Alle (forlag, media, lesere og potensielle lesere) lar bestselgerne få vokse, vi lesere suggereres til å ville ha bestselgerne vi også. En bestselger er kanskje et godt produkt, men mest av alt er det et godt solgt produkt.

Litteraturkritikken kunne være en motvekt mot det ensidige skrytet og maset om hva du skal lese hvis du vil følge med, for å kunne regnes som en oppegående i kulturkjennergjengen. Kritikere kunne nyansere bildet av bestselgerne, ved å lete etter og påpeke mangler hos dem. Kritikere kunne også trekke fram andre forfattere og bøker, vise at det finnes annet å lese, som kan være akkurat like bra – og kanskje bedre – enn de som selger aller mest.

Men vi er ikke så glad i de kritiske røstene, er vi vel? Hvis du fulgte med på for eksempel årets utgave av Idol – la du merke til hvordan publikum buet når en av dommerne påpekte noe de mente ikke var helt på topp, for eksempel dårlig intonering, liten innlevelse, liten tilstedeværelse? Dommerne påpekte dette fordi de ville hjelpe utøveren, heve nivået, trekke ut mest mulig av potensialet artisten hadde, men den alminnelige publikummer vil bare høre skryt og ros, ikke innvendinger.

Er det slik med litteraturkritikken også? Blir de negative kritikkene buet til eller ignorert, mens de positive blir spredt videre, kanskje i form av at forlagene sakser panegyriske linjer og bruker i videre markedsføring av bøkene? Det er gøy å bli sitert, og som anmelder kan man kanskje få et navn på den måten – vi gir vel blaffen i om også vi blir nyttige, salgsfremmende idioter for salgsmaskinen?

Få høre hva du synes:

Hva synes du om kvaliteten på dagens litteraturkritikk?

Hva ser du som litteraturkritikkens viktigste oppgave?

«Pepperkakehuset» av Carin Gerhardsen

2011-12-13T09:01:00.004+01:00

Utgitt av Vigmostad & Bjørke 2008

Oversatt av Henning Kolstad

I denne kriminalromanen stifter vi aller først bekjentskap med Thomas, som var et stakkars mobbeoffer da han var liten og gikk i førskole. Som voksen møter han tilfeldigvis igjen Hans – en av plageåndene fra førskolen – følger etter ham og ser ham gå inn i et hus…

Hans kommer aldri ut igjen fra huset – ikke i levende live – og politimannen Sjöberg settes på saken.

Jeg har sansen for psykologisk krim, der årsaken til og bakgrunnen for forbryterens onde gjerninger antydes, tas opp til ”diskusjon” eller delvis forklares. Jeg likte også opptakten til romanen, der vi får innblikk i Thomas’ barndom, blir opprørt og på en måte ønsker at noen skal få svi for det fæle som skjedde.

Dessverre synes jeg romanens ide ikke blir tatt godt nok hånd om, og det mangelfulle språket gjorde boka treg å komme gjennom. Etterforskningen redegjøres det for på en knusktørr og omstendelig måte som får meg til å huske hvorfor jeg av og til synes krim kan være noe av det mest kjedelige lesestoffet som finnes. Politimannen Conny Sjöberg tar opp telefonen, drar hit og dit, snakker med den ene først og deretter en annen, spør om ditt og datt, og det er da fint lite av betydning som kommer fram?

Jeg gjengir et eksempel på et avsnitt som fint kunne vært strøket, uten at romanen hadde tapt seg – snarere tvert om:

«Han slo seg ned ved skrivebordet, løftet telefonrøret og slo nummeret til Westmans mobil. Hun svarte nesten med det samme, og Sjöberg spurte henne hvem i telefonselskapet hun hadde snakket med om telefonjournalen. Hun ga ham de opplysningene han trengte, og han forklarte at han gjennom mange år hadde erfart hvor nødvendig det var å stå på hvis man ville ha noe utrettet i slike sammenhenger. Petra Westman lo respektløst av sin utålmodige overordnede og ønsket ham lykke til. Han ønsket henne det samme og ringte politiets kontaktperson i telefonselskapet. Det viste seg å være en dame med Göteborgsdialekt, og hun bedyret at hun satt med opplysningene foran seg og akkurat skulle til å fakse dem til politiet. Han byttet den myndige kriminalkommisærstemmen med en mildere og mer menneskelig variant, unnskyldte seg for bryderiet han sikkert hadde forårsaket, og takket for hjelpen. Så gikk han ut i kopieringsrommet og ventet til faksen begynte å surre og de etterlengtede papirene ble spyttet ut av maskinen.»

Boka har mye utenomsnakk – det gjøres rede for mat som spises, innredning i boligene man kommer til og klær folk har på seg. Noe kan være fint for å tegne miljøet, men her virker det mange ganger påklistret og overdrevet.

Jeg overraskes til slutt, da morderen blir avslørt, men det er mest fordi forfatteren – etter min mening – nærmest har lagt ut ”falske spor”. Jeg sitter ikke igjen med tanken ”Oi, så fiffig!”, i stedet kjenner jeg meg lurt.

Språket i romanen er ikke stort å rope hurra for. Jeg finner en del uttrykk som virker rare – som om man bare direkte har gjort en fornorsking av de svenske, kanskje? – som s 22: ”fullt oppvokste hager”, s 25: ”fotriktige innesko”, s 36: ”vi er på hilsefot”, s 50: ”nyblevne enken”, s 51: ”underrette enken”, s 55: ”hjemmegjort”.

Tidvis smøres det på noe voldsomt med adverb. Eksempel s. 30 ”totalt konsentrert” og ”sto i noe kolossalt”, s 31: ”skrikende behov” og ”morgenene var uutholdelige…”

Hadde dette vært avsnitt viet den fortvilte morderen kunne det vel passert, men det er faktisk beskrivelser av politimannen Sjöbergs strabasiøse hjemmeliv – han har hele fem barn, må vite.

Andre steder puttes det inn tomme småord som jo og nok. Eksempel s 14: «… og så var han jo ikke nødt til å gå med lue, men likevel… det der var nok ikke hovedårsaken. Det var ganske sikkert noe galt med personligheten hans allerede da. Som riktig liten gutt hadde han jo vært glad og utadvendt.»

Som jeg har vært inne på før, er det litt smak og behag det der med bruk av småord, men jeg synes ofte de modererer og gjør betydninger slappere.

Det skilles ikke særlig godt mellom fortid og fortid av fortid i denne romanen, og når det fortelles en god del om ting som har foregått før romanens tid, blir det mye tidsrot.

Eksempler:

S 12: «I dag holdt han faktisk på å bli budt på bløtkake på jobben.» Riktig skulle vært: ”I dag hadde han faktisk holdt på å bli budt…”

S 13: «Moren døde da han var ganske liten, faren var skiftarbeider på et trykkeri…» Her skulle det stått: ”Moren hadde dødd da han var ganske liten, faren hadde vært skiftarbeider…”

Dialogene flyter ikke spesielt godt, og av og til føles det rett ut useriøst, som s. 177 der politimennene Sjöberg og Sandén snakker sammen, og Sjöberg sier både ”Ikke kødd” og ”Din tullebukk” til kollegaen sin. Og s 218: ”Har du driti på draget nå igjen?”

Vi skjønner at de har en uformell omgangstone, men dette var kanskje i overkant umodent?

«Pepperkakehuset» er en kriminal jeg tror mange har likt, jeg har i alle fall hørt andre snakke om den i positive ordelag, men for meg ble det for mye som trakk ned.

«Fittekvote» av Axel Hellstenius & Morten Skårdal

2011-12-04T14:19:00.000+01:00

Utgitt av Cappelen Damm, 2010

I denne ungdomsromanen blir vi kjent med Victoria og kjæresten Christian. Christian reiser til Rena der han skal delta på opptaksprøve til befalsskolen. Victoria følger ham dit, men på veien har hun en overraskelse til ham: Hun har nemlig også søkt om opptak, og skal delta på samme opptaksprøve. Blir ikke det fint – så slipper de å bli atskilt for lange tider?!

Det viser seg at Christian ikke blir særlig glad for Victorias overraskelse. Det er ikke tillatt å ha et forhold til en annen elev på skolen, hevder han, og kanskje mener han også at jenter ikke har noe i forsvaret å gjøre – at uten kravet om en viss kvinneandel (= fittekvote) hadde det ikke vært jenter i forsvaret i det hele tatt? Han forsøker å overtale Victoria til å reise hjem, men hun velger å bli med på opptaksprøva likevel. Er hun motivert nok til å ha noe i forsvaret å gjøre? Og vil forholdet til Christian tåle påkjenningene det utsettes for?

Først litt om tittelen:

Normalt er jeg ikke veldig glad i titler som spekulerer i å sjokkere, vekke oppsikt, eller hva det kan være som gjør at forfattere velger å bruke denne typen ord i tittelen på boka si. Men når det gjelder akkurat denne romanen, synes jeg tittelen passer og fungerer, siden den er med på å slå an romanens tone, som gjenspeiler tonen som (trolig) hersker i et mannsdominert miljø som forsvaret har.

Det er Victoria som forteller i boka, og til tider synes jeg kanskje hun framstår vel mye som en mann i kvinnekropp, i den forstand at jeg ikke føler det er like troverdig hele veien hva hun tenker, sier og gjør. Men så er det samtidig tydelig av Victoria er ei ”guttejente”, som liker å trene, være fysisk aktiv og holde seg blant guttene, så kanskje det rå, direkte språket ikke er så usannsynlig likevel.

Språket i boka er direkte, muntlig, enkelt og av og til bikker det over mot lettvint, raskt og regelrett slurvete. Omtrent som jeg forestiller meg språket i ukeblad beregnet for hardbarkede menn – røft, rett på, og ”er det så nøye, da – alle skjønner jo hva jeg mener?”

I starten syntes jeg boka ble noe skjemt av hastverksspråket, men enten vente jeg meg til det i fortsettelsen, eller språket bedret seg utover i boka, eller jeg ble rett og slett så fenget av handlingen at jeg glemte språket.

Innledningsvis virker det som om forfatterne ikke greide å bestemme seg for om boka skulle skrives i nåtid eller fortid.

S. 9 brukes nåtid: «Mange av de eldre damene betrakter meg mens jeg jobber her. Ofte merker jeg misunnelse og sjalusi i blikket deres.»

S. 10 fortsetter nåtid, for plutselig å gå over i fortid: «Hun trakk stadig leppene ned, og grimasene avslørte…»

Ellers slurves det med bruk av fortid kontra fortid av fortid, som for eksempel s. 54: «Støvlene, som var svarte og blankpussede da de ble snørt på…» Det skulle stått: ”Støvlene, som hadde vært svarte og blankpussede da de hadde blitt snørt på…”

Eller s 140: «Den alltid utadvendte Eriksen spurte hvordan de to traff hverandre,…»

Riktig skulle vært: ”… Eriksen spurte hvordan de to hadde truffet hverandre…”

Jeg finner noen klisjeer, som sixpack-magen til Christian (s 17), brede skuldre har han selvfølgelig (s 18), men det står også: «Men heldigvis hadde kroppen hans fortsatt noe av det spinkle og sårbare jeg falt sånn for første gang han stod naken foran meg.» For jenter ser selvfølgelig ikke bare på musklene til mannfolkene – de leter etter noe mer, noe mykt, hos partneren sin.

Dette er også et eksempel på manglende fortid av fortid, for her skulle det stått: ”… spinkle og sårbare jeg hadde falt sånn for første gangen han hadde stått naken foran meg.”

Jeg finner enkelte uttrykk som ikke virker veldig gjennomtenkte:

Eks. s 11: «Jeg rakk så vidt å nikke før far og sønn braste inn i salongen og fylte den med testosteron og lukten av dyr after shave.»

Eller s 18, der Victoria våkner med bakrus: «Tequilaen og den jævla bloody mary-en flyttet seg til bakhodet da jeg stavret bort og åpnet klesskapet.»

Eller s 133: «Salimi fleipet mye med sitt opphav.»

Her menes det at Salimi fleiper med at han er av pakistansk opprinnelse, men slik setningen er formet, kunne det like gjerne bety at han fleipet mye med foreldrene sine.

Selv om jeg ikke ble imponert over språket i boka, synes jeg for så vidt det står i stil til tema, persongalleriet og miljøet. Uansett er jeg ganske sikker på at både gutter og jenter vil like og bli oppslukt av handlingen som er spennende presentert og bygd opp – de færreste som velger denne boka vil vel bry seg så mye om språket fortellingen presenteres i.

«Adam Hiorths veg» av Brit Bildøen

2011-11-26T16:22:00.009+01:00

Samlaget, 2011

Miljøvernaktivisten Jon Utskott brukar kvar vår å leggje ut på ei lengre sykkelferd over fjellet, til vestlandet, der han møter likesinna og talar til folket for å vekkje dei til miljøverndyst. Reisten av året bur han i Oslo, der han les seg opp på ny forsking. Den nye lærdommen samanheld og forenklar han, og skriv artiklar og lesarinnlegg for å opplyse folket.

Årets tur vert annleis. Ein ung journalist – Adam Hiorth – ber om å få vera med Utskott på vekkjingsferda hans for å lage eit filmportrett. Utskott prøver fyrst å vri seg unna reisefylgjet, men utan hell. Det noko umake paret dreg av garde, og opplevingane deira vert skildra i denne slags moderne versjonen av klassikaren «Don Quijote».

Boka si humoristiske tone, slik ho er fortald i ein nokså ”stoisk”, omstendeleg stil, biletet på omslaget, og slik kapitteloverskriftene er laga, ga meg straks assosiasjonar til Don Quijote. Til dømes har fyrste kapittel i Don Quijote følgjande overskrift:

«FØRSTE KAPITEL

Som handler om den berømte adelsmann

Don Quijotes levevis og tilbøieligheder»

Og overskriften til fyrste kapittel i Bildøens bok:

«KAPITTEL EIN

Skisserer opp korleis den kjende miljøvernaren

Jon Utskott lever, og fortel litt om både det årlege

sommartoktet hans og det meir kontemplative

tilværet han fører om vinteren»

Både Don Quijote og Utskott skal ut på reise, og ser på seg sjølv som riddarar som kjempar for den gode saka. Og begge slåss mot vindmøller.

Tittelen på boka set meg derimot på sporet av at Adam er ein minst like viktig person i boka, og slik romanen sluttar, kan ein og sjå på soga som ein danningsroman, kan hende?

Boka er som sagt skrive i ei lett, gladlynt tone, og Utskott er ein snodig fyr som havnar oppi litt av kvart. Boka inneheld og mange fine naturskildringar og gode observasjonar.

Det vert rota litt med manglande fortid av fortid einskilde stader i boka.

Til dømes s 172: «Han kunne alltids skulde på sykkelulykka og kakken han fekk, …» Her skulle det stått: ”… kakken han hadde fått, …”

Og litt lenger ned på same side: «Dessutan hadde apatien slått inn lenge før han stupte ned i grøfta med hovudet først.» Her skulle det stått: ”… slått inn lenge før han hadde stupt…”

Meir av same feil s. 317: «Han tromma lett med peikefingeren over leppene, og minte om ein lærar Adam hadde på ungdomsskulen, ein som brukte å setje seg på kateteret og stire elevane i senk før han begynte med undervisninga.»

Adam går ikkje på ungdomsskulen no i boka si tid, men ser attende på noko som har skjedd tidlegare, så rett skulle ha vore: ”… og minte om ein lærar Adam hadde hatt på ungdomsskulen, ein som hadde brukt å setje seg på kateteret og stire elevane i senk før han hadde begynt med undervisninga.”

Vidare s 317 står det: «Dei hadde gjort narr av psykologtendensane hans, men klassen var alltid roleg og konsentrert i desse timane.» Rett skulle ha vore: ”… men klassen hadde alltid vore roleg…”

Og s. 318: «Den mannen hadde ført han inn på vegar Adam ikkje visste fanst, …»

Eg meiner det skulle stått: ”… hadde ført han inn på vegar Adam ikkje hadde visst fanst, …”

Språket i boka er elles godt, og eg finn heller ikkje Bildøen bland forfattarane som nyttar den mest konservative nynorsken. Eg finn ord som: betyr, sånn, blåser, igjen, forholda, begynte, tilbake, gi, da, sånne, beskyttande, blitt – og eg finn til og med bruk av genitiv-s, som s 91: «ordensmaktas grep» og «Utskotts muntre plystring», der ein gjerne kunne venta at det sto ”ordensmakta sitt grep” og ”Utskott si muntre plystring”.

Eg får kalle dette ”avslappa nynorsk”, som eg brukar. Språket er på ein måte ikkje så nynorsk eg ville hatt det, men dette er eit spørsmål om smak, det veit eg.

Eg tykkjer dette var ei ganske underhaldande bok, noko einsformig kanskje (ikkje dei store svingingane i spaningskurva og ein heil del transport) og difor litt lang, kanskje – dei heilt store overraskingane fekk ikkje eg av lesinga. Eg vil likevel tilrå andre lesarar å gripe denne boka, då soga absolutt må reknast som både sympatisk og småartig.

«Da jeg lot deg gå» av Gayle Forman

2011-11-19T12:07:00.000+01:00

Utgitt av Cappelen Damm, 2011

Oversatt av Gry Wastvedt

Vi møter igjen Adam og Mia fra «Hvis jeg blir». Det har gått tre år siden den fatale ulykken der Mia mistet moren, faren og broren. Hun ble selv hardt skadd, men overlevde og kom relativt godt fra det til slutt.

Adam er blitt populær rockestjerne, men turnelivet er ikke den drømmetilværelsen han en gang trodde at den ville være. Han er lei av groupier som flokker seg om ham, han er lei journalister, stalkere og paparazzi. Han spiser piller for å holde ut livet. Vi skjønner at bruddet med Mia – som fant sted etter at hun dro langt unna for å studere klassisk musikk – har satt dype spor. Adam har kjærlighetssorg han fremdeles sliter med.

Så møter han litt tilfeldig Mia i New York – hun er nå en anerkjent og dyktig cellist. Han skal dagen etter reise til London for å starte en lang turne, mens Mia skal til Tokyo og starte turne der. Endelig får de snakket ut om hva som egentlig hendte for tre år siden, da det ble slutt. Er det håp om at de kan finne sammen igjen?

I «Hvis jeg blir» var det Mia som fortalte – i denne boka er det Adam. Som i forrige bok veksler vi mellom nåtid og det som har skjedd tidligere.

Dette er nok en rørende og bevegende bok. Jeg kjenner forfatterens innlevelse, engasjement og ekte følelser for det hun skriver om, og det engasjerer.

Jeg anbefaler på det varmeste både «Hvis jeg blir» og «Da jeg lot deg gå».

«Utfor» av Sunniva Relling Berg

2011-11-14T10:12:00.004+01:00

Samlaget, 2011

Skuleflinke Lea flytter med mor og far ut frå byen og til Ytstøya, ein heller avsidesliggjande plass ved havet. Foreldra får lang reiseveg til jobben, og Lea vert av den grunn overlate ein del til seg sjølv utanom skuletida, men det må vera verdt såpass meiner nok foreldra, om dette kan vera staden der Lea verkeleg kan passe inn.

Lea har tydeleg hatt problem med å få vener der ho budde før, men her skal ho få ein ny start, og i eit oversiktleg, lite miljø skal det sikkert ordne seg med vener.

Som ny på staden strevar Lea litt med å finne seg til rette, og det er ikkje heilt enkelt å skjøne kven som er greie og blant kva for grupperingar ein skal leite etter vener. Kvifor vert til dømes Lea sin næraste nabo Jonas utfrosen av Mads og systera Mia? Lea gjer sitt beste for at alle skal vera vener, men utan å kjenne til kva som har hendt før ho sjølv kom til staden, kan ein lett trø feil.

Sunniva Relling Berg (f 1988) debuterer med denne ungdomsromanen. Boka er nominert til Brageprisen i klassen for beste barne- og ungdomsroman.

Eg tykkjer boka har ein del interessante perspektiv og personar/skjebner, men eg tykkjer spaningskurva er for ujamn – eller skal me seie at ho verkar tilfeldig og ukontrollert? Der språket byggjer opp mot eit crescendo heng det ikkje nødvendigvis saman med crescendoane som finst i handlinga. Eg får ei kjensle av at forfattaren kan hende ikkje heilt meistrar instrumentet sitt enno. Kunne ho tenkt meire over kva for scener som skal vektleggjast, gjerast tydelege for å byggje opp om handlinga og spaninga, og kva for scener som tyder lite? Kunne ein ha kutta ut einskilde scener og gjeve nødvendig informasjon på anna vis – anten referert han eller teke han med på andre måtar?

For meg vert det for mykje detaljar i scener der ingenting særskilt hender – der sansane mine (gjennom det forfattaren vektlegg) blir soge nært innpå detaljar, framdrifta lid under dette, og eg kjenner at eg som lesar noko for ofte vert oppmoda til å setja ned farten, i forventning om at NO, HER skal eitkvart skilsetjande hende – for så å oppleve at det hender lite og ingenting. Ja, eg kjenner meg kan hende noko lurt, og vert usikker på korleis romanen skal lesast. Av og til får eg ei kjensle av at utbroderingane/detaljane er reine skriveøvingar.

Den ujamne spaningskurva gjer meg altså litt usikker, og eg får ein fråstand til dei tinga som hender – eg trur ikkje eg greier å stille meg inn på same kanal som forfattaren? Eg kjenner at eg vert noko likeglad – at eg ikkje får til å engasjere meg fullt.

Men det kan vera berre meg? Kan hende er boka skriven nett slik for at me skal kjenne på same usikkerheit som Lea? Kan hende er det Lea som strevar med å skjøne kva som er viktig, kan hende må ho verkeleg vera slik på vakt heile tida, og syge til seg alt smått og stort for å kunne skjøne samanhangane – skal me kjenne på kor sliten Lea blir av heile tida å observere, tolke og tenkje sitt? Det kan vera forfattaren har tenkt slik.

På side 155 er eit døme på ei scene der eg tykkjer detaljar vert utbrodert og gjev signal om at dette er ei viktig scene, utan at det er det.

«Vi gjekk inn hovudinngangen hos Arne. Han hadde pressa snø ned kragen min. Heile genserryggen var blaut. Det same var sokkane og fremst på ermane. I stova var det fyr på peisen. Mor til Arne kom med kakao og rundstykke til oss. Det klirra i armbanda rundt handledda hennar. Håret var sett opp med ei sølvnål og ein lilla tøyblome. Ho var slank, dongeribuksa sat stramt om låra. Eg tenkte at far til Arne var dum dersom han bedrog ho. Ho smilte til meg.»

Språket er greit, nynorsken er det eg vil kalle avslappa/lite konservativ, med ord som til dømes: sånn, bevege, anstrenge, igjen, gi, pleie, tilbake, behandle, gjenta, håpe.

Forfattaren sin bruk av ordet ”nokon” er eg ikkje alltid heilt samd med henne i.

S. 8: «Eg såg mot hekken guten måtte ha komme ut frå, og kvapp då eg la merke til skuggen av nokon som bevega seg bakom. Skuggen sprang på andre sida av hekken fram til ein port.»

”Nokon” brukt slik må tyde at Lea ikkje veit om det er ein eller fleire som rører på seg bakom hekken, men sidan det er ein skugge, må det vera berre ein person? Då meiner eg at det ville vore rettare å skrive ”… eg la merke til skuggen av einkvan som bevega seg…”

Det same s. 103: «Nokon drog meg i armen, ein annan i foten.»

Eg trur det ville vore betre med: "Einkvan drog meg i armen…"

Og s. 144:«Etter ei stund sølte nokon på gulvet.»

Forfattaren har og eit uttrykk om å ”leggje hovudet bak” som eg tykkjer verkar noko rart. Til dømes s. 64: «Han stilte seg opp blant dei, la hovudet bak og lo, dytta ein gut i ryggen.» Eg trur det vanlege er å seie at ein ”legg hovudet bakover og ler”.

Noko liknande finn eg på s. 9: «Pappa stoppa bilen, og begge smilte bak til meg.»

Og s. 144: «Eg prøvde å protestere. Det hjelpte ikkje. Eg la hovudet bak...»

Slutten av romanen opplevde eg som noko konstruert og ikkje heilt truverdig, og framdrifta i boka – som nemnd over – vart for meg hemma av detaljrikdomen på stader eg ikkje tykte høvde heilt. Men alt i alt er dette eit godt debutarbeid og det vert interessant å sjå kva Relling Berg vil kome med seinare.

«Ildmannen» av Torkil Damhaug

2011-11-09T12:18:00.003+01:00

Utgitt av Cappelen Damm 2011

Jeg har før lest kriminalromanene ”Se meg, Medusa” og ”Døden ved vann” av samme forfatter. Gode bøker som gjorde at jeg hadde ganske høye forventninger til årets bok, ”Ildmannen”.

Dessverre ble jeg skuffet over denne – som forlaget presenterer som en thriller. Verken språk eller komposisjon virker optimalt gjennomarbeidet etter mitt syn, og jeg undres over om forlaget har hatt det litt for travelt her, og skrudd ned på kvalitetskravene for å få boka fort ut, tidsnok til årets julehandel.

Bokas handling er fordelt på tre tidsrammer – først et kort kapittel fra 1970-tallet, deretter to lange deler: Del I fra april 2003 og Del II fra april 2011.

Jeg synes handling og persongalleri er komplekst – og det er vanskelig å gi noen smakebit av handlingen som kan pirre nysgjerrigheten, uten samtidig å fortelle for mye. Jeg gjengir derfor det forlaget har valgt å sette på vaskeseddelen:

Stallen på Stornes gård antennes, nærmere tretti hester brenner inne. I ukene som følger går også menneskeliv tapt under flere voldsomme branner i nærheten. Alle stedene som rammes er knyttet til brannstifterens bitre oppvekst. Samtidig treffer attenåringen Karsten klassevenninnen Jasmeen i hemmelighet. Men de klarer ikke å hindre at hennes norsk-pakistanske familie oppdager dem. Frykten for deres hevn leder Karsten til en gruppe som er samlet rundt et felles mål: å forsvare vestlig kultur mot det de anser som den islamske trussel. I denne gruppen befinner også brannstifteren seg.

Når det gjelder språket er det særlig en ting jeg synes trekker ned, og det er manglende klarhet i hva som skjer i fortellingens tid, og hva som har hendt tidligere. Det er en god del tilbakeskuing i boka, der fortid av fortid burde vært brukt.

Jeg gir noen eksempler:

S 42: «Ikke noe av det han leste dreide seg om ham. Første gangen han tente på, gikk han på barneskolen.»

Her skulle det stått: ”Første gangen han hadde tent på, hadde han gått på barneskolen.”

S 48: «Karsten stirret i pulten. Da han dro fra festen, var gulvet i gangen og stua dekket med glassbiter og skum fra brannslokkeren…»

Riktig skulle vært: ”Karsten stirret i pulten. Da han hadde dratt fra festen, hadde gulvet i gangen og stua vært dekket med glassbiter og skum…”

S 61: «Det var ingen barnehagen på denne tida. For tolv timer siden var huset fullt av barn.»

Det skulle stått: ”… For tolv timer siden hadde huset vært fullt av barn.”

S 426: «Etter minnestunden den gangen hadde Elsa Wilkins dukket opp i rekken av mennesker som ville si et eller annet trøstende. Hun presenterte seg som Adrians mor.»

Jeg mener det riktige skulle vært: ”… Hun hadde presentert seg som Adrians mor.”

Det kan jo være at forfatter og forlag synes det gis nok spor om hvilken tid vi befinner oss i, men jeg får en følelse av at man ikke har hatt helt kontroll på dette.

Enkelte ganger er det også brukt presens, i drømmer og gjenopplevelser av skjellsettende ting som hendte for lenge siden – men her merkes det tydelig at det er gjort bevisst.

Jeg finner også en del bilder jeg ikke synes fungerer spesielt godt, noe jeg også ser som et tegn på at teksten ikke er vasket tilstrekkelig.

Jeg gir noen eksempler:

S 225: «Det kjentes som om stemmen var flisete i kantene.»

S 285: «Av og til våknet han midt på natta, revet i filler av tanken på at han kunne komme til å miste Sara eller noen av barna. Som regel var det en drøm som hadde satt det i gang, og han ble liggende, hardt rammet, og visste…»

S 222: «Noen tynne nåler svevde i lufta da han gikk ut for å hente avisene, uvisst om det var regn eller harde snøfnugg.»

S 264: «Femten minutter senere avsluttet han med å ta en serie bilder av henne i den kjølige aprilettermiddagen og konstaterte at han fikk med yrnålene som glitret i det mørke håret.»

S 348: «… og det ørlille bittet i tonefallet røpet at hun ikke helt hadde tilgitt ham…»

S 386: Her snakker Adrian og Kai i telefonen:

«Pausen som fulgte nå var lang. Kai visste at Adrian alltid ble taus når han ble overrasket, at han trakk seg tilbake til nærmeste skjul, vurderte situasjonen før han kom ut og fortsatte framrykningen, eller trakk seg enda lenger vekk.»

S 419: «Gikk fram og tilbake langs brygga, tok inn på en kafé…»

Man pleier gjerne å si at man tar inn på hotell, men på kafé? – der ville jeg heller skrevet at han gjorde noe så enkelt som å gå inn på en kafé.

S 426: «Da hun skrittet nedover Grensegata…»

Jeg skjønner at forfatteren ønsker å variere og velger andre ord enn ”gå” – flere ganger i løpet av boka skritter personene. Jeg synes kanskje ”gå” fungerer bedre, og det finnes andre synonymer også, for eksempel: vandre, tusle, rusle, trave.

Når det kommer til handling og komposisjon, savner jeg at forfatteren har valgt seg én eller noen få tydelige hovedpersoner. Hvem er det viktig at vi skal følge, lære mest om og (kanskje) sympatisere med? Hvem er det egentlig vi skal heie på? Er det brannstifteren? Er det Karsten, som nokså tilfeldig havner i klemme mellom en gjeng voldelige pakistanere og en gjeng nasjonalpatrioter som vil bruke alle lovlige og ulovlige midler for å slå ned islam, som de ser som en trussel? Eller er det Karstens søster, som i bokas tredje del forsøker å finne ut hva som skjedde med Karsten, som bare forsvant sporløst? Eller er det journalisten Dan-Levi, eller politikameraten hans – Horvath?

Jeg synes persongalleriet er for stort, og de cirka 100 første sidene var slitsomme å komme gjennom – introduksjonen til romanen er altfor tåkelagt etter min mening. Jeg skjønner at det er gjort slik for at det skal være spennende, men jeg synes det mest av alt er forvirrende. Hvem er det egentlig som gjør hva, hvilke forbindelseslinjer har de ulike personene som dukker opp, og hva er den rødeste tråden i fortellingen?

Jeg synes en tydelig hovedperson og en tydeligere handling hadde gjort denne boka enklere og bedre. Slik det er lagt opp, med handling fra tre tidsepoker og altfor mange hovedpersoner, blir det for mye å holde styr på.

Jeg tror nok det kan finnes lesere som vil la seg begeistre, men for meg ble ikke dette den helt store leseopplevelsen.

«Ismannen» av Anders Bortne

2011-11-03T08:56:00.001+01:00

Utgitt av Tiden, 2011

Anders Bortne (f 1973) debuterte i 2005 med romanen «Et bra band». I 2008 ga han ut en novellesamling med tittelen «Natt’a der oppe, natt’a der nede», og nå foreligger hans andre roman - «Ismannen».

Jeg har tidligere lest novellesamlingen hans, men dette var før jeg begynte å blogge, så det er dessverre ikke mange detaljer jeg husker av den. Det jeg husker er at jeg likte det jeg leste. Enkelte av novellene engasjerte stort, og jeg syntes Bortne skrev godt.

«Ismannen» ble jeg oppmerksom på etter Solgunns blogginnlegg forrige måned.

12-åringen Marius forteller i «Ismannen». Han er en gutt litt utenom det vanlige. Han er ekstremt skoleflink, og med få venner. Moren har vært syk – en kreftsvulst ble operert ut av hodet hennes for en tid tilbake, mens faren har en spesiell og oppslukende hobby, ved siden av at han kjører ut mat til eldre, hjelpetrengende mennesker. Faren har nemlig evnen til å holde seg varm og levende, selv om han er nedsunket i is og isvann i lengre tid. Faktisk innehar han verdensrekorden i isbading. Han beskriver det som at han styrer kroppstemperaturen med viljen – ved hjelp av en slags indre, mental termostat.

Faren har tydelig en rastløsthet i seg; stadig er han på jakt etter nye rekorder å sette, nye prosjekt å hive seg uti. Det er som om han ikke enser konas strev for å holde familien samlet, eller bryr seg om at han setter familiesamholdet i fare, ved å risikere både helse og økonomi på å sette rekorder. Marius beundrer både moren og faren, og forsøker så godt han kan å tekkes begge.

Romanen er engasjerende, velskrevet, med et interessant og troverdig persongalleri, og det er ting både til å le og gråte av underveis. Historien kan leses i flere lag; jeg tror jeg kommer til å bære bokas ide i meg – lenge – siden den ga meg mange tanker jeg kan spinne videre på.

Boka er ført i et lett og behagelig språk – her kan man slappe av, la korrekturleseren i seg hvile, og gi seg helt hen og leve seg inn i historien. Det er bare ett lite moment jeg har merket meg, og det er at forfatteren i noen få tilfeller kunne ha luket enda mer av de ubetydelige småordene.

Jeg skal vise hva jeg mener med noen eksempler:

S 50: «Jeg følger han ut på trappen, ser han sette seg inn i den møkkete pickupen han alltid kjører rundt i.»

Her kunne det stått: ”… ser han sette seg i den møkkete pickupen…”

S 66: «Hun stanser opp brødsmøringen og gir meg blikket, de harde, brune øynene som sier at de ikke tror på meg.»

Her kunne det stått: ” … øynene som sier at de ikke tror meg.”

S 76: «Han kjøper en grillpølse, som jeg sluker i meg.»

Hva med å kutte dette ned til: ”… som jeg sluker.”

S 160: «Skjorten hans er kneppet skjevt og skjegget står ut til alle kanter.»

Jeg foreslår: ”…. skjegget står til alle kanter.”

Dette er jo bare pirk, men for meg kan fjerning av slike småord få teksten enda renere og mer kompakt.

Jeg anbefaler denne boka på det varmeste (eller kaldeste!, hvis du som Ismannen foretrekker kulde framfor varme) – og venter spent på hva mer vi får av engasjerende, tankevekkende lesestoff fra Anders Bortne.

«Bare en hund» av Michael Gerard Bauer

2011-11-02T09:36:00.002+01:00

Utgitt av Cappelen Damm, 2011

Oversatt av Anne-Berit Aspås

I denne barneboka blir vi kjent med en familie bestående av to voksne og tre barn, samt deres spesielle personlighet av en hund: Herr Nesten. Det er fortelleren selv, eldstemann i søskenflokken, som er oppkommet til det litt spesielle hundenavnet – da de besøkte et valpekull for å se etter hund, var det en av hundene som var mer tilbakeholden, og den var ”nesten hvit”. Gutten – som da var så liten at han ikke snakket særlig godt – bestemte at det var den ”nesten” de skulle ha med hjem, og slik ble det.

Fortelleren deler med oss spesielle episoder fra Herr Nestens liv, og boka er både morsom, rørende og trist.

Dette oppleves ikke egentlig som en roman, mer som en enkel gjenfortelling, men boka skal forestille å være en ikke altfor stor gutts fortellinger om, og beskrivelser av en hund han er svært glad i, og slik kan man jo si at formen som er valgt, passer. Det er ikke veldig spennende eller elegant, kanskje, men rent og enkelt gjort.

Ei god bok for alle dyrevenner – som passer for barn fra 7-8 år og oppover.

«Minus meg» av Ingelin Røssland

2011-11-01T08:56:00.000+01:00

Utgitt av Cappelen Damm, 2011

Jeg har tidligere på bloggen erklært at jeg er fan av Ingelin Røssland – helt fra debuten hennes har jeg fulgt henne med interesse.

Fram til nå har hun vært en nynorsk forfatter – har hun nå meldt overgang til bokmål for resten av karrieren? Det lurer jeg på.

Jeg skjønner godt at hun vil skrive på bokmål og få sjansen til å nå ut til et større publikum, men jeg savner nynorsk-stemmen hennes – språket er ikke like saftig og stilsikkert i denne boka som de jeg har lest av Røssland før, synes jeg.

Jeg tror det kan være ganske vanlig for nynorsk-skribenter å velge et heller konservativt bokmål om de går over til sidemålet. Det gjør også Røssland – i alle fall i denne boka. Her finner jeg ord som døren, trappen, syv og trett, der jeg kanskje ville forventet at forfatteren kunne foretrukket former som døra, trappa, sju og trøtt. Dette forfatteren har valgt er pent og konservativt, og langt unna Røsslands jordnære nynorsk.

Forresten har hun enkelte replikker i boka på nynorsk – vestlendingene som figurerer her, for eksempel Lindas far, snakker nynorsk.

Så til handlingen:

Boka handler om Linda. Da hun nesten dør etter et nydelig gjennomført stup i en konkurranse hun deltar i, holder hun på å dø, og det blir oppdaget at hun har en sjelden hjertesykdom. Hun vil være avhengig av å få et nytt hjerte for å kunne leve videre. Hvor lenge kan hun leve uten nytt hjerte? Det kan ikke legene si – det er ikke sikkert hun holder så lenge. Linda forstår at hun ikke lenger kan regnes med. Det som videre skjer i klassen eller i familien, kan snart bli minus henne – «minus meg.» Hva gjør man når man bare har kort tid igjen å leve? Linda forsøker å oppleve mest mulig – hun velger ut fra en ”Hva jeg skal gjøre før jeg dør”-liste hun har satt opp tidligere. Dessuten er det ting hun må rette opp igjen, før det er for sent…

Jeg synes boka er interessant og spennende – den har absolutt driv. Jeg måtte lese den fort siden jeg var så spent på å se hvordan det gikk, og jeg kjente underveis at jeg var ekte engasjert. Likevel ble jeg skuffet da jeg kom til slutten – fordi den blir for innfløkt, for usannsynlig – selv om jeg har et ganske åpent syn på hvordan livet og døden kan arte seg, kan tro på overnaturlig ting, som at menneskesjelene kan vandre litt imellom ulike verdener og tider. Jeg slet rett og slett litt med å godta denne ”oppklaringen” forfatteren har valgt.

Jeg vil likevel anbefale boka, fordi den tar opp interessante tema og er godt skrevet.

Når det kommer til hvilken aldersgruppe denne boka vil passe best for, er jeg faktisk litt usikker. Iblant føler jeg at både Linda og framstillingen blir litt barnslig, men tema er tungt. Linda selv fyller 13 år i boka – kanskje er det en 12-13-åring forfatteren selv har sett for seg som leser av boka? Forlaget angir alderen 11-14 på sine hjemmesider – det er sikkert et fornuftig anslag.

«Mus» av Gordon Reece

2011-10-30T18:06:00.002+01:00

Utgitt av Gyldendal 2011

Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Snart 16 år gamle Shelley blir plaget på skolen av sine tre tidligere venninner – som nå helt klart har endret seg til det verre og ”vokst fra henne”.

Shelley tenker om seg selv at hun er ei mus – redd og liten forsøker hun å pile vekk og gjemme seg, i stedet for å stå opp mot de slemme og si fra at hun ikke vil finne seg i behandlingen de gir henne. En av plageåndene går til slutt så langt at hun tenner på Shelleys hår, og hun får brannskader i ansiktet. Episoden blir et vendepunkt – til nå har hun holdt mobbingen skjult – til og med for moren, men nå blir den synlig for alle. Shelley tror at etter dette vil de skyldige få sin straff, men ingenting kan bevises, så de går fri.

Shelley tenker om moren at hun også er ei mus – hvorfor greier hun ikke å slåss for Shelley, lage bråk og skremme maktpersonene til å oppføre seg mer redelig?

Etter denne episoden slipper Shelley å dra tilbake til skolen. Hun og moren flytter et stykke utenfor byen, til et koselig hus som ligger landlig til, og Shelley får hjemmeundervisning. Fra nå av opplever hun livet som ren idyll.

Men dagen før Shelleys 16-årsdag hender det noe som presser henne og moren til det ytterste, og det viser seg at også mus kan opptre som villdyr…

Videre i dette blogginnlegget kommer jeg til å røpe mye mer av handlingen, slik at spenningen vil bli ødelagt for deg om du har tenkt å lese boka selv, bare så du er advart!

Åpningen av boka pirrer interessen. De slemme jentene som plaget Shelley burde virkelig få straff, tenkte jeg, og håpet det var den retningen historien ville ta. Jeg liker også godt måten teksten er satt, med halvannen linjeavstand. Det gjør teksten luftig, og behagelig å lese.

Men etter en ganske spennende innledning, flater det ut, og så oppleves hele resten av boka som nokså ujevn. Forfatteren blir ofte refererende – det er mye som har skjedd før bokas handling tar til, som skal gjøres rede for; det blir litt oppramsende. Og han tværer på spektakulære hendelser etter at de har funnet sted, antakelig for at vi virkelig skal få smurt inn hvor fælt Shelley har det. Forfatteren må ha hatt et ønske om å skape troverdighet, men dessverre får han det ikke til. Det blir bare kjedelig, repeterende, masete – det føles som historien stadig mister tempo og går på tomgang. Forfatteren ville nok at Shelley skulle framstå som reflektert?, mens jeg finner henne stadig mer ufølsom og egosentrisk. Eller kanskje forfatteren mente å gjøre det slik? Ville han vise hvordan hendelsene virker inn på Shelley og fører til at personligheten endrer seg?

Dagen før Shelleys 16-årsdag skjer det altså noe fælt – en narkoman innbruddstyv vekker Shelley og moren midt på natta, binder dem, truer dem med kniv og rundstjeler dem. Han er ruset og sløv, men veldig skremmende. Han sjikanerer også Shelley – sier noe sånt som at han kunne tenkt seg et knull, men ikke med noen så stygg som Shelley.

Shelley lykkes i å komme løs fra repet hun er bundet med. Det siste tyven tar med seg er morens fødselsdagsgave til henne – en ny laptop. Dette var noe hun ønsket seg, men ikke våget å si til moren en gang, fordi hun tenkte det ville bli for dyrt. Da tyven forsvinner ut, klikker det helt for Shelley. Hun løper etter ham, griper kniven han i suseri har glemt igjen på bordet inne, tar ham igjen og stikker kniven i ryggen hans. Det blir slåsskamp – han følger etter henne inn på kjøkkenet, forsøker å kvele henne. Moren kommer inn og dreper tyven med en marmor skjærefjøl hun klasker i hodet hans.

To mus ble presset opp i et hjørne, av dette ble de villdyr og drepte en innbruddstyv.

Så kommer et langt parti hvor vi får høre om hvor slitne Shelley og moren blir av strabasene den natta – de graver ned tyven, vasker og skrubber kjøkkenet, gjemmer alle spor. Moren sminker bort blåveisen sin og drar på jobb dagen etter, Shelley har vondt i halsen etter kvelningsforsøket, men tar imot privatlærerne og later som ingenting så godt hun kan. Hun er livredd for at politiet skal komme – i lang tid etter ugjerningen. Det er her jeg begynner å like boka stadig mindre. Verken Shelley eller moren synes å ha moralske skrupler fordi de har tatt livet av et menneske – han var jo bare en narkoman drittsekk – det verste som kan skje er om de blir tatt av politiet og må sone for drapet – som man egentlig burde se på som skadedyrutrydding. (Mine ord, men dette leser jeg mellom linjene.)

Selvfølgelig er det interessant å forestille seg hva som kan skje når ei mus slutter å være mus. Det er også interessant å forestille seg hvordan man moralsk kan falle sammen når man først har gjort en veldig gal ting – hvor stor terskel er det for å fortsette å gjøre gale ting?

Men Shelleys tanker blir for selvgode. Utviklingen fra å være et mobbeoffer til å bli en kaldblodig morder føles ikke troverdig for meg. Hun som har opplevd så mye vondt burde være mer reflektert over andre menneskers smerte, synes jeg. Dette kan sikkert diskuteres, men slik ser jeg på saken.

En stund etter at innbruddstyven ble ryddet av veien, dukker det opp en ny fare: Tyven hadde en medarbeider, som var med på stedet den skjebnefulle natta, og vet hva Shelley og moren har gjort. Han forsøker å presse dem for penger, og de bestemmer seg for å kvitte seg med ham også.

Det skumleste med denne boka er den tvilsomme moralen og menneskesynet den presenterer.

Vold framheves som svaret, om du ønsker å få slutt på mobbing.

S 371 sier Shelley at hun vil begynne på skolen igjen. Hun er ikke lenger redd Teresa Watson, en av plageåndene.

«Jeg tenkte på hvordan jeg hadde tatt kniven fra spisebordet og kjørt den i ryggen på Paul Hannigan; jeg husket hvordan jeg hadde jaktet på tjukkasen nedover oppkjørselen med blodtørstighet i hjertet. Hvis Teresa Watson rørte meg, ville jeg kjøre henne opp mot veggen og knuse strupehodet hennes før hun skjønte hva som foregikk. Når hun så meg inn i øynene, når hun skjønte hva jeg var i stand til, ville hun løpe milevis av gårde. Jeg hadde drept to menn; jeg kom ikke til å være redd for en skolejente.»

Og litt lenger ned på s 371: «Det var ingen mus som snakket lenger, det var ikke lenger snakk om å haste bortover langs gulvlistene på leting etter et trygt gjemmested, aldri mer sitte musestille i håp om ikke å bli oppdaget. Jeg følte meg sterkere, mer selvsikker, mer livsdyktig enn jeg hadde følt meg før. Livet var brutalt. Livet var hensynsløst. Livet var en krig. Jeg skjønte det nå. Jeg godtok det nå.»

Når det gjelder språket vil nok det for de fleste lesere fungere helt greit. Personlig synes jeg det er litt vel ordrikt, enkelte setninger er nesten svulstige, og blir på en måte for mye av det gode; språklig snirklete og melodramatisk innholdsmessig.

Eksempel fra s 197: «Det var bekmørkt da mamma kom hjem klokken halv åtte. De svarte regnskyene hadde kvalt de siste lysflekkene på himmelen, men uværet de varslet om, hadde ennå ikke brutt ut. Isteden hadde det dukket opp en lunefull, larmende vind ute som brølte melodramatisk i peisen og fikk vindusrutene til å klirre i karmene.»

Eller s 199: «Månen var ikke annet enn en liten negleflis på himmelen og med jevne mellomrom ble den slukket av de farende, svarte skyene som den ulende vinden jaget over himmelen som en flåte av spøkelsesgallioner.»

Jeg finner unødvendige småord:

Eks s 6: «Det var ikke det peneste huset vi hadde sett på…»

Jeg mener man heller kunne skrevet: ”Det var ikke det peneste huset vi hadde sett…”

S 246: «… da hun skjenket en sjenerøs slump opp i glasset sitt.»

Like gjerne kunne det stått: ”… da hun skjenket en sjenerøs slump i glasset sitt.”

S 311: «Det var mørkt som bare faen ute den natta…»

Hva med: ”Det var mørkt som bare faen den natta…”

S 314: «Så neste dag, lørdag, kjørte jeg tilbake ut hit…»

Bedre med: ”… kjørte jeg tilbake hit…”

S 323: «Han hadde ikke bodd her nede mer enn noen få måneder...»

Bedre med: ”Han hadde ikke bodd her mer enn noen få måneder…”

Jeg finner noen bilder/uttrykk som skurrer:

S 6: «… det var få biler som våget seg inn dit…»

Biler kan ikke våge eller la være, men sjåførene kan.

S 69: «... jeg var deprimert på grunn av arrene som fortsatt klamret seg til pannen og halsen min...»

S 87: «Ørene lette utenfor soveromsdøren …»

S 91: «… og han var like bak mamma med en brutal kniv.»

S. 188: «Alle musklene skrek av smerte…»

S 218: «Jeg kunne fortsatt ikke la være å tro at alt sammen ville ende med blinkende blålys og kvalmende banking på døren.»

(Uttrykket ”kvalmende banking” gjentas s. 222

S 306: «… en rynke som en mursprekk over pannen hennes…»

Et favorittuttrykk er ”om igjen og om igjen” – dette begynte jeg å legge merke til s 191, fordi jeg da visste jeg hadde sett det flere ganger før. Videre utover i boka kom det på nytt s 213, 282, 313 og 323.

Konklusjon:
Denne boka uttrykker en svært tvilsom moral, og gjennomføringen av fortellingen er så som så – følgelig er ikke dette ei bok jeg vil anbefale.

«Hvis jeg blir» av Gayle Forman

2011-10-27T08:45:00.000+02:00

Utgitt av Cappelen Damm 2011

Oversatt av Gry Wastvedt

Denne ungdomsromanen handler om 17 år gamle Mia. Hun er en dyktig cello-spiller, og liker klassisk musikk. Kjæresten Adam spiller el-gitar og er glad i rock. Mia ønsker å studere musikk, men da må hun reise langt vekk fra familien og Adam – orker hun virkelig det?

En vinterdag skjer en fatal bilulykke, og Mia blir etterpå liggende i koma. I en form for ute-av-kroppen-opplevelse befinner hun seg ved siden av seg selv på sykehuset – hun ser familie, venner og Adam komme for å besøke henne. Hun forstår at hun kan ha et valg – hun kan velge om hun vil gi opp, eller om hun vil kjempe for å kunne forbli blant de levende. Men uten den nærmeste familien sin rundt seg, vil hun orke å bli?

Dette er en sterk leseopplevelse; romanen utfordrer følelsene. Kontrastene mellom det lykkelige familielivet Mia levde sammen med foreldrene og lillebroren – som blir vist i små tilbakeblikk Mia har mens hun befinner seg på sykehuset – og det vonde som har skjedd i og etter ulykken – det er kontraster som river i en. En sterk roman om livet og døden, gleden og sorgen – og om kjærlighet, familie og vennskap – som like gjerne kan leses av voksne.

«Dvergen og isfuglen» av Roar Sørensen

2011-10-26T08:49:00.000+02:00

Utgitt som e-bok av Tekstloftet forlag, 2011

Første gang utgitt av Grøndahl forlag, 1986

Forlaget sendte meg boka som pdf-fil, i håp om at jeg ville lese og blogge.

Handlingen: Et kunstnerpar har installert seg på et lite, nedlagt småbruk. Jeg-fortelleren bodde på dette småbruket som barn, og han har ikke gode minner herfra. Hvor lurt var det å komme tilbake hit?

Boka er gåtefull og mystisk – enkelte sekvenser er nesten som drømmesyn, for ikke å si mareritt. Av ulike årsaker – som vi diagnostiserer oss fram til etter hvert – er det fra starten vanskelig å forstå eller tolke alt jeg-fortelleren kommer med. Men når vi litt etter litt tilegner oss handlingen og oppfatter ”stemmen”, skjønner vi sammenhengen, samtidig som uhyggen øker.
Kort sagt er dette en spennende, liten roman som fortjener å bli lest.

Det blir interessant å følge med på om «Dvergen og isfuglen» kan få nytt liv, nå som den er tilgjengelig som e-bok.

Språket er godt, litt radikalt, med a- og i-endinger – et språk som passer til en 80-tallskunstner.

«Dvergen og isfuglen» er Sørensens debut som romanforfatter. Siden har han gitt ut to romaner til, dokumentaren «Kalayaan» (1988) og kriminalen «Magellans kors» (2009). I tillegg har han oversatt en rekke bøker, blant annet Robert Ludlums spenningsbøker.

«Et stille, umerkelig drap» av Lene Kaaberbøl og Agnete Friis

2011-10-24T16:57:00.000+02:00

Utgitt av Gyldendal, 2011

Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Dette er bok nummer to om Røde Kors-sykepleieren Nina Borg. Den første boka het «Gutten i kofferten», og den likte jeg godt.

«Et stille, umerkelig drap» oppleves som noe tyngre å komme inn i, den er også mer omfangsrik (ca 100 sider lenger), men denne er også veldig spennende.

Nina Borgs mann – Morten – reiser til Nordsjøen hvor han skal være på jobb i fjorten dager. Han ber henne holde seg unna frivillig arbeid for det hemmelige nettverket hun står i kontakt med – han vil ikke at hun skal vikles inn i noe farlig mens han er borte. Hun lover, men snart dukker det opp en sak hun ikke kan si nei til. Flere ungarske romfolk gjemmer seg på et verksted, og barna har blitt syke – her må hun bare hjelpe til, synes hun. Nina blir selv syk, og skjønner etter hvert at dette dreier seg om noe langt farligere enn matforgiftning eller omgangssyke forårsaket av virus…

Opptakten til romanen føltes litt vrien – ikke før en god bit ut i boka synes jeg at jeg har fått oversikt over brikkene – hva de skal forestille og hvordan de skal høre sammen. Det er som å komme på kino et stykke inn i filmen – ingenting av persongalleri eller miljø er etablert for deg, men du må bare prøve å finne ut av det.

Men da jeg først får kartlagt de ulike sidehistoriene, blir boka faktisk veldig spennende.

Slutten og oppklaringen av saken synes jeg trekker litt ned igjen. Slutten er overraskende, men virker litt usannsynlig.

Språklig er det ikke mye å pirke på, selv om jeg av og til synes det skinner litt for tydelig igjennom at bokas originalspråk er dansk. For eksempel skrives det konsekvent ”betød”, for fortid av verbet ”betyr”. Det er ikke ofte jeg ser denne bøyningsformen, og for meg virker det litt gammelmodig/stivt. Men i det minste er oversetteren helt konsekvent når det gjelder dette ordet.

Når det gjelder gata/gaten derimot: på s 114 er bøyningsformen ”gata” brukt, og på s 115 ”gaten”. Her blir det veldig synlig at man ikke er konsekvent, når ordene står på motsatt side av hverandre.

Noen bilder jeg ikke syntes fungerte helt optimalt:

S 130: «Han vinket kort og skarpt med den ene hånden…»

S 145: «Han var fullt påkledd, men tydelig syk. Øynene var matte og rødsprengte midt i det ubarberte ansiktet…»

S 288: «… mens han skrollet nedover et eller annet pekefingerkrampelangt dokument.»

S 299: «… spiss tunge frem mellom de tobakksbleke leppene…»

Noen uheldige ordvalg:

S 367: «… så han den asbestkledde skikkelsen snu seg…»

Skikkelsen er ikke kledd i asbest, men i en beskyttelsesdrakt til bruk ved fjerning av asbest.

S 368: «… med Sandors usamarbeidsvillige fingre.»

Her synes jeg det var bedre om man skrev ”lite samarbeidsvillige”.

Men alt i alt: En helt grei spenningsroman, og jeg er spent på hva neste bok om Nina Borg skal handle om.

«Det beste i livet» av Rona Jaffe

2011-10-23T12:05:00.001+02:00

Utgitt av Silke forlag, 2011.

Oversatt av Waldemar Brøgger, oversettelsen bearbeidet av Børge Lund.
Forlaget sendte meg denne boka i håp om at jeg ville lese og blogge om den.

Boka handler om fem unge kvinner som bor og arbeider i New York i 1950-årene – tre av dem – Caroline, April og Barbara – er de mest sentrale, mens de to siste – Mary Jane og Gregg – vies en litt mindre plass. I hovedsak ligger historiens tyngdepunkt i scenene som dreier seg om kvinnenes kjærlighetsliv – les: jakten på en kjæreste, men også noe om strabaser på jobben og vennskap dem imellom.

Rona Jaffe debuterte med denne boka i 1958. På norsk kom den i 1959, og Silke relanserer den nå i år.

Språk, handling og tema gjør at du føler deg hensatt til en tid som definitivt er forbi. Konsekvent omtales kvinnene som ”piker” – selv Barbara som har vært gift og er småbarnsmor. På denne tiden var kvinnenes mål å bli gift – mens de ventet på at den rette dukket opp, jobbet de. Da de giftet seg, skulle de være urørt – sex før ekteskapet var ikke akseptert.

I «Det beste i livet» merker vi at man hadde kommet til en brytningstid på 50-tallet når det gjaldt sexmoral, og i forhold til dette at kvinner faktisk kunne ønske å arbeide, ikke bare gjøre det fordi de var nødt.

Som jeg har vært inne på i bloggen min før, er jeg ikke mest begeistret for romaner som har for mange hovedpersoner, siden konsentrasjonen brytes når vi hopper mellom dem. For denne romanen tror jeg forfatteren har hatt et budskap (kvinnesak) – hun ønsket å gjøre oppmerksom på ulike vansker/skjebner kvinner på den tiden kunne ha å slite med.

For meg hadde «Det beste i livet» blitt strammere og mer konsentrert om for eksempel sidehistorien med Mary Jane hadde blitt droppet – denne antar jeg mest er med for å vise hvordan de ”normale pikene” skulle oppføre seg og hvilket livsløp de skulle ha, om de gjorde det som ble forventet.

Gregg spiller en litt mer innfløkt rolle, med sin nesten sykelige forelskelse. Kanskje hadde hun behøvd litt større plass for at ikke skjebnen hennes skulle bli for overflatisk behandlet?

Alt i alt er det kanskje fordelingen av plass mellom de fem jeg kunne tenkt meg noe annerledes.

Når fem personers historie skal avrundes blir det lett noe hastig og summarisk over avslutningen – slutten på denne romanen opplevdes ikke som spesielt godt regissert; det føltes som det enda var noen løse tråder jeg kunne ønsket ble samlet.

Tonen i boka er litt munter innimellom, men i hovedsak behersket, sindig og lavmælt, og absolutt behagelig å lese.

Jeg synes boka er engasjerende – særlig kjærlighetshistoriene.

Selv om 1950-årenes New York kan føles fjernt for oss i dag, handler boka om universelle ting som vi godt kan kjenne oss igjen i. Menneskene, følelsene og dumhetene var de samme den gangen som nå.

Til slutt et sitat fra s 125 – et litt muntert sitat om hvor vanskelig det kan være for enslige mødre – som Barbara – å finne en mann.

«Barbara Lemont hadde latt Hillary være igjen hos moren og hadde tilbrakt ferien – hun hadde en hel ukes ferie – på et sommerpensjonat hvor hun hadde truffet en hel del unge menn, alle riktig kjekke og tiltalende og omtrent like interessert i å underholde henne og barnet hennes som de ville vært i en tur til månen uten surstoffmaske.»

«Verdt å vente på» av Jill Mansell

2011-10-11T14:40:00.000+02:00

Utgitt av Cappelen Damm 2011

Oversatt av Linda Marie Vikaune

Cleo har ikke hatt lett for å finne kjærligheten, men det er jo verdt å vente på noe godt, når man til slutt finner en så fabelaktig fyr som Will! Det gjør ingenting at den ufyselige fyren fra skoledagene, nå verdensberømt kunstner, Johnny LaVenture er kommet tilbake til nabolaget – Cleo føler seg ovenpå og høyt hevet over kunstnerens slemme kommentarer, nå som hun har Will.

Dessverre viser Will seg å være langt fra så perfekt som Cleo har trodd – kan det være flere menn i omgivelsene hun har tatt feil av?

Dette er andre roman jeg leser av Mansell, og selv om den for så vidt er søt, hyggelig og underholdende, tror jeg kanskje det holder med disse to jeg har lest. Jeg kjenner igjen persongalleriet – eller rettere: typegalleriet – og gjetter derfor litt for fort hvem det er som skal få hverandre. Dessuten er det flere hovedpersoner her, Cleos venn Ash og Cleos søster Abbie med hver sine forbindelser skal det også ordnes opp i. For meg blir hovedhistorien omkring Cleo litt forstyrret av alle de andre ”skjebnene” – jeg er ikke så glad i romaner som handler om for mange mennesker på en gang.

Språklig er det greit nok, men ikke mer enn det. Av og til har jeg følelsen av at oversetteren ikke har vært helt konsentrert. Jeg finner ikke mange direkte feil, men av og til blir det hanglende og upresist.

Eksempel s 219:

«… hadde hun hørt en av landets eldste og mest populære skuespillerinner bli intervjuet på TV om sitt femtito år lange og svimlende lykkelige ekteskap med sin mann, som ble slått til ridder for sitt bidrag til scenekunsten.»

Her er meningen usikker: Er det skuespilleren eller mannen hennes som ble slått til ridder?

S 109: «Å, herregud, se hvem som kom gående ut gjennom glassdørene!»

Hadde dørene enda vært åpne – dette høres jo farlig ut.

S 264: «… og så skifte ut av joggebuksene før hun gikk til butikken.»

Jeg skjønner hva som menes, men det er ikke slik vi vanligvis uttrykker oss. Du skifter fra eller til noe, men ikke ut av noe?

Men grei nok underholdning som sagt, om du liker kjærlighet og feelgood.

«Fantomsmerte» av Thomas Enger

2011-09-29T10:01:00.000+02:00

Utgitt av Gyldendal 2011

Enger debuterte i fjor med kriminalromanen «Skinndød». Det var ei bok som fenget meg, med unntak av en noe forvirrende opptakt, og jeg har gledet meg til oppfølgeren.

Følgende utgjør opptakten til romanens handling: Tidligere torpedo Tore Pulli kommer til et møte med den svenske torpedoen Joachim Brolenius, men finner ham i stedet død på det avtalte møtestedet. Ved siden av liket ligger Pullis slåsshanske. Pulli skjønner at han er blitt lurt i ei felle, og velger å ringe politiet og fortelle om likfunnet. Han hevder hele tiden at han er uskyldig, men politiet finner det vanskelig å tro ham. Det gikk 16 minutter mellom møtetidspunktet og tidspunktet han ringte politiet – og han hevdet at han kom presis – altså er det 16 minutter Pulli ikke kan gjøre rede for hva er blitt brukt til.

Pulli ringer to år senere fra fengselet til journalisten Henning Juul – hovedpersonen i denne som i første bok – og ber ham om hjelp. Pulli vil som gjenytelse fortelle Henning noe han vet om den natten Hennings sønn døde…

Jeg synes fortsatt at Enger er en spennende forfatter, og jeg ser at han har noe å fare med, men denne andreboka representerer for meg en liten nedtur, siden den er noe ujevn og ikke følger helt opp det debuten lovde. Deler av den virker dårlig planlagt, og språklig kunne boka også vært bedre. At boka gir et litt lurvete inntrykk mener jeg forlaget må ta en del av skylden for – her kunne man tatt seg tid til en grundigere språkvask, samt sett på komposisjonen, særlig i første del.

Riktignok er dette Engers andre roman, men her ser vi at han fortsatt er nybegynner. Så forlag: Ta vare på ham, hvis dere vil hente ut det beste av det han kan prestere! Gi ham god hjelp til språkvask og korrektur!

For meg tok det over 100 sider før jeg følte at historien kom ordentlig i gang. Før dette noterte jeg meg hele kapitler og sekvenser/deler av kapitler som virket innholdsløse. For meg ser det ut som om forfatteren har forsøkt å få boka mer voluminøs enn den har innhold til – kanskje kunne boka vunnet på å ha vært noen sider kortere?

Etter at de første 100 sidene var lest begynte det endelig: Da ble boka vanskelig å legge fra seg, jeg lot meg forføre og rive med.

En del sceneskift, eller hopp mellom to sidehistorier som siden møtes, fungerer ikke optimalt. Jeg tror grunnen til at en del kapitler og sekvenser føles innholdsløse, er fordi scenene kuttes for tidlig – før leseren har fått etablert noen forståelse for hvorfor nettopp den sekvensen eller det kapitlet er med.

Et eksempel er kapittel 11, s 49-52, der vi er i en familiescene hjemme hos Thorleif Brenden, fotografen som har en viktig birolle i romanen. Jeg antar at hensikten med kapitlet er å la oss bli kjent med Thorleif som en oppofrende familiefar, og se hvor idyllisk livet hans er før han uheldigvis blir blandet inn i en kjeltrings grusomme og utspekulerte plan om et mord, men når kapitlet står alene kjennes det meningsløst for meg, og i alle fall upassende i en kriminalroman. Jeg kjenner at fortellingens fokus er utydelig.

Et annet eksempel: Hele kapittel 40 handler om Henning Juul som besøker sin røykende og likørdrikkende mor. Jeg kan ikke se at noe av det som foregår her har betydning for romanen som helhet? Kunne det vært kuttet ut?

Teksten virker av og til ufokusert på andre måter også, slik vi for eksempel får beskrevet hvordan en kelner på en kafe ser ut og oppfører seg, samt hvordan og hva de møtende personene bestiller å drikke – der hovedsaken burde være hva som foregår eller blir sagt mellom personene som møtes der. For meg gir disse beskrivelsene et uklart fokus i forhold til hvilke scener og replikker som inneholder viktig informasjon til leseren.

Eksempel s 20:

«En servitør med sovesveis og dype poser under øynene kommer bort til dem.
- Vil du ha noe å drikke? Spør Henning.

- Tja, litt kaffe hadde vært godt.

- To kaffe, sier Henning til servitøren, som straks snur uten å si noe.»

En strammere regi, der man klipte vekk de kjedelige øyeblikkene, hadde vært fint.

Dialogene er som i første roman – noe ujevne. Delvis tar han med replikker han kunne klipt vekk, fordi de er innholdsløse og kjedelige, som kaffebestillingen jeg nevnte over. Andre steder føler jeg at ordene faller på en kunstig måte. Som for eksempel s. 27: « - Jeg skal ikke bruke opp noe mer av din tid enn nødvendig, Ophus.»

”Bruke opp noe mer av din tid”? – ville man ordlagt seg slik?

Jeg ser at forfatteren ønsker å uttrykke seg litt originalt og unngå bruk av for mange klisjeer, men dessverre resulterer dette i uttrykk som ikke klinger særlig bra. Jeg fant en hel rekke eksempler, og kan vise noen her:

S 17 «… så det skvulper i en kaffekopp med mørkebrune ringer i veggene.» og s. 207: «… ser Iver supe på et krus kaffe som han hardt setter fra seg så det skvulper i koppveggene.»

Forfatteren har tydeligvis bestemt seg for at kopper har ”vegger” – noe jeg ikke synes passer helt.

Noen andre uttrykk/metaforer:

S 44: «Et tilfreds smil kruser seg i munnvikene.»

S 63: «Begge sider av veien er tapetsert med biler.»

S 70: «Han er nydusjet, bærer en trang skinnbukse,…»

S 70: «Hårfestet for øvrig har trukket seg høyt opp i pannen og gir rom for dype løpefelt av rynker.»

S 135: «Leppene smaker fordøyd alkohol.»

S 156: «Henning skvetter av den hissige stemmen som straks blir avløst av en hostekule som river hull i lungene hennes.»

S 159: «…, kjenner hvordan det salte tar tak i smaksløkene på tungen og nærmest krøller dem.»

S 162: «Tarmene vrir på seg, flere ganger, men snart kommer det ikke mer ut av munnen hans.»

S 162: «… mer sannsnakket enn et nyutdannet prest.»

S 175: «Mobiltelefonens krampetrekninger får Henning til å vri på hodet.»

S 207: «… lyden av knatrende fingre over motvillige bokstaver.»

S 333: «Tett, innestengt luft limer seg rundt ham.»

S 366: «En veltet grav vekker alltid oppsikt...»

Oppsiktsvekkende øyengymnastikk får man, når forfatteren ikke skiller mellom blikk, øyne og øyets enkelte bestanddeler.

S 127: «… låser isteden øynene på en kvist i panelet…»

S 209: «… møter bare blikket hennes, men klarer ikke å motstå fristelsen til å la øynene falle.»

S 209: «… øynene forsvinner opp i hodet.»

S 213: «Det gjør godt å hvile øynene på horisonten.»

S 273: «Grønningen holder øynene på Henning i noen sekunder før de glir vekk.»

S 273: «Grønningen møter øynene hans igjen, før de forsvinner ut i rommet.»

All plukkingen til tross: Jeg er fortsatt spent på hva Thomas Enger vil komme med i fortsettelsen.

«Gamle menns elskov» av Per Knutsen

2011-09-26T12:00:00.001+02:00

Utgitt av Cappelen Damm 2010

Av samme forfatter har jeg tidligere lest «Svart cayal» (ungdomsroman utgitt 1988), «Kyss med ketchup» (barnebok, 2007) og «Utakk» (roman for voksne, 2006). Den førstnevnte husker jeg ingenting av – bortsett fra at jeg har lest den, mens de to siste er bøker jeg husker. Særlig «Utakk» vil jeg anbefale – den handler om en forvirret, gammel mann som roter til ting for både seg selv og andre.

Handlingen: Jan Radem er pensjonist, tidligere dosent i litteratur, og bor i Bergen. Han møter en prostituert mann – El Katrani – som han tar med hjem, og som siden blir hos ham en stund. Radem forelsker seg, men forelskelsen viser seg å være både vanskelig og håpløs, ikke minst siden El Katrani er voldelig og ikke særlig trofast. Han kan lett ta avstikkere til menn med mer penger.

«Gamle menns elskov» opplevde jeg som noe utfordrende å lese. Jeg kjente at jeg til tider ble ganske sjenert – av scenene med heller rå sex, og jeg kjenner skuffelse over hvordan flere av hovedpersonene oppfører seg. Forlaget sier på vaskeseddelen: «Boken er vakker, trist, øm og rå.» Trist, øm og rå går jeg med på, men vakker ville jeg heller byttet ut med ordet fascinerende, kanskje? Knutsen forteller sikkert og godt, på en måte som trekker meg med og gir godt driv. Språklig er boka lettlest, mens tema opplever jeg som nokså tungt.

I det store og det hele handler boka om det vanskelige i livet og kjærligheten, og den viser at man ikke nødvendigvis blir mer moden eller fornuftig, bare fordi man blir eldre.

«Litt av en plan!» av Arne Svingen

2011-09-22T10:13:00.000+02:00

Utgitt av Gyldendal 2011

En dag kommer Håkon hjem fra skolen og det er ingen hjemme – far har nemlig reist bort en tur. Han har lagt igjen en lapp der det står: «Hei unger. Jeg har funnet den store kjærligheten! Vi drar bort noen dager for å bli bedre kjent. Mormor tar seg av dere. Ring henne, Håkon. Vi sees snart! Pappa.»

Håkon har ikke særlig lyst til å ringe mormor – hun er så streng. Det er ikke for ingenting hun har fått kallenavnet Dragen. Han synes heller at han og lillesøster Ida kan stelle seg selv til pappa kommer tilbake – det er jo litt av en plan!

Denne barneboka er underholdende og morsom, ikke minst fordi Håkon - som selv forteller - er en artig skrue med alle sine fantasifulle bortforklaringer og impulsive påfunn. Det gjør ingenting at både handling og persongalleri virker urealistisk – dette er en bok mer til å le enn å lære av, selv om det ligger noen alvorlige tema i bunnen – som omsorgssvikt, kjærlighetstørst og vennemangel.

Boka er illustrert med diagrammer og terningkast – Håkon får av og til behov for å kartlegge og systematisere, og da lager han gjerne statistiske skisser som gjengis i boka, samt at han gir dagene sine terningkast etter hvor bra eller dårlige de har vært.

Språket i boka er lett og fyrig, og det forekommer flere originale bilder og beskrivelser. Eksempel s. 115 – her har Håkon fått høre av en av farens mange flammer, at faren er en god kysser: «Jeg så for meg munnen til pappa om morgenen. Halvt snorkende, med litt sikkel i munnviken og en ånde fra de eldste myrer.»

Eller s. 183: «Skjebnen hadde tuppet meg i nøttene.»

Av og til får jeg en følelse av hastverk, og at forfatteren har skrevet litt for mye etter innfallsmetoden. Slutten virker følgelig noe enkel og hastig, men jeg tror ikke målgruppa kommer til å bry seg om det.

Litt språk-plukk:

Forfatteren har av en eller annen grunn brukt nynorsk-ordet ”stogge” to ganger i teksten. På bokmål kan man bruke ”stagge” – kanskje det var ordet han lette etter?

Med fordel kunne forfatteren variere i forhold til bruken av verbet ”stappe”. Jeg skjønner at det er ment å gi fart og humor, men jeg synes ikke det passer like bra i alle sammenhenger. På s. 39 stappes det skinke og melk i kjøleskapet – og jeg har ikke inntrykk av at kjøleskapet er særlig fullt på dette tidspunktet, med tanke på hvor lite skikket faren er til å holde hjemmet i orden for store og små. På s. 156 stappes en nøkkel i låsen, på s 162 stappes en frossenpizza i ovnen, og på s 195 er Håkons hode for stappet til at han klarer å lære noe på skolen den dagen.

Jeg oppdager noen tilfeller av manglende fortid av fortid, som på s 104: «Grunnen til at jeg kom for seint var Dragen, og jeg skulle fortelle Børsten alt om hva som skjedde i morges.» Riktig her skal være: ”… skulle fortelle Børsten alt om hva som hadde skjedd i morges.”

Og på samme side et tilfelle av nåtid som skulle vært fortid: «Alt bortsett fra at pappa er forsvunnet.» Her skulle det stått ”… pappa var forsvunnet.”

S 17 står det: «Hun hadde fått utdelt familiens fornuft og var mer opptatt av å faktisk gjøre det hun ble bedt om.»

Infinitivsmerket ”å” skal stå så nære som mulig verbet det hører sammen med, så her burde man stokket om og heller skrevet: ”… var mer opptatt av faktisk å gjøre det hun ble bedt om”.

Jeg synes dette var en gøyal bok, og det er helt klart ei bok som også gutter kan like. Jeg tror ikke det står nevnt hvor gammel Håkon er, men jeg tipper 10-11 år? Boka passer nok best for barn i alderen 9-10 år og oppover.
Har du likt og lest Svingens bøker om Hubert, kommer du garantert til å like denne!

«Hallo, elsk meg da!» av Johanna Thydell

2011-09-20T08:56:00.001+02:00

Oversatt av Ingelin Røssland

Utgitt av Cappelen Damm 2011

Jeg har fra før lest «I taket lyser stjernene» av samme forfatter – ei bok jeg likte. Og Ingelin Røssland – som har oversatt «Hallo, elsk meg da!» – er en nynorsk forfatter jeg har stor sans for. Dette er første gang jeg leser Røssland på bokmål. Thydell & Røssland virket som en spennende kombinasjon, og derfor tok jeg med meg boka hjem fra biblioteket.

Nora er kommet på kant med bestevenninna, Lisa, på grunn av en gutteepisode. Nora begriper ikke hvorfor Lisa reagerte så sterkt, hvorfor har hun skjøvet henne så til de grader ut i kulden? Ekte venner må da forsøke å forstå hverandre og kunne tilgi? Nora prøver å gjøre det godt igjen, men uten hell. Nora tørster etter kjærlighet, ikke bare fra venner. Hun vil så gjerne ha en kjæreste, men finnes det en gutt som kan bli glad i henne?

Ei bok om å være ung, om å være usikker på seg selv, usikker på hva man føler, usikker på menneskene rundt seg, usikker på hva kjærlighet er, og om å teste grenser for hvordan man kan oppføre seg mot hverandre, uten at alt går i stykker.

Tema i boka er tidløst – har du vært ung en gang eller er ung i dag, burde temaet engasjere. Men språklig synes jeg personlig at boka er noe tung å lese. Det er mye slang og sjargong, og et gjennomgående muntlig preg. Språket er iblandet følelsesutbrudd og banneord, som om det er fortalt fra en ungdom til en annen – og språket er en måte å tøffe seg eller markere seg på. Jeg tror at det bidrar til et autentisk preg, på det viset at vi skjønner at dette er tanker som foregår i et ungt menneskes hode. Samtidig er sjargong og slang noe som endres over tid, så boka – med det tidløse temaet – kan ha et umoderne og utdatert uttrykk om noen år?

Boka gir meg følelsen av at jeg kanskje leser Noras dagbok, men det er nummererte kapitler og overskrifter, selv om de i hovedsak er satt i parentes, uten stor forbokstav i første ord, hva hensikten kan ha vært med det. Her og der finner vi «Noriske ordtak» – altså ordtak Nora har kommet på og skriver ned.

Teksten virker innadvendt og selvopptatt, og dette kler på en måte innholdet og hovedpersonen. Og slang og sjargong gir altså et autentisk preg – slik kan jeg tenke meg at ungdom i dag ordlegger seg. Likevel: Jeg er litt delt i forhold til valget som er tatt i presentasjonsformen – jeg synes formen og språket stenger litt for min oppfattelse og opplevelse av innholdet, men jeg er kanskje for gammel og konservativ? Det kan være at målgruppa – ungdom – faktisk synes dette er lettlest og fengende?

Språket er greit – noen feil er blitt oversett i korrekturen, men det er ikke så mange at det skjemmer teksten nevneverdig. Av og til virker det som om språket fremdeles er litt svensk, som på s 106, der det står: «Jeg er ytterst uskyldig, og Lisa Lind er min ytterst beste venn…» På svensk bruker man ordet yttersta, og man kan på norsk si sånt som: ”… i sin ytterste konsekvens”, men i denne setningen synes jeg man kunne funnet et annet ord som passet bedre.

S 139: «… hun ville prata uforstyrra…» Her skulle det stått ”prate”.

S 62: «… fortalte jeg att jeg og Viktor ikke skulle gå som par.» Det riktige her skal være ”at” med en t.

S 130: «… det skal du vite når du gir deg ut i livet.» Jeg synes det ville vært bedre om det sto ”begir”, ikke ”gir”.

«Uglies» av Scott Westerfield

2011-09-12T10:36:00.000+02:00

Oversatt av Magne Tørring

Utgitt av Schibsted forlag 2011

Vi befinner oss en gang i framtida. Alle mennesker blir skjønnhetsoperert når de fyller16 år, og blir ”nypene.” Senere blir det ”midtpene” (når de har valgt yrke, gjennomgår de en mindre operasjon for å se litt eldre og klokere ut) og ”senpene” (foreldre, besteforeldre). Før man blir operert som 16-åring er man ”stygging”, og må bo utenfor ”Penby”. Etter skjønnhetsoperasjonen venter det en periode med fest og moro døgnet rundt.

Tally gleder seg og venter spent på 16-årsdagen sin. Da skal hun endelig bli gjenforent med bestekameraten Peris; han er litt eldre enn Tally – derfor har han blitt operert før henne.

Så møter hun Shay, ei jente som skiller seg ut. Hun drømmer nemlig ikke om å bli pen. Hun vil heller rømme til et hemmelig samfunn som ligger utenfor byen, det kalles Røyk, og der bor Røyklingene. De er ikke operert, men lar naturen gå sin gang, de eldes og får rynker. De lever av naturen, slakter dyr til mat og skinn, og de gjenbruker ting, så også gjenstandene de omgis av har på en måte sjel og karakter.

Shay vil gjerne ha med Tally til Røyk, men Tally lar seg ikke avspore. Hun vil og skal bli pen! Men dagen hun skal opereres, får hun et sjokk. I stedet for operasjon, får hun beskjed av spesialenheten ”Spesielle omstendigheter” om at hun må finne Shay og røpe Røyklingenes hjemmested, ellers blir det ingen skjønnhetsoperasjon på henne.

Denne science fiction-romanen for ungdom har et spennende plott. Boka tar opp tankevekkende tema, den interesserer og engasjerer, men jeg må innrømme at jeg likevel i partier fant den litt tung å lese. Det er muligens noe med rytmen i språket som gjør at jeg ikke får det helt til å gli, men forhåpentligvis er det bare jeg som kjenner det slik.

Noe småpirk:

S 306 finner jeg et eksempel på en lang setning som kunne vært delt opp eller satt sammen på en annen, bedre måte:

«De gjemte mesteparten av utstyret sitt i en halvveis sammenrast bygning langt fra sentrum som var så forfallen at selv stygginger på oppdagelsesferd neppe våget seg inn der.»

Hva med: ”De gjemte mesteparten av utstyret sitt i en halvveis sammenrast bygning langt fra sentrum. Den var så forfallen at selv ikke stygginger på oppdagelsesferd var troende til å våge seg inn der.”

Noen bilder som ikke fungerer optimalt:

S 108: «… fikk som belønning en solid knippe skrammer på ansiktet og hendene fra kvistene som pisket forbi.»

Et knippe brukes gjerne om vekster eller ting du kan samle, holde eller knyte sammen – jeg synes ikke ordet passer i denne sammenhengen. Og strengt tatt var det Tally som pisket forbi kvistene, ikke omvendt.

S 277: «… og begravde ansiktet i brystet hans.»

Bedre med for eksempel: ”… hun gjemte ansiktet mot brystet hans.”

S 264: «Shay lå på bakken og skulte mot henne med sammenbitte, blodige tenner.»

Her kan man nesten forstå det som at Shay skuler med tennene?

En del unødvendige småord kunne vært luket vekk:

Eks s. 257: «Hun rettet oppmerksomheten sin mot Sjefen,…»

”Sin” er unødvendig – det holder med ”Hun rettet oppmerksomheten mot Sjefen,…”

Eller s 212: «… tilbrakt en hel dag med å hogge ned trær selv.»

”Ned” og ”selv” er unødvendig, det holder med: ”… tilbrakt en hel dag med å hogge trær.”

Det er noen tilfeller av verb som ikke står i riktig tid. De skulle stått i fortid av fortid, ikke ren fortid. Eks s 255: «Hun tenkte på den dagen hun kom hit, da hun så et ukeblad inne i biblioteket…» skulle vært: ”Hun tenkte på den dagen hun hadde kommet hit, da hun hadde sett et ukeblad…”

Og s 256: «Kvinnen hadde rett og slett dukket, så fort at Tally ikke så det,…» skulle vært ”Kvinnen hadde rett og slett dukket, så fort at Tally ikke hadde sett det,…”

S 246 finner jeg et tilfelle av verb som skulle stått i preteritum futurum:

«Tally måtte snakke med henne i morgen. Det ble ikke lett…»

Her skulle det stått: ”Det ville ikke bli lett…”

S 12 og s 14 er det to orddelinger som faller litt uheldig:

”skrekk-lovner” s 12, og ”nype-ninger” s 14

«Uglies» er den første boka i en trilogi, og jeg blir nødt til å lese fortsettelsen - jeg må vite hvordan dette går!

«Lottomillionæren» av Patricia Wood

2011-09-06T08:42:00.001+02:00

Utgitt av Schibsted forlag 2010

Oversatt av Aase Gjerdrum

Perry H. Crandall er ikke tilbakestående, ha det helt klart for deg! Tilbakestående folk har IQ lavere enn 75 (det har Perry lest i Det Beste), mens Perry har IQ på 76. Nei, Perry er ikke tilbakestående, bare litt sein. Det sier Besta. Og Besta er en av få mennesker Perry hører på. H-en i navnet hans står forresten for Heldiggris. Ikke rart han vinner tolv millioner dollar i Washingtons delstatslotteri!

Det er Perry selv som forteller i boka, og selv om han ikke alltid forstår alt folk prater om, er han flink til å gjengi for oss lesere – for Perry er nemlig auditiv (lyttende), og fanger opp det meste.

Dette er en underholdende, rørende, morsom, trist, lettlest, fengende historie. «Lottomillionæren» er Patricia Woods debutroman, og at den har blitt en bestselger er ikke rart.

Romanen gir meg assosiasjoner til «Forrest Gump». (Den romanen har jeg ikke lest, men jeg har sett filmen flere ganger.) Anbefales!

«Jeg skal gjøre deg så lykkelig» av Anne B. Ragde

2011-09-04T16:55:00.002+02:00

Utgitt av Oktober 2011

Vi er i Trondheim i ei blokk på midten av 1960-tallet. Ragde gir oss innblikk i flere menneskers/familiers hverdagsliv og personlige utfordringer, og vi får særlig se og lære hvordan de hjemmeværende husmødrene arbeider og kjeder seg om hverandre.

Forfatteren presenterer oss i bokas første del for de ulike beboerne i leilighetene i en oppgang i blokka. Vi kommer tett på dem, og får se og høre om deres hemmeligheter, problemer, tilbøyeligheter og skavanker.

Jeg ble fascinert av første del av boka, den er velskrevet, stilsikker og har en egen ro som kjentes behagelig og engasjerende for denne leseren.

I del II av romanen skifter vi synsvinkel – en ung gutt utenfra, fra et av byens villastrøk, kommer for å selge og montere kikkhull i dørene i blokka. Personene vi har blitt kjent med innenfra, får vi nå se utenfra, gjennom ungguttens øyne. Jeg var glad for informasjonen det ga om hvordan det videre gikk med enkelte av beboerne, men jeg syntes at romanen fikk en helt annen og litt banal vinkling her, og likte ikke slutten av romanen så godt som jeg likte starten.

I del III av boka hastes trådene sammen og i aller siste avsnitt får vi forklart hvor romanens tittel har sitt opphav.

Alt i alt synes jeg Ragde har levert en god roman denne gangen. Skal jeg være veldig kritisk vil jeg si at den ikke henger helt sammen, slik starten er sikker og dvelende, mens slutten virker hastverkspreget og lettvinn. Slutten kunne Ragde jobbet mer med, (eventuelt kunne hun kuttet ut del II og III og laget en ny slutt?) og de detaljerte beskrivelser av matlaging og ulike typer vask kunne vært beskåret noe. Opplysninger om hendelser i verden som preget nyhetsbildet oppleves i noen tilfeller som litt utenpå handlingen – kanskje kunne de like gjerne vært utelatt.

Til slutt vil jeg vise et par fine beskrivelser/observasjoner jeg fant:
s 119:

«Nina kroket seg enda mer sammen mens Irene snakket, hun var så liten og tynn, med et stort hode, hun lignet en kjærlighet på pinne, men uten kjærlighet.»

S 197: Her er vi med ei ung, sliten mor og babyen hennes på busstur:

«Om to stopp skulle hun av. Ville hun greie å reise seg? Tyngden mot setet, var det henne, denne varmen rundt skuldrene, kom den fra hennes gamle frakk? Det eneste hun var seg bevisst var hånda. Hånda som holdt, lenket henne til vogna, den absolutt viktigste hånda her i bussen, den eneste hånda her i bussen. Hun var en hånd, alt i henne var hånd, det eneste i henne. Å stole på splitter nye gummihjul og vognbremser var latterlig, hadde det ikke vært for hånda hennes som holdt, var det ikke godt å si hvordan det ville ha gått med barnet. Det kunne bli stjålet, et øyeblikk hun satt med blikket vendt ut av vinduet og bussdøra åpen og en gal kvinne som ikke greide å få egne barn, flådde barnet til seg. Eller vogna kunne velte, slik at barnet trillet ut på det skitne bussgulvet og noen deretter tråkket på det.»

«Sirile gentlemen søkes» av Karin Brunk Holmqvist

2011-09-01T12:51:00.003+02:00

Utgitt av Silke forlag 2011

Oversatt av Kirsti Vogt

Silke forlag sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge om boka

Alma og Margit, 79 og 81 år gamle, er nære venninner og nære naboer. Alma har aldri vært gift, men stelte for broren så lenge han levde. Margit er enke, men har en sønn, en svigerdatter og et barnebarn.

De to damene er daglig på visitt hos hverandre og spiser formiddagsmat sammen. De trives uovertruffent i hverandres selskap.

Så skjer det sørgelige: Kommunen ønsker å legge en vei over damenes tomter, og begges eiendommer skal eksproprieres. De finner seg stilltiende i den lunefulle skjebnen, og tar inn på et aldershjem mens de venter på at leilighetene de skal kjøpe, blir ferdige.

På aldershjemmet deler de rom, og de trives faktisk veldig bra her også. De blir med på datakurs og inspireres til å avertere i avisa etter et par mannfolk å være sammen med. Ja, det er her uttrykket ”sirile gentlemen” dukker opp. Damene blomstrer formelig mens de bor på hjemmet, og kanskje er det slik at de likevel ikke tenker å finne seg i at kommunen tar husene deres?

Dette er tredje bok av Holmqvist som er utgitt på norsk, og jeg har lest alle tre. Potensgiverne opplevde jeg som annerledes og frisk – den representerte noe nytt, hadde en lun humor og rolig tone. Rapsgubbene ble jeg ikke like fornøyd med.

Årets bok ga en leseropplevelse jeg vil plassere et sted mellom de to foregående bøkene. Den opplevdes som bedre enn Rapsgubbene, men den når ikke opp mot Potensgiverne. Det skyldes nok bare at jeg føler romanenes ideer blir for like – det er bare mer av det samme, svært lite nytt.

Språket er lett og godt, jeg finner bare småting å plukke på, som at teksten inneholder en del unødvendige småord. Jeg sier ikke at det er feil å ha dem med; dette er gjerne et spørsmål om smak og behag – de små ordene kan lage en annen rytme og få teksten til å virke mer muntlig. Personlig synes jeg ofte småordene kan bremse litt på farten og moderere uttrykk som ellers kunne virket renere og sterkere.

Jeg skal gi eksempler på hva jeg mener:

S 10: «Margit Berg var 81 år gammel, noe det var vanskelig å tro på,…»

Her kunne man kuttet ut ”på”, og kortere og enklere ha skrevet: «Margit Berg var 81 år gammel, noe som var vanskelig å tro.»

S 59: «… når tiden var inne for å frakte bort de siste tingene…»

”Bort” kan kuttes ut, så setningen blir: ”… når tiden var inne for å frakte de siste tingene…”

S 62: «Hun følte seg jo litt bitter.»

Setningen får en litt annen karakter om vi skriver: ”Hun følte seg litt bitter.” Eller kanskje vi til og med skal skrelle oss helt ned til: ”Hun følte seg bitter.”

Enkelte setninger kunne man jobbet litt mer med og forsøkt å finne bedre løsninger på:

Eksempler:

S 10: «Ansiktets form var pen,…»

Hva med: ”Ansiktsformen var pen…”

S 65: «Den første dagen hadde de riktignok tatt to plasser som to andre damer pleide å sitte på.»

Hva med: ”Den første dagen hadde de riktignok tatt to plasser der to andre damer pleide å sitte.”

S 90: «… at det hadde noe med at de skulle være spreke og glade å gjøre…»

Bedre om vi stokker litt og skriver: ”… at det hadde noe å gjøre med at de skulle være spreke og glade…”

Forfatteren innleder boka med å si at dette er en skrøne, så da er det kanskje urettferdig å henge seg opp i logiske brister, som at man på s 229 klubber igjennom en sak i kommunestyret, uten votering. På s 212 opplyses vi om at Kjell aldri pleier å ha på slips, men i kommunestyret s 143 har han vitterlig slips, som han står og trekker i.

Det er rørende med de skjøre og uvitende eldre kvinnene, men jeg lurer av og til på om ikke forfatteren trekker denne uvitenheten vel langt. Vet de virkelig ikke hva ordet viril eller pervers betyr? Og s 87, der de to damene filosoferer over hvordan tastaturet til PC-en ser ut, tenk så dumt at ikke bokstavene sto alfabetisk ordnet på ”platen” – da har altså damene aldri sett en skrivemaskin, heller?

Til sist s 77: «Da de svingte seg rundt hjørnet, lukket mørket seg rundt dem. Alma ble lei seg da hun så skyggen sin.»
Hvordan kan Alma kaste skygge, når mørket har lukket seg rundt dem?

Beskrivelser, særlig av interiør, er ofte detaljerte og omstendelige, det samme med damenes handlinger og gjøremål. Det gjør at bokas tempo blir langsomt, vi suges ned til et nærsynt detaljnivå. Mange vil like det, for meg blir det av og til litt kjedelig.

Av og til er teksten kommenterende eller foregripende, noe jeg synes er litt uelegant. Overlat heller til leseren å se hva som skjer, når det skjer, samt bedømme hvor vidt hendelser er magiske eller ikke.

Eks s 241: «Det var en magisk innledning på dagen, og det skulle hende mer som nok en gang forandret livet for de to damene, men de var fremdeles uvitende om dette da de gikk til spisesalen for å innta frokosten.»

Til tross for små innvendinger; jeg merker at Holmqvist har kost seg mens hun har skrevet boka, og det smitter over. Romanen er søt, småmunter og underholdende, og jeg er helt sikker på at mange vil kose seg med den. Har du lest og likt de andre to bøkene av Holmqvist, liker du ganske sikkert denne også.

«Jakten på den perfekte ponnien» av Sissel Chipman

2011-08-29T10:04:00.001+02:00

Utgitt av Gyldendal 2011

Idunn er tolv år gammel, og har en litt spesiell familiesituasjon. Siden mora hennes døde da hun var liten, bor farmor hos henne, faren Reidar, storesøsteren Frøya og lillebroren Brage, og det er farmor som tar hånd om hus, hjem og mye av barneoppdragelsen.

Idunns far sier at Idunn skal få en ponni, men farmor er ikke særlig begeistret for ideen. Hun synes Idunn er for ung, og hun som ansvarlig husmor vil helst ikke ha flere forpliktelser. Til slutt lar farmor seg likevel overtale, så da gjenstår det bare å se om Idunn, godt hjulpet av venninna Sara, klarer å finne drømmehesten sin…

Dette er en fin og hyggelig fortelling som passer for dyrekjære jenter. Gutter kan nok også lese boka, men det er helst jenter som vil kjenne seg igjen, siden hovedpersonene er jenter.

Det er Idunn selv som forteller, og språket flyter lett og greit, og sammen med hovedsaklig lyse og lette tema, gjør dette boka lettlest.

Boka slutter på en måte som lover en fortsettelse, og jeg sier ja-takk til flere bøker om Idunn og hennes hesteopplevelser.

«Kanskje kommer aldri» av Tania Kjeldset

2011-08-29T09:16:00.001+02:00

Utgitt av Cappelen Damm, 2011 – første gang utgitt 2005.

I serien Reserleser – ”Det beste gode forfattere har skrevet for lesere fra 9 til 12 år”, skriver forlaget på baksiden av boka.

Teddy går i sjuende klasse, og flere ting er endret til det verre siden forrige skoleår. Ole – den beste kameraten hans – bryr seg tydeligvis ikke om ham lenger. De får en ny lærer i gym, Kvale, som ikke går av veien for å mobbe elever med mindre gode ferdigheter. Teddy finner det etter hvert best å skulke gymtimene, for å slippe å bli hengt ut. Da Kvale skriver brev hjem om skulkingen, underslår Teddy brevet og skriver i meldingsboka med forfalskning av moras underskrift, for å slippe unna mer trøbbel. Men selvfølgelig er det bare et spørsmål om tid før hele falskneriet blir oppdaget.

Teddy er flink til å spille trompet, men akkurat nå ligger trompeten mest på hylla.

Faren, som tydeligvis har vært en ganske opptatt og lite deltakende forelder, flytter hjemmefra. Hver gang Teddy spør om faren vil være med på noe, for eksempel om han vil komme og høre når Teddy spiller med korpset, er svaret ”kanskje”. Teddy blir lei av det svaret, for kanskje kommer aldri…

For meg var dette en ordinær og flat bok – det skjer for så vidt ting, men det virker så grunt og halvveis, og spenningen verken stiger eller synker noe særlig, slik jeg kjenner det. Det meste av det som skjer, virker opplagt – jeg overraskes overhodet ikke.

Og jeg stiller meg undrende til en opplysning vedrørende en av personene i boka – Høvdingen. Det står at han har mistet to fingrer på den ene hånda, derfor kan han ikke spille trompet mer – noe han var svært dyktig til. Undringen min går på om ikke Høvdingen kunne lært seg å betjene ventilene med den andre hånda – kanskje ville han ikke klare å bli like virtuos, men noe spilling måtte jo være mulig?

Språket er enkelt og greit, og ikke mer enn det. Det sprudler i alle fall ikke – forfatteren virker ganske uinspirert, og det smitter over på meg som leser.

Jeg finner en del bilder jeg ikke synes fungerer optimalt, eller som føles klisjepregede.

Eks s 148: «- Du er snill du, Teddy, hvisker mamma fra sengen, hun er blek, med et svakt grønnskjær over pannen.»

S 160: «Hun roper på Jørgen, og småløper bortover så de brede hoftene hennes svinger til hver side.»

S 172: «Mamma går et par skritt foran meg, klikker bortover korridoren på de mørkebrune støvlettene.»

S 184: «Agnes løper foran meg og prøver å klore til seg nok snø til å forme en snøball.»

Jeg synes det hadde vært bedre om det sto ”nok snø til en snøball,” eller ”nok snø til å lage en snøball.”

S 185: «- Bare gå inn i stuen og vent dere, sier Oscar…»

Her mangler et komma etter vent – nå høres det ut som om ungene kan vente seg et eller annet ubehagelig.

Forfatteren bruker en del kursiver for å understreke eller legge ekstra trykk til enkeltord eller hele setninger. Mesteparten av dette synes jeg er unødvendig.

Slutten av boka gjør at den virker uforløst; det er mer som om den feider ut.

Kanskje boka hadde vunnet seg på, føltes mer engasjert og troverdig, om den ikke tok opp så mange tema samtidig?

«Jeg kan se i mørket» av Karin Fossum

2011-08-24T10:21:00.001+02:00

Utgitt av Cappelen Damm 2011

Riktor er en middelaldrende mann, arbeider som sykepleier på et pleiehjem. Barndommen husker han nesten ingenting av, han har aldri hatt kjæreste, han har ikke familie, ingen nære venner. Når han har fri pleier han å gå tur til en park i nærheten. I parken setter han seg og observerer andre mennesker. Noen av dem ser han ofte, og disse føler han at han kjenner på et vis.

Han ser på seg selv som spesiell. Han kan se levende vesen i mørket – de avgir et slags oransje lys. Han sover dårlig om natten, plages av innbilte lyder og lukter.

Riktor imponerte på sykehjemmet da han var der til ansettelsesintervju, og derfor ble han også ansatt, men han har dessverre en skyggeside. Denne er han godt klar over selv, men holder den skjult for andre. Han forakter svakhet, og i ubevoktede øyeblikk går han inn til de sykeste pasientene og plager dem fysisk. Han unnlater også å gi dem foreskrevet behandling om han får anledning til det; han skyller tabletter ned i toalettet, setter sprøytene i madrassen.

Noen må vel til slutt oppdage hva han holder på med? Hvor langt kan han gå i sine onde gjerninger – kan han komme til aktivt å ta liv?

Forlaget presenterer ikke dette som en kriminalroman, men får med at den er skrevet av en krimforfatter. På tittelbladet står det bare ”roman”, mens det på vaskeseddelen står: «Romanen skildrer en mann som uten skrupler følger sine laveste instinkter, en mann som føler seg ufeilbarlig. Hans vei fra hovmod til fornedrelse viser Karin Fossums styrke som krimforfatter; et litterært språk kombinert med stor psykologisk innsikt.»

Fossum har i mange romaner før utfordret krimsjangeren, ved i stor grad å følge forbryteren og vise hans virkelighetsoppfatning, der en tradisjonell krim ville startet med et drap og deretter handlet om politiets etterforskning av saken.

Jeg synes Fossums vinkling er interessant – både i denne og tidligere romaner, men tror at lesere som velger denne boka i håp om at det er en tradisjonell krim, kan komme til å bli skuffet.

Dette en roman om ondskap, om onde, kriminelle handlinger. En roman som forsøker å forklare hva som kan drive et menneske til å gjøre onde ting, og hvordan de etterpå kan leve med det de har gjort.

Det er Riktor selv som forteller, og det kommer tidlig fram at han vet om de mørke sidene sine.

Som s 9: «Det bor en ond liten satan i mitt indre, som av og til stikker hodet frem, det er ikke til å unngå, for det hender fristelsen blir for stor.»

Og s 11: «Men det finnes råtne individer, og jeg er et slikt råttent individ, jeg kan ikke annet enn å innrømme det, jeg kan i noen situasjoner være skrekkelig, i en grad som gjør meg forstyrret. Men det koster meg ingen ting å herme andre, herme høflighet og vennlighet og godhet. Det som er tungt, er å holde de onde impulsene tilbake. Ofte tenker jeg på alt som kan hende, hvis jeg mister kontrollen for alvor, og det hender fra tid til annen.»

Og s 13: «Foran huset lå det tidligere en vakker plen, men nå er den helt igjengrodd. Noen ganger i løpet av sommeren går jeg over den med en ljå, og jeg liker godt å være mannen med ljåen, da er jeg på plass.»

Jeg registrerer at Riktor har stor selvinnsikt på mange områder, og jeg lurer litt på hvor sannsynlig det er, at en person med slike problemer ser skyggesidene så tydelig og analytisk. Det kan hende det er sannsynlig, men jeg finner det litterært sett uklokt å legge mannens hemmeligheter fram for oss på denne måten, og helt i starten av boka. For meg er dette en lite spennende regi.

Bokas handling kan jeg i korte trekk oppsummere slik: Vi blir kjent med en mann som ”ikke er helt god” (dette uttrykket passer som hånd i hanske på Riktor!), vi blir ganske sikre på at uhyrlige ting skal skje, og vi får rett.

Min mening er at historien kunne vært mer spennende presentert, for eksempel ved at forfatteren valgte å fortelle i tredje person, og mange av Riktors tanker kunne blitt holdt skjult for oss. Forfatterens valg er muligens tatt ut fra et ønske om å komme helt innpå Riktor, en nærhet som fyller leseren med ubehag.

Boka er i alle fall ubehagelig å lese, noe jeg altså antar var hensikten, og den setter tanker og følelser i sving. Boka er også velskrevet, slik vi kjenner Fossums gode, tydelige språk fra tidligere.

Jeg satt igjen med et litt blandet inntrykk etter å ha lest boka. Jeg opplevde at den tøtsjer tema som Fossum har skrevet om før, at hun er litt gjentakende. Boka utgjør også en utfordrende kombinasjon ved å være språklig lettlest, med god framdrift, men med svært ubehagelig innhold. Jeg antar noen lesere vil sky bøker som denne, som går inn i en ugjerningsmanns tanker og virkelighetsoppfatning.

Likevel er jeg ikke i tvil om at jeg vil anbefale boka, fordi jeg tror den kan lære oss noe om ondskapens mange ansikter. Kanskje den kan bidra til at vi lettere kan kjenne igjen det onde, i både oss selv og andre. Slik at vi kan være med på å bekjempe det onde og hindre at det kan spre seg.

«Den rette for meg» av Jill Mansell

2011-08-20T10:02:00.001+02:00

Utgitt av Cappelen Damm, 2011

Oversatt av Linda Marie Vikaune

Det er kvelden før Poppy skal gifte seg, og hun er på utdrikningslag med vennene sine. Så skjer det: Hun møter en ordentlig drømmemann – Tom, som gir uttrykk for at han har sett og fulgt med på bevegelsene hennes hele kvelden, og synes det er veldig ille at hun skal gifte seg.

Poppy blir besynderlig berørt av dette møtet. Tom ber henne komme til et bestemt sted innen et visst klokkeslett samme kveld – hvis hun vil. Hvis hun ikke kommer, vet han at hun er tapt for ham og vil gifte seg med forloveden, slik planen var.

Poppy kommer til stedet han ville møte henne, men ombestemmer seg og reiser hjem uten å ha snakket med ham. Men neste dag sier hun til forloveden at hun ikke kan gifte seg likevel. Foruroliget av følelsene møtet med Tom vekte i henne, kjenner hun at det blir helt feil å inngå ekteskap.

Poppy flykter fra folkesnakket i Bristol – får jobb og leilighet i London. En av grunnene til at hun velger London, er at hun vet at Tom bor der. Men hun vet ikke etternavnet hans eller nøyaktig hvor i store London han bor – kommer hun noen gang til å finne ham? Og om hun finner ham – er kjærlighet ved første blikk noe man kan stole på?

Dette er en søt, passe morsom og engasjerende feelgood/kjærlighetsroman – fin å drømme seg vekk med for noen timer. Innledningen av historien føltes noe klissete og usannsynlig, men etter hvert lever jeg meg inn i handlingen og engasjeres i Poppys videre skjebne.

Språket er greit nok, men jeg finner noen slurvefeil/hastverksfeil. En siste korrektur kunne rensket opp og gjorde leseopplevelsen enda mer avslappende for en kritisk leser.

Oversetteren kunne søkt mer variasjon i språket, unngått uttrykk som

s. 174: ”ut til utgangen”, s 182: ”tre meter høyt tre”.

Flere eksempler på at samme ord brukes flere ganger tett på hverandre:

S 144-45: «Den var et par størrelser for stor, men fasongen gjorde at det ikke spilte noen stor rolle.»

S 456: «Svigermorens uttrykk ble mildere. Daniel var selve hennes livs lys.

”Ikke noe problem i det hele tatt. Han sluknet som et lys.”»

Jeg stusser over noen preposisjoner som er valgt:

S 18: «Om tolv timer var det meningen hun skulle skride nedover kirkegulvet i St. Mary’s på farens arm.»

”Ved farens arm” vel? Hun er riktignok liten og søt, men ikke så liten.

S 166: «Claudia var fremdeles der, og hun kunne tilsynelatende ikke bestemme seg for et par rokokkolysestaker og en blå og hvit Florianware-vase.»

Her skulle det vært brukt ”eller”, men da mangler det noe i setningen. Jeg mener det burde stått: ”… hun kunne tilsynelatende ikke bestemme seg for om hun skulle velge et par rokokkolysestaker eller en blå og hvit Florianware-vase.”

S 178: «Heldigvis var han lidenskapelig opptatt av hagebøker, så han var enkel å kjøpe gaver for.»

Meningen blir feil ved bruk av preposisjonen ”for” – det virker som om Poppy skulle kjøpe gaver på vegne av faren, ikke til ham, slik det handler om her.

S 375: «Claudias mage rumlet av sult, så hun gransket innholdet av kjøleskapet.»

Det er vanligere å skrive ”innholdet i kjøleskapet”, eventuelt omskrive til ”kjøleskapets innhold.”

En annen feil som går igjen er at man har ”slukt” ord – for meg er dette tegn på hastverk eller slurv. Her og der mangler noen småord, eller man har fått inn en trykkfeil, eller ord er stokket om.

To eksempel:

S 278: «”Du mener du ikke.”»

Her skulle det stått: ”Det mener du ikke.”

S 325: «Eller, som Poppy så skarpt hadde sagt det; hvis de hadde hatt stort lavere IQ, ville trengt de jevnlig vanning.»

Her skulle det stått: ”… ville de ha trengt jevnlig vanning.”

Enkelte ord og uttrykk virker litt hastig/tankeløst brukt – har man egentlig tenkt over/brydd seg om hva man har skrevet?

Som s 9: «”Jeg har deg,” sa en mannlig stemme.»

Jeg synes ”mandig” eller ”mannestemme” eventuelt ”mørk mannestemme” hadde passet bedre.

S 29: «Allerede som barn, da hun leste uendelige Enid Blyton-bøker…»

Bøkene til Enid Blyton pleier ikke å være så tykke at man kan kalle dem uendelige, men seriene hennes, kanskje?

S 58: «Seks uker senere, da sommeren gikk mot slutten, vannet Alex Fitzpatricks kone en hengende blomsterkurv da hun falt ned fra gardintrappen og brakk benet på tre steder.»

Stigbøyle - bildet hentet fra hest.no

Det er pirk, men det var vel ikke en blomsterkurv hun skulle vanne? Det var blomstene i kurven som trengte stell.

S 124: «”Hvis jeg ikke hadde vært på sykehuset med bena i stigbøylene, hadde jeg kommet som et skudd.”»

Med uttrykket over menes det at hun har vært på sykehuset og født et barn. Å kalle bøylene man legger beina i ved gynekologiske undersøkelser eller fødsler for ”stigbøyler” – det gir et absurd bilde.

Selv om jeg finner ting å pirke på, så likte jeg boka. Jeg kan avslutte med et morsomt sitat – for det er en del å småhumre og le av her:

s. 74:

«Poppy gikk opp for å få seg et par timers søvn. Hun skulle ha butikken alene i morgen mens Jake dro rundt på de forskjellige auksjonene. Etter den gangen hun hadde viftet bort en veps med et sammenrullet program og blitt den nye eieren av et tjuefots spisebord fullt av trebukk, hadde ikke Jake latt henne komme i nærheten av en auksjon.»

«Lenket» av Christopher Grøndahl og Arne Svingen

2011-08-09T10:22:00.002+02:00

Cappelen Damm, 2010

Kriposetterforsker Lucinda Mørk har gjort noe dumt. Og ikke bare dumt, det var regelrett ulovlig. Hun stjal noe konfiskert narkotika, ble oppdaget, tatt og dømt. Idet boka starter er hun på vei til Fron for å sone med fotlenke på gården Mørk, der hun kommer fra. Ikke uventet havner hun midt i en kriminalsak, eller egentlig flere. Først blir det funnet skjelett etter to døde personer, da det graves like ved bygdas asylmottak. Litt senere dukker det opp et ferskere lik – ei ung kvinne ved navn Tale blir funnet kvalt i ei hytte, naken og bundet. Og det er Lucinda som finner liket, etter å ha fått et anonymt tips på telefonen.

Dette er en kriminalroman som ikke engasjerte meg. Språket fungerer, men ikke mer enn det. Jeg får en følelse av at dette er venstrehåndsarbeid, lite påaktet, og derfor lite gjennomarbeidet. Plottet føles konstruert og vrient i betydningen ikke spesielt troverdig, og det krydres med halvhjertede beskrivelser av og hentydninger om sex. Det beste med romanen tror jeg må være hovedpersonen, som ikke er typisk på noen måte. En kvinnelig antihelt med ADHD har jeg ikke vært borti i noen bøker før. Men heller ikke hovedpersonen klarer å gjøre meg særlig begeistret eller engasjert. Forlaget kunngjør at dette skal være første roman – uvisst av hvor mange – om Lucinda Mørk. For min del tror jeg at det holdt med denne ene.

Jeg skal gi noen eksempler på ting forfatterne kunne formulert bedre:

S 13: «Hun hadde med vilje gjort seg flid med utseendet i dag: En åpen, hvit bluse, tynn nok til at man kunne skimte BH-blondene gjennom stoffet.»
Pleier man å gjøre seg flid med utseende uten at det er med vilje?

Og hvis blusen var åpen, da så man vel hele BH-en?

S 25: «- Det ordner seg nå, sa han, tok et glass vann og satte det under springen uten å ense laget med støv.»

Her skal det stå at han tok et vannglass.

S 78: «Lucinda kjente et søkk av barndommen, følelsen av at det var trangt her, til tross for utsikten fra Mørk-gården, dalen som strakte seg i begge retninger.»

Hva med: ”Det søkk til i Lucinda, med ett var uvelkomne følelser fra barndommen tilbake i henne. Følelsen av at…”

S 107: «Likfunn var ikke dagligvare i Gudbrandsdal politidistrikt.»

Det passer vel bedre å si ”dagligdags”?

S 169: «Hun strammet kjevebeinet…»

Hun strammet kjevemusklene, kanskje?

På samme side står det at hun trekker på seg slitte jeans og hettegenser etter en dusj. På neste side avbrytes hun mens hun står i telefonen. Da står det at hun tar på seg morgenkåpe og går ned for å åpne. Scenen avbrytes uten at vi har fått vite hvem som kom, bare at det er overraskende besøk. Så hopper vi over til noe annet, men på s 172 er vi tilbake på Mørk-gården, og da står det: «Da Lucinda kom ned igjen i klærne, satt han ved kjøkkenbordet…» Dette må bety at da hun snakket i telefonen var hun naken, uten at vi har sett at hun tok av seg klærne? Man trenger selvfølgelig ikke ta med alt av dagligdagse detaljer i en roman – faktisk er det greit å kutte ut mye av den slags – men når man først sier A, så må man også si B, ellers blir det rotete.

S 192: «Han var vokalisten i et populært band på åtti- og nittitallet som onanerte med et tau rundt halsen.»

Dette kan misforstås – dette kan leses som at hele bandet onanerte med tau rundt halsen, men det var antakelig bare vokalisten.

S 223: «Påloggingsskjermen kom opp.»

Jeg ser for meg en skjerm som kommer stigende opp gjennom et hull i skrivebordet... Bedre å bruke ordet ”påloggingsskjermbildet.”

S 234: «Ingmar så på ham og krøllet panna.»

S 250: «… hun kunne se for seg lensmannen riste på hodet, blank i øynene og med et krater av en krøll over neserota.»

Forfatterne synes også å ha en forkjærlighet for verbet ”stappe”, fremfor å bruke ”putte”, eller ”legge” – dette kunne de forsøkt å variere.

«Kjære, jeg må fortelle deg...» av Louisa Young

2011-08-06T10:56:00.002+02:00

Oversatt av Truls Holst Kopperud

Silke forlag, 2011

Omtalen bygger på et korrektureksemplar jeg mottok fra forlaget, da de håpet jeg ville lese og blogge om boka. Romanen er ventet i salg fra 10. august 2011.

Vi er i England under første verdenskrig. Riley Purefoy er forelsket i Nadine Waveney og har gode grunner til å tro at følelsene hans blir besvart. Dessverre er Nadine av en litt høyere samfunnsklasse, og han erfarer at familien hennes gjør hva de kan for å holde dem vekk fra hverandre. En seksuell hendelse med en annen ung mann fyller ham med skam og andre ubehagelige følelser, og som en flukt melder han seg til krigstjeneste, uten å vite eller reflektere særlig over hva han begir seg ut på.

Krigen varer lenger enn de fleste kunne tro da den startet. Den holder mange elskende langvarig adskilt, og mange menn kommer aldri tilbake fra slagmarken. Av de som kommer tilbake er mange skadd både fysisk og psykisk.

Riley og Nadine finner sammen under en av Rileys permisjoner, og de har hverandre å tenke på for å holde ut den vonde hverdagen. Så blir Riley skadd. Han sender melding til Nadine om at det ikke er noe alvorlig, men det er en forholdsvis alvorlig ansiktsskade han har fått, selv om den ikke er dødelig. Han tror han gjør henne en tjeneste ved å avvise henne, når hun kommer for å besøke ham. Han tenker at hun skal få slippe å bli ved hans side, bare av medlidenhet…

Dette er en fin og fengslende kjærlighetshistorie. De uhyrlige krigsscenene som bakteppe, gir historien en ekstra dimensjon og gjør den uforutsigbar og ekstra spennende. Forfatteren har tydelig satt seg inn i historiske fakta rundt den spede begynnelsen på plastisk kirurgi. Personlig synes jeg det blir litt vel teknisk når hun beskriver kirurgenes metoder. Man kan ha mye kunnskap inne som forfatter, uten at man trenger å vise alt til leseren – leseren vil likevel stole på at forfatteren vet hva hun skriver om.

Bokas prolog opplevde jeg som forvirrende – en rekke bilder ramset opp som jeg ikke hadde forutsetning for å skjønne. De ga meg ingenting, pirret ikke, slik jeg regnet med var intensjonen med prologen. Og da første kapittel fortsatte litt på samme måte, med at historiens persongalleri presenteres, i en slags hulter-til-bulter-oppramsing av handlinger, beskrivelser av utseende og væremåter på person etter person, holdt jeg faktisk på å legge boka fra meg. Heldigvis gjorde jeg ikke det. Etter hvert er forfatteren ferdig med å flagre rundt, og begynner å fortelle konsentrert om en bit i senn – da blir interessen min fenget.

Gjennom hele boka forekommer det en rekke setninger i kursiv. Dette skal forestille personenes tanker. Jeg er usikker på hva jeg synes om dette – noen ganger virker det forstyrrende, andre ganger er det for så vidt interessante momenter som trekkes fram, men forfatteren kunne fått det med på andre måter?

Stort sett bruker forfatteren et nøkternt, beskrivende språk, som overlater til leseren selv hva h*n kan tenke eller føle om det som skjer. Bare av og til blir teksten noe svulstig og sentimental, kanskje steder der forfatteren selv har følt ekstra sterkt, og er redd leseren ikke skal følge henne til helt de samme høyder.

Jeg gir et eksempel: Sykepleieren Rose – også en viktig person i boka, uten at jeg har nevnt henne i resymeet – har for en stund siden lest opp et brev for Riley. Brevet var fra Nadine, og det er gjengitt i sin helhet i teksten, slik at vi selv kan bedømme dets ”litterære kvalitet”. På s 229 kommer Nadine til sykehuset, i håp om å få treffe Riley (hun vet ikke at han vegrer seg fra å la henne se seg), og Rose har tatt imot henne:

«Nadine var som en vimsete og kjærlig hund, vridde seg på stolen, forsøkte å sitte stille når hun fikk beskjed om det, klarte det ikke, mer vrikking der hun satt… ”Si at det er jeg som er kommet.” Hun smilte.

Du av alle mennesker, tenkte Rose. Du vakre, forunderlige, guløyede pike som skriver brev så fulle av liv og kjærlighet at han legger dem ulest til side. ”Jeg skal forsøke,” sa hun, reiste seg og forlot værelset. (…)”

Sitatet viser hvordan forfatteren – gjennom å bruke Roses tanker – får understreket at vi som leser bør anse Nadines brev som noe helt utenom det vanlige. (Hvilket de - tross alt - ikke er.) Sitatet kan også vise hvordan tankene til Rose til en viss grad sinker framdriften i fortellingen.

De små innvendingene til tross: Dette er ei god bok. Liker du historiske kjærlighetsromaner? Da kan dette være boka for deg.

«Fangesøstre» av Gayle Forman

2011-08-01T16:35:00.001+02:00

Cappelen Damm, 2010. Oversatt av Gry Wastvedt

16 år gamle Brit blir regelrett lurt av faren sin. Han har sagt at de skal på ferie til Grand Canyon, sammen med lillebror og Stemonsteret (navnet Brit har gitt stemora si) – han og Brit kjører bil alene, angivelig fordi bilturen blir for lang for lillebror – så lillebror og mora skal ta fly.

Så skal de slett ikke på noen ferietur, viser det seg. Brit blir plassert på Red Rock, en institusjon for vanskelige jenter – der skal hun være til hun skikker seg ordentlig. Enda Brit har ikke vært spesielt utagerende i følge henne selv (det er Brit selv som forteller i boka) – hun har farget håret og spiller i band, men ikke gjort noe galt og henger tålelig bra med på skolen. Så hva er det som skjer – hvorfor har hun fortjent dette? Det må være Stemonsteret som står bak!

Red Rock viser seg å være rene fangeleiren, og personalet bygger jentene ned, heller enn å hjelpe dem inn i en god utvikling.

For meg føltes institusjonen og hele plottet i boka usannsynlig, og det virker også usannsynlig at ikke Brit får kraftigere reaksjoner (fortvilelse, desperasjon) på farens svik, hjernevaskinga i leiren og alt annet fælt som skjer der. Det virker også rart at andre jenter i leiren – som Brit blir kjent med – har et veldig reflektert syn på hva som egentlig foregår, har oppdaget smutthull som kan gi dem en kveld fri utenfor murene iblant, og enda ikke gjør noe for å slippe fri eller ødelegge forretningen for de som driver institusjonen, ved å fortelle til utenforstående hvordan det faktisk er der.

Det usannsynlige ved fortellingen trekker ned helhetsinntrykket for meg, men boka er engasjerende og spennende også. Og forfatteren forteller i etterordet at hun ønsker å sette søkelys på behandlingstilbud/institusjoner hun har kjennskap til, som ikke gir ungdom nødvendig hjelp og støtte, men heller har fokus på å straffe og bryte ned.

Dessuten mener jeg det er lov å smøre tykt på med dramatikk, for å gjøre en god historie enda bedre.

Språket i boka er greit, men kunne vært enklere, med tanke på målgruppa. Blant annet serveres vi en del uttrykk og sjargong som jeg ikke tror alle er like fortrolige med eller kjenner betydningen av. Eksempel s 54: ”Catch22-situasjonen”, s 37: ”Ikke bli helt OC”, s 39: ”terapeutisk Club Med”, s 71: ”Stockholmssyndrom”, s 78: ”… du er vel en Kiehl’s-jente...” og ”… du er bare så M.A.C.”

En liten ting:
På s 44 blir håret til kjekke Jed beskrevet som ”sjasket”. Jeg vet ikke, men jeg tror kanskje at ”tjafset” hadde passet bedre – det kan oppleves som både sjarmerende og samtidig virke som en likeglad look, mens ”sjasket” er mer negativt ladd.

Jeg ble ikke heltent på boka, men den var heller ikke så verst. Jeg er ganske sikker på at mange ungdommer vil finne den engasjerende.

«The worst journey in the world : with Scott in Antartica 1910-1913» av Apsley Cherry-Garrard

2011-07-29T18:18:00.002+02:00

Denne boka er kjent som en klassiker innen polarlitteraturen, og nå ser jeg at den endelig skal komme på norsk – ventes i oktober i år, utgitt av Schibsted forlag, med tittelen «Den fryktelige ferden.» Enn så lenge finnes bare utdrag fra den oversatt til norsk, nærmere bestemt kapitlet som omtaler vinterreisen Cherry-Garrard gjorde sammen med Wilson og Bowers for å sanke pingvinegg. Det var spesielt denne delen av ekspedisjonen Cherry-Garrard hadde i tankene da han valgte tittelen ”The worst journey in the world”. Ekspedisjoner i Antarktis la man ellers til sommerhalvåret, for å unngå de mest ulevelige temperaturer og uvær. Grunnen til at de dro om vinteren denne gangen, var fordi det var på denne tiden av året pingvinene la egg.

[Bibliografiske opplysninger om den norske oversettelsen som omhandler vinterreisen: Verdens verste tur / av Apsley Cherry-Garrard ; oversatt av Rolf Simonsen. - Åsa : Rolf Simonsen , cop. 2008 - 110 s. : ill. - (919.8904)

Originaltittel: The Worst journey in the world. The Winter journey. - 0mslagstittel: Vinterreisen fra Verdens verste tur

ISBN 978-82-303-1246-9 (ib.)]

Boka i sin helhet forteller historien om Scotts sydpolsekspedisjon som startet med sjøreisen i 1910, overvintring til 1911, vinterreisen til Cherry-Garrard og hans følgesvenner, selve sydpolsekspedisjonen sommeren 1911, overvintring av de overlevende til 1912, (da de dro ut på leting etter de fem som forsvant på ferden inn til selve sydpolpunktet), til de ble hentet ut og kunne returnere til England i 1913.

Jeg har lest flere framstillinger tidligere om hvordan ekspedisjonen ble planlagt og gjennomført. Det spesielle med denne boka, synes jeg, er hvordan jeg får innsyn i kameratskapet og samholdet i mannskapet.

Robert Scott blir framstilt som en ufeilbarlig helt også i denne boka, men personligheten blir likevel mer nyansert tegnet. Vi blir fortalt at Scott ikke hadde videre sans for humor, at han var følsom og egentlig ganske myk, slik at det å framstå som en bestemt og streng leder ikke kunne ha vært særlig enkelt for ham. Det kunne heller ikke ha vært enkelt å ta ”harde” avgjørelser, som for eksempel å ta livet av hunder eller ponnier.

S. 157 står det blant annet om Scotts karakter:
«Temperamentally he was a weak man, and might very easily have been an irritable autocrat. As it was he had moods and depressions which might last for weeks, and of these there is ample evidence in his diary. The man with the nerves gets things done, but sometimes he has a terrible time in doing them. He cried more easily than any man I have ever known.
What pulled Scott through was character, sheer good grain, which ran over and under and through his weaker self and clamped it together. It would be stupid to say he had all the virtues; he had, for instance, little sence of humour, and he was a bad judge of men. But you have only to read one page of what he wrote towards the end to see something of his sense of justice. For him justice was God…»

Cherry-Garrard får også fram hvilke valg og hendelser før og under ekspedisjonen som gjorde at Scott ikke lyktes, men omkom i isødet sammen med sine fire følgesvenner.

For eksempel svakheter i planlegging og gjennomføring, som at eksperten på ponnier – Titus Oates – ikke var med og valgte individene som skulle med på reisen, slik at det ikke ble spesielt godt skikkede dyr som kom med. Snarere var det nok en heller tilfeldig sammenrasket gjeng – deriblant flere svake fysisk og med dårlig lynne – som ble plukket ut.

Skepsisen til hundene som trekk-kraft gjorde at de lukket øynene til det som i ettertid synes åpenbart for enhver; nemlig at hundene var de dyrene som egnet seg best i det tøffe klimaet. På den delen av ekspedisjonen hvor både hester og hunder trakk sledene med utstyr og mat, måtte hundesledene starte senere, og gjerne vente på resten av gjengen, fordi de kom raskest fram til stedet hvor det skulle slås leir for natta. Hundene trakk foret til ponniene, mens ponniene trakk mat og utstyr for mennene – hvorfor kuttet de ikke bare ut ponni-leddet, og lot hundene trekke det som var av last? Ganske merkelig at de ikke ville se dette, synes jeg, men skepsisen til hunder var tung, etter tidligere dårlige erfaringer fra andre ekspedisjoner.

Den største feilen var kanskje den forhastede (?) beslutningen Scott gjorde, om å ta fem mann til sydpolpunktet i stedet for fire, slik han hele tiden hadde ment. Maten var pakket i depoter beregnet til fire mann. Bare fire par ski hadde de med, siden det andre firemannslaget hadde lagt fra seg sine – noe som gjorde at Bowers måtte gå på beina i den løse snøen, mens de andre hadde sine ski. Teltet var beregnet til fire, slik at de måtte ligge trangt.

Provianten må uansett ha vært for snaut beregnet. Hardt arbeid i kaldt klima krevde mye energi, og de fem som kavet seg inn til sydpolen ble regelrett sulteforet og slet seg helt ut. Da de på veien ut av polplatået rotet seg inn i et svært vanskelig terreng med sastrugi og bresprekker, ble de svært forsinket. Evans hadde et stygt fall og var fra før svært svekket av frostskader og sult – at han ikke kunne være med og trekke, knapt holde følge med de andre, forsinket også.
Etter at Evans ar død, i relativ kort avstand fra Ett-tonns-depotet kom de ut for snøstorm og ble på denne måten liggende som fanger i teltet. Oates var på dette tidspunktet død for noen få dager siden. Han hadde ønsket at de gjenværende tre skulle ha forlatt ham da han ikke orket å holde følge med dem, men da de hadde nektet, hadde han selv forlatt teltet og sagt de berømte ordene: ”I am just going outside and may be some time”.

Oates’ heroiske selvmord var til ingen nytte. De tre – Wilson, Bowers og Scott – kom ikke mye lengre, men ble noen dager senere fanget i teltet av uvær. De døde i teltet, liggende i hver sin sovepose. Slik ble de funnet av mennene som var ute for å lete etter dem ett år senere.

Hvorfor gjorde Scott om på planene vedrørende gruppa som skulle gå inn til polen? Var det fordi han skulle sikre seg, med ekstra trekkraft fra den antatt sterkeste mannen av dem alle – Evans? Riktig nok var Evans den største og sterkeste, men siden han ikke fikk mer mat enn de andre, var det han som først bukket under for sulten. Svekket som han ble, var han mer utsatt for frost og skjørbuk enn de andre, og var førstemann til å falle.

Jo mer jeg leser om denne ekspedisjonen, jo mer nysgjerrig blir jeg på å få vite enda mer om hvordan hendelsene forløp. Siden Scott omkom, ble han nærmest myteomspunnet, og med en heltestatus klebet på seg, virker det som om ingenting negativt kunne bli sagt om ham i ettertid. Det er ganske sikkert at andre menn i ekspedisjonen (for eksempel Oates) hadde sin egen formening om hvordan Scott fungerte som leder, som er blitt fortiet.

Cherry-Garrard nevner heller ikke noe særlig negativt om Scott i og for seg, men det fantes uoverensstemmelser innad i laget. Selv om Cherry-Garrard hevder at Scott var en glimrende leder, er jeg ikke sikker på at dette er helt sant. Riktig nok knyttet Scott til seg fagpersoner, men lot dem ikke få reelt ansvar, eller lyttet til deres råd, slik han burde ha gjort. Snarere virket han egenrådig og uvillig til å innse realiteter, selv når de lå åpent rett foran nesa på ham.

Portrett av Aspley Cherry-Garrard, lagt ut på internett av "Freeze frame : historic polar pictures"

Cherry-Garrard kommer inn på at det er mange ”hvis” man kan stille til utfallet av historien. Hva hvis Scott hadde holdt seg til planen med å ta med bare fire mann inn til sydpolspunktet? Hva hvis det ikke hadde vært så dårlig vær den sommeren? Hva hvis overflaten på snøen på sydpolsplatået ikke hadde vært så trå? Hva hvis Scott hadde satset på hunder i stedet for menn som trekkraft? Hva hvis ikke Amundsen hadde vært på Sydpolen først? Kunne utfallet av historien blitt en annen da?

Sikkert er det i alle fall at det er mye som måtte ha forløpt annerledes, om Scott skulle ha lyktes. Det er mulig han var mest uheldig, men han hadde også arbeidet for dårlig i planleggingsfasen, han visste for lite om hva han gikk til og han hadde lagt inn for små sikkerhetsmarginer.

Dette er en bok du bør lese om du er interessert i polarhistorie. Selv hadde jeg den med på sydenferie, siden jeg tenkte den kunne kjøle meg ned i varmen, samt vare lenge. Det er en omfangsrik bok (466 s) med tettskrevne sider, og engelsk er ikke et språk som går like fort unna som norsk for meg. Det er en svært hyggelig nyhet at boka snart kommer på norsk!

«Hjerterått» av Chelsea Cain

2011-07-27T11:48:00.000+02:00

Dette er - leser jeg på baksiden av boka - tredje bok med Archie Sheridan som hovedperson og helt, fremdeles jaktende på en besnærende vakker seriemorder ved navn Gretchen Lowell.
Jeg har ikke lest de to første bøkene, og det kommer jeg heller ikke til å gjøre.

Denne boka kan jeg rett og slett ikke anbefale - den var kvalmende rå og bestialsk. Er det ikke nok at mennesker blir drept - må de lemlestes, plages og pines så fryktelig?

Boka er ikke spesielt godt skrevet, heller - flere scener forekommer meg rotete og utydelig tegnet.

«Anfall» av Guro Hoftun Gjestad

2011-07-05T08:36:00.001+02:00

Utgitt av Aschehoug 2011

Ella er gift med Filip og mor til Bess. Idet boka tar til er den lille familien på vei hjem til Ellas foreldre på vestlandet for å feire jul. I barndomshjemmet ligger mange minner om en bror hun mistet for mange år siden – han tok livet sitt.

Ella har vært utro – hun har ligget med en kollega, Kristian. Etter jul fortsetter hun å møte elskeren. Hun oppdager etter hvert sider ved ham som skremmer, men ikke før Bess blir alvorlig syk, greier hun å gjøre det slutt.

Romanen er spennende bygd opp og godt skrevet – det var vanskelig å legge boka fra seg. Jeg merker at temaet utroskap er noe jeg finner svært ubehagelig å lese om. Det er uforståelig og opprørende når noen går bak ryggen på partneren sin, og når det attpåtil er barn inne i bildet, setter man altfor mye på spill.

Hva er det som gjør at noen tar slike sjanser? God sex – bedre enn det man får hjemme? Spenningen? Eller er det en form for undergrunnskrefter vi kan ha i oss – krefter som kan få oss til å ødelegge oss selv på ulike måter, eller rett og slett utslette oss selv?

Romanen forsøker å gi noen forklaringer på hvorfor Ella handler som hun gjør. Disse forklaringene/kommentarene synes jeg er romanens svakeste punkter. Siden jeg ikke forstår at noen kan handle som Ella, utfordres jeg når jeg leser og får inntrykk av at slike ting kan faktisk bare skje. ”Leilighet gjør tyv” sies det – det kan sikkert skje den beste at man gir etter for en fristelse én gang, og siden fanges av det man har gjort? Faktisk synes jeg det er bedre at jeg som leser utfordres til å finne mulige forklaringer selv, i stedet for at forfatteren skal tolke eller forklare.
Sidetemaet med den døde broren blir for meg et litt forstyrrende element. Jeg skjønner at Ella er preget og formet av det hun har opplevd i oppveksten, og at det for forfatteren kanskje er en del av forklaringen på hvorfor Ella handler som hun gjør. Jeg tror boka kunne vært like god, og kanskje bedre?, uten dette sidetemaet.

Litt småplukk:
På s 140 er blir det nevnt at en ser ”molefunken” ut. I følge ordboka skal ordet skrives ”molefonken”.

S 147 og 228 står det ”håndkledet”. I følge ordboka skal dette skrives ”håndkleet”, i entall ”håndkle”, ikke ”håndklede.” Mulig at dette er dialekt?

Romanen er Gjestads debut som forfatter, og jeg er imponert over resultatet.

«Søsteren min på peishylla» av Annabel Pitcher

2011-07-03T18:44:00.003+02:00

Utgitt av Cappelen Damm 2011

Oversatt av John Grande

Jamie på ti år er fortelleren i denne boka. Han har to søstre, tvillingene Rose og Jasmine, eller Jas, som hun kalles. Rose har vært død i fem år; det istykkersprengte legemet hennes ble brent til aske og står nå på peishylla i ei urne. Foreldrene sørger fryktelig fremdeles, og forventer at Jas og Jamie også skal sørge, vise sorg og oppføre seg ærbødig. Særlig Jamie synes det er vanskelig å sørge nok - han var jo bare fem år da Rose døde og husker henne knapt. Roses aske har foreldrene forsøkt å spre flere ganger, men de har ikke greid å gi slipp på det lille de har igjen etter Rose. Moren føler at faren vil legge skyld på henne for at Rose kom ut for den bomba i søppeldunken i London – til slutt orker hun ikke mer, er utro med en annen mann, og forlater faren, Jas og Jamie. Faren flytter med barna ut av London, men han sliter med å gi dem omsorgen de trenger. Han trøster seg med alkoholen, klarer ikke å se annet enn sin egen sorg, sitt eget store tap. Jas sulter seg uten at faren ser ut til å merke noe eller bry seg, og Jamie må også greie seg som best han kan, der han seiler sin egen sjø. Han savner moren, venter og lengter etter at hun skal ta kontakt.

På den nye skolen blir han kjent med muslimske Sunya. Hun er vakker, klok og tøff, men siden faren legger skylden på muslimene for at Rose ble drept, forsøker Jamie å unngå henne. Da de likevel blir venner, synes han at han må holde vennskapet skjult for faren.

Dette kan høres fryktelig dystert og melodramatisk ut, men faktisk oppleves boka som lett, av og til lystig, bevegende og engasjerende. Boka er godt og følsomt skrevet – det skjer mye hele veien og jeg blir spent på hvordan ting utvikler seg. Følgelig slukte jeg boka i løpet av et par kvelder.

Jeg må sitere litt fra s 96, hvor Sunya forklarer Jamie hvorfor hun går med hijab (den beste forklaringen jeg har hørt/lest til nå):

«En hel bunt med hår hadde løsnet fra det rosa hodetørkleet til Sunya. Jeg hadde aldri sett så mye før. Det var tykt og blankt og mye finere enn håret i alle de sjamporeklamene med damer som driver og kaster på hodet. Og jeg sa at det var trist at hun var nødt til å dekke til håret på grunn av Koranen, som om det var noe ondt. Sunya slurpet i seg den siste skvetten med milkshake og sa Jeg dekker ikke til håret fordi det er ondt. Jeg dekker det til fordi det er godt. Jeg skjønte ingenting, så jeg holdt munn og blåste sjokoladebobler. Sunya satte fra seg glasset og sa Mamma lar bare pappa få se håret hennes. Ingen andre menn. Det blir mer verdifullt på den måten, og jeg spurte Som med en gave, og hun sa Jepp. Jeg tenkte på hvor mye bedre det hadde vært om mamma bare hadde latt pappa få se håret hennes, og ikke Nigel også. Skjønner, sa jeg.»

Sitatet viser også hvordan replikker er vist i teksten med kursiv. Slik blir den spunnet inn i teksten og alt går som i en strøm, sammen med Jamies tanker og opplevelser. Dette fungerer helt fint.

Boka handler altså om en tiårig gutt, og kanskje kan boka fungere som lesestoff for lesere som er like unge. Men aller best tror jeg boka passer for ungdom og voksne.

«Trash : du vet aldri hva du finner» av Andy Mulligan

2011-07-03T10:42:00.000+02:00

Utgitt av Aschehoug 2011

Oversatt av Sverre Knudsen

I denne ungdomsromanen møter vi Raphael, Gardo og Rat som holder til på søppelfyllinga Behala. De lever av det de finner i søppelet. En dag finner Raphael ei veske. I den ligger ei lommebok med en fin sum penger, et kart og en nøkkel.

Dagen etter dukker politiet opp på fyllinga for å spørre om noen har funnet noe. De forteller – etter å ha blitt spurt – at det er ei veske de leter etter. Raphael kommer i politiets søkelys, da tanta hans glipper ut med at Raphael fant noe dagen før, men han lyver seg fra det for nå. Guttene skjønner at innholdet i veska må være av en helt spesiell betydning, siden politiet legger så mye arbeid i å finne det igjen…

Boka er spennende, men dyster og tung tematisk. Fortellerperspektivet skifter mellom flere, og dette er også med på å gjøre boka tyngre å lese. Jeg synes tema er interessant og engasjerende, men regner med at en del unge/utrente lesere vil synes den er litt tung å komme gjennom.

«Midt imellom» av Jean Kwok

2011-07-02T10:48:00.000+02:00

Utgitt av Bazar 2011

Oversatt av Hilde Lyng

Elleve år gammel kommer Kim Chang til New York sammen med moren sin – de har emigrert fra Hong Kong. Morens søster tar seg av dem, gir moren arbeid i klesfabrikken hun eier sammen med mannen, og skaffer dem en midlertidig leilighet i et falleferdig hus. Leiligheten er trekkfull, huset er fullt av kakerlakker og rotter, og det eneste de har å fyre med er komfyren, da radiatorene ikke virker. Moren må arbeide svært mye for å tjene nok til å betale leiligheten og dekke lånet hun har fått hos søsteren – det går ikke rundt uten at Kim kommer til fabrikken etter skoletid og jobber sammen med moren.

Kim var svært flink på skolen i Hong Kong, men i New York tar det tid før hun lærer språket og det er vanskelig å hevde seg. Mot alle odds klarer hun å gjøre det godt på skolen, og det ser ut til å åpne seg muligheter for henne til en solid utdannelse, slik at hun og moren kan komme seg vekk fra slummen.

Dette er en gripende, godt skrevet roman. Første del av romanen var den som engasjerte meg mest. Der har forfatteren holdt seg til å beskrive nøkternt alt som skjer, alle miljøer og mennesker, mens hun i fortsettelsen noen steder har falt for fristelsen til å tolke og understreke hvor ille og håpløst alt er. Fortellingen griper sterkest når vi som leser selv får kjenne hvordan ting må oppleves eller føles, uten at det blir kommentert eller forklart for oss.

Kims språkproblemer får forfatteren fram ved å gjengi hvordan Kim misoppfatter ting som sies til henne, eksempel s. 26, her kommer kulturforskjeller også fram:

«Mr. Bogart fortsatte å skrive på tavlen. Jeg rettet meg opp og foldet hendene bak på ryggen for å lytte, selv om jeg ikke fikk med meg alt.

Han kikket på meg. «Hvorfor si tier du slik?»

«Jeg lei, sir,» sa jeg, men jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde gjort galt denne gangen. Jeg så meg rundt på de andre elevene. De fleste satt henslengt på stolene sine. Noen hadde sklidd så langt ned at de nærmest lå, noen lente seg på albuene, noen tygget tyggegummi. I Hong Kong må elevene folde hendene bak ryggen når læreren snakker, for å vise respekt. Langsomt frigjorde jeg armene og la hendene på pulten foran meg.

Mr. Bogart ristet på hodet og snudde seg mot tavlen.»

«Midt imellom» er Jean Kwoks første roman og en sterk debut.

«Mini-shopoholiker» av Sophie Kinsella

2011-07-01T11:15:00.001+02:00

Utgitt av Gyldendal 2011

Oversatt av Hilde Rød-Larsen

Dette er den sjette romanen om shopoholikeren Becky Bloomwood, nå med etternavnet Brandon – hun og Luke har vært gift noen år, og de har ei datter, Minnie, som er blitt to år. Becky får servert noen små stikk herfra og derfra om datterens oppførsel, og hun begynner å bli redd at det kanskje er noe i det folk sier, nemlig at Minnie er bortskjemt. Stadig skriker hun ”miiiiin” og tviholder på ting hun kommer over og som hun vil beholde. Hun spruter ketsjup på klærne til folk og maler vegger med det hun tilfeldig kommer over. Becky vingler mellom ønsket om å kontakte ekspertise og få hjelp til å hanskes med Minnie, og behovet for å bortforklare det hele med at det er normalt og ikke noe å bry seg om. Luke har hendene fulle med bankkrisen som farer over landet. Den samme krisen får Becky til å love Luke at hun skal bruke alt hun har av klær i skapet hjemme minst en gang, før hun shopper noe nytt. Og hun har bestemt seg for å overraske Luke med et selskap på fødselsdagen hans. Det skal bli en kjempefest, men den må ikke koste for mye…

Jeg har lest alle shopoholiker-bøkene og kost meg med dem. Årets bok er ikke den beste jeg har lest, men den fungerer helt greit som lett underholdning.

Det kan synes som om den aller siste korrekturen har gått litt fort, da jeg finner en del små skjønnhetsfeil, som at ”Suze” har blitt ”Size”, ”Luke” har blitt ”Lukke”, ”henslengt” er blitt ”hengslengt”, og hvorfor i all verden har man konsekvent skrevet ”fusion”? På norsk heter det ”fusjon”, gjør det ikke det, da?

Ordet ”replisere” er brukt minst 14 ganger i løpet av romanen, og det synes jeg er for mye. Her skulle man søkt variasjon, og gjerne kunne man brukt verbet ”svare”. Veldig normalt og kanskje litt kjedelig ord, men ikke noe man henger seg opp i, i alle fall.

Konsekvent er sitattegnet » satt før komma, der det vanlige er å sette det bak. Eksempel s. 168: ”«Absolutt», svarer jeg uten å blunke.”

Flere steder i romanen er det brukt ”òg” i stedet for ”også”. Eksempel s 51: «… de har et hus i Chelsea òg.» Det er vel ikke noe direkte galt i å bruke ”òg”, men for meg blir det igjen en ting jeg henger meg opp i. Hva er feil med ”også”?

På s 277 nevnes ”paparazzier”. I entall heter disse fotografene ”paparazzo”, i flertall ”paparazzi”, uten –er til slutt.

Til slutt et artig sitat fra s 341, som klart viser Beckys holdning til shopping:

«Jeg mener det, shopping er utrolig mye bedre enn å gå til psykolog. Det koster det samme, og så sitter man alltid igjen med en kjole.»

«Luremus» av Elin Rise

2011-06-22T10:43:00.000+02:00

Utgitt av Cappelen Damm 2011

Siw Anette, eller Siwa som alle kaller henne, har regnet seg fram til at hun har knapt med tid til å finne partner. Det tar som kjent tid å bli godt kjent og helt trygg på den man skal stifte familie med, og Siwa vil ikke være for gammel når hun får barn. Idet boka starter er det 49 dager igjen av den tiden hun har tildelt seg selv, og hun må vel kunne karakteriseres som lettere panisk, i tillegg til at hun er skikkelig kåt, etter å ha stått over sex i ett år. Siwa mener nemlig at sex er noe man sparer til den rette har dukket opp. Siden hun er så kåt, og siden hun også må sjekke kandidatenes kvaliteter i ulike settinger, går hun gjerne til sengs med mennene hun sjekker opp, men slipper dem aldri helt innpå, om dere skjønner hva jeg mener. Derfor navnet «Luremus» – et høyst fortjent kallenavn, spør dere meg.

Siwa oppdager at det er nødvendig med ei liste over hvilke krav hun stiller til en eventuell partner – slikt som at han må kunne kline, han må ikke være yngre enn henne, han må ikke være lavere enn henne, og han må ikke være gift.

Jeg synes dette er en morsom, passe søt, lettlest og underholdende roman. Visst er Siwa ganske irriterende enfoldig, men på en sjarmerende måte som får leseren til å føle seg klok og vel bevart sammenlignet med romanens hovedperson. Situasjoner preget av forviklinger, misforståelser, tull og tøys oppstår gjennom hele romanen, og det skaper komikk. Jeg synes også at forfatteren er modig i sine beskrivelser av sex og intime scener – det er ikke så lett å skrive troverdig om slikt som man kanskje skulle tro.

Språklig flyter det lett og greit. Enda kunne man bearbeidet teksten og strammet den noe, ved å renske ut tomme småord og søkt større variasjon i uttrykkene. Men det ser ut til at forfatteren har valgt en litt muntlig uttrykksform, og da er det troverdig slik det er gjort.

”Uff” er et ord som gjentas en del i romanen. For meg er det et tegn på den muntlige stilen – slik ville man kanskje ordlegge seg om man la fram historien muntlig, eller man satt og tenkte gjennom hendelsene for seg selv. Akkurat ordet uff er negativt ladet, så jeg ville kanskje unnlatt å bruke det for mye i en tekst med positiv og lett grunntone.

Jeg gir noen eksempler på hvordan ordet er brukt:

s. 43: «Uff, han kommer til å forstå at jeg fikk noia for et eller annet.»

s 124: «Uff, nå må jeg slutte å mimre.»

s 149: «Uff, og nå tror han sikkert vi har noe dypt og meningsfylt på gang.»

s 212: «Uff, hva er det egentlig jeg driver med?»

På s 8 står noe jeg ikke helt skjønner. Siwa holder på å kline med en mann som er en fryktelig dårlig kysser – for seg selv kaller hun ham Fisken, for han gaper, kniper igjen og gaper på nytt – og hun får ikke nærkontakt med tunga hans. Dette er ikke så fengende forstår vi, distrahert begynner hun å tenke og fantasere: «Og da fløy tankene mine videre. Jeg skapte klare bilder i hodet av hvordan han ville sett ut hvis han hadde gått ned på meg, og jeg klarte ikke å holde igjen latteren.»

Hvordan da ”gått ned på henne”? Slukt henne, rett og slett? For meg ble dette utydelig formulert.

Eksempler på setninger som kunne vært enklere og strammere:

S 41: «Jeg liker egentlig ikke bananer, men da en fyr i sykkelshorts og hjelm tok en banan i hånden sin, valgte jeg å gjøre det samme.»

Det er ganske opplagt at mannen som tok en banan gjorde det med hånda, og sin egen hånd, så her kunne det stått: ”… tok en banan, valgte jeg å gjøre det samme.”

S 254: «Legg deg ned på sofaen og lukk igjen øynene dine.»

Hvilke øyne skulle hun lukke, om ikke sine egne? Og om hun lukker øynene, så er det underforstått at de lukkes igjen. Jeg mener ”Legg deg på sofaen og lukk øynene” holder.

Ved oppramsing av flere adjektiver etter hverandre pleier man å bruke komma mellom adjektivene. Jeg finner flere tilfeller i denne boka (særlig ved beskrivelse av hår) der forfatteren dropper slike komma:

S 22: «Hun er høy, TV-tynn og har langt lysebrunt slett hår.»

S 69: «En surfegutt, med halvlangt bustete brunt hår.»

S 101: «… og med en hipp blond kortklipt frisyre.»

S 36 kommer en klønete formulering: «… en sort Dodge med avrundede hjørner…».

Men dette er altså bare småpirk, og det er like gjerne korrekturleseren som forfatteren som kan lastes for det lille som er av feil.

Som debut betraktet er dette absolutt godkjent, og jeg vil gjerne lese mer av samme forfatter.

«På vegne av venner : essay» av Kristopher Schau

2011-06-21T09:20:00.001+02:00

Utgitt av forlaget Oktober, 2009

Schau bestemte seg for å gå i begravelser som av ulike årsaker ble tatt hånd om av det offentlige. Ved slike begravelser står det ofte i dødsannonsene «På vegne av venner», og til selve begravelsesseremonien møter det kanskje ikke opp noen utenom presten, organisten og gravferdsagenten.

Schau ville undersøke dette fenomenet nærmere, som han skriver på side 9: «Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.»

Han syntes heller ikke det var riktig at mennesker skulle legge ut på sin siste reise helt alene, som det står side 9: «Man skal ikke være alene på veien ut. Det skal man bare ikke.»

I boka forteller Schau – han beskriver nøkternt, samtidig følelsesladet – om en del av begravelsene han deltok i. Etter noen måneder avslutter han prosjektet. Han skriver s 91: «Det er månedsvis siden jeg var i en begravelse sist. Premisset var soleklart. Idet det sluttet å gå inn på meg, eller magefølelsen sa at «nå var det nok», skulle jeg gi meg. Så jeg ga meg.»

Dette er en liten bok som er verdt å lese. Den setter både tanker og følelser i sving. Det kommer opp en hel rekke spørsmål man kan filosofere over, vedrørende liv, død og tro.

«MGP» av Magne Hovden

2011-06-17T13:20:00.000+02:00

Forfatteren ga ut «Sameland» i fjor. Da jeg leste den fikk jeg mersmak, og jeg var spent på hva jeg ville synes om årets bok. Dessverre ble jeg skuffet – jeg synes ikke forfatteren har utviklet seg noe videre, og denne boka stiller jeg meg ganske likegyldig til.

Stavros Grindheim planlegger å gjøre comeback som popstjerne, og sammen med flere andre musikere av samme – litt utgåtte – kaliber bestemmer han seg for å melde seg på MGP og vinne hele greia. De starter bandet «The Vikings» - sammen med gospelkoristen Irene, som har en helt guddommelig sangstemme. Kan de ha en sjanse til å vinne, eller hva?

En av de største innvendingene jeg har mot romanen, er at den ikke finnes spennende. Den er forutsigbar fra start til mål – forutsigbare karakterer, forutsigbar story, forutsigbar humor. Historien føles dessverre uoriginal og parodisk på en uengasjert måte, og handlingskurven er som en rett strek. Personene er endimensjonale og lite troverdige. Det kan fungere helt greit i en type roman som dette, men litt mer arbeid lagt i utføringen måtte man allikevel kunnet forvente.

Forfatteren har med en del virkelige gjestekarakterer i boka, som Per Sundnes og Hanne Krogh. Det pussige er at når disse har ordet, er det bare navnet jeg kjenner dem igjen på – jeg har på følelsen at slik ville de slett ikke ha ordlagt seg i virkeligheten.

I det hele tatt synes jeg det er en rekke stive, lite livfulle dialoger i løpet av boka. Det hjelper ikke at det strøs i krydder, i form av vulgariteter, som s 41: «Glem fele. Rybak har runket fela så mye de siste to årene at ingen kan bruke fele i noe som helst på lang, lang tid.»

Humor kan være vrient. Og smaken når det gjelder humor kan være veldig forskjellig. Derfor tror jeg nok at det finnes lesere som vil gapskratte, humre og kose seg med denne boka, men for meg falt den dessverre ikke i smak.

«Gjenferd» av Jo Nesbø

2011-06-13T15:58:00.002+02:00

Utgitt av Aschehoug 2011

Harry Hole er tilbake! (I tilfelle du ikke skulle ha fått det med deg.)

Edru, kledd i lys lindress og fit for fight. Grunnen til at han forlater Bangkok til fordel for Norge er at Rakels sønn Oleg har blitt siktet for drap. Rakel er – som trofaste Harry Hole-fans vil huske – Harrys store kjærlighet i livet.

Harry er ikke lenger ansatt i politiet, men han har fremdeles moralsk ryggrad så det holder, ønsker at rettferdigheten skal råde grunnen, at sannheten skal komme fram, og selvfølgelig tror han at Oleg er uskyldig og må reddes.

Som vanlig skriver Nesbø godt – du kan trygt lene deg bakover i stolen og gi deg over til historien. Her finnes nesten ingen språkfeil, trykkfeil eller grunn til misforståelser – alt flyter lett og uanstrengt. Og det er spennende hele veien – jeg merket i alle fall ingen dødpunkter. I perioder er det klaustrofobisk spennende, og det er vanskelig å legge boka fra seg eller ta lengre pauser, før den er lest til endes. Boka inneholder interessante og lærerike passasjer også, særlig om narkotika, kriminalitet, samt hvordan både politi og kjeltringer jobber.

Humor finner vi her og der, så vi kan riste litt løs og kanskje le av oss spenningen og skrekken for en stakket stund.

Selv om jeg slappet av og koste meg historien, tok ikke korrekturleseren i meg helt fri – merkelig nok. Jeg fant bare noen få, små feil. Siden de er så få, får de spesielt interesserte hele lista:

Eks s. 46: «Som Harry hadde antatt, var gjenstandene de fant på Oleg ved arrestasjonen blitt værende her hvor han ble brakt inn.» Her mener jeg det skulle vært brukt fortid av fortid – slik: ”Som Harry hadde antatt, var gjenstandene de hadde funnet på Oleg ved arrestasjonen blitt værende her hvor han hadde blitt brakt inn.”

s. 62: «Sergej tenkte på myten om at hvis man hvis man legger jernet under madrassen til en syk, …» Her har ”hvis man” kommet dobbelt.

S 153: «Ikke hadde tord å prøve siden mennesket som sperret inngangen ennå ikke var dødt.» Her skulle det stått: ”Ikke hadde tort…” I alle fall er det slik forfatteren har bøyd verbet andre steder i boka.

S 232: «Balder hadde seilt over kløfta og tatt imot bakken på den andre siden med forbeina, slik at Harry ble slengt forover, stanget i Balders nakke, mistet stigbøylene og skled ned på den ene siden mens han tvilholdt i tøylene.» ”Tvilholde” kunne være et nyord?, men det riktige skal nok være ”tviholdt.”

S 262 og 263 kommer samme feil to ganger:

262:«Stein Hanssen klødde seg på en sårskorpe på underamen.»

263: «Harry så på underamen til Stein.»

Det riktige skal være ”underarmen”.

S 271: Her er Harry skrevet med en r – ”Hary”.

S 276: «Og selv om det hadde vært liv igjen, visste Harry at denne personen aldri hadde røpet noe om hvem som hadde sendt ham.» Her tror jeg det er ment: ”… at denne personen aldri ville ha røpet noe om hvem…”

S 331: Bokstavene i Hausmannsgate har stokket seg til ”Hasumannsgate”.

S 363: «Hun var lett å få øye på der hun raget opp i forsamlingen.» Det holder vel å skrive: ”… der hun raget i forsamlingen.”? Eventuelt: ”… slik hun raget i forsamlingen.”

S 394: «Den gamle tok imot det den andre slengte bort til ham. Holdt det mellom fingrene. Nikket langsomt. Det var et stykke stivet bomull, formet som en u. Ikke så hvit som den burde være.» For å unngå misforståelser (jeg så for meg en bomullsdott/ubehandlet bomull først) kunne det stått: ”… et stykke stivet bomullsstoff/bomullstøy…”

Teksten inneholder en del replikker på svensk, der det – så langt jeg oppfatter det – er etterstrebet å skrive korrekt.

S. 270 figurerer ordet ”beskydd”, det mener jeg skal hete ”skydd”.

S 404 brukes ordet ”mursteinen”. Svenskene sier ikke ”stein”, men ”sten”, og murstein tror jeg bedre oversettes med ”tegelsten.”

S 449: «Og at hun nektet å la noen ta fra henne byen sin.» Jeg tror det korrekte skal være: ”Og at hun nektet å la noen ta fra henne byen hennes.”

I forrige Harry Hole-bok, «Panserhjerte», reagerte jeg på at Harry stadig i replikkene sine gir fra seg lyden «Mm.» Den kommer stadig i denne boka også, men jeg aksepterer nå at dette er en Harry Hole-lyd, ferdig med det.

Blir det flere Harry Hole-bøker etter denne? Det kan se mørkt ut, men jeg håper!

«Det søte liv» av Siri Østli

2011-06-10T13:01:00.004+02:00

Utgitt av Cappelen Damm, 2011

Dette er forfatterens andre roman, også denne innen feelgood-sjangeren. For den forrige boka «På høye hæler over Grønland» (2009) landet jeg på å gi tommelen opp, til tross for en del ting som trakk ned.

I årets roman er det også flere hovedpersoner – tre kvinner på 29-30 år. Den ene av dem følger vi tettest – Irmela. Vi møter henne idet hun nettopp har stukket av fra sitt eget bryllup, like etter at hun og Fredrik har sagt ja til hverandre. Det var der ved alteret – dessverre ikke tidligere – hun fikk kalde føtter og stakk. Iført brudekjole, uten penger eller bagasje, tar hun bussen fra Barkestad til Oslo. Hun oppsøker Mari – ei venninne hun ikke har hatt kontakt med på 13 år. De hadde en heftig krangel den gangen – de to og den tredje venninna, Charlotte. Da Irmela kommer til Mari, har Mari nettopp blitt forlatt av ektemannen Petter – feigt nok har han ikke snakket med henne eller forklart seg, bare lagt igjen et brev undertegnet «Mvh Petter». Mari er naturlig nok knust, og hun som er alt annet enn uthvilt og på høyde med ting, siden hun fikk barn for bare fem måneder siden.

Charlotte og Irmela var det som egentlig røk i tottene på hverandre for 13 år siden (på grunn av en mann) – Mari tok parti med Charlotte etterpå. Charlotte er freelance-journalist og målet er å få fast ansettelse et sted.

I likhet med opplevelsen jeg hadde da jeg leste forrige roman av Østli, ble jeg overveldet av starten. Også denne boka har en pang-start – her er tempo, snert, kvikke replikker og masse humor. Etter å ha lest omtrent en fjerdedel av boka la jeg den fra meg og gledet meg til jeg skulle få anledning til å lese videre. Da kjentes det egentlig godt med en pause – humoren og tempoet krever litt av leseren, om man skal få med seg hvert eneste poeng og være helt med på notene. Jeg får en assosiasjon til å være på klassisk konsert der orkesteret åpner med en sats spilt i forte fortissimo – det er sterkt og mektig, men du håper at orkesteret skal dempe seg etter hvert – at musikken også har svakere partier for variasjonens skyld. Det samme håpet jeg for «Det søte liv», og da jeg tok boka fram igjen var faktisk noe skjedd. Tempoet og lydnivået var justert ned. Dessverre kjente jeg da at historien ikke fenget like mye. Det er viktig å ha i mente at selv om man roer ned tempo og spiller svakere, må intensiteten og tilstedeværelsen være like høy, om det man framfører virkelig skal fenge.

Som for forrige roman synes jeg også denne er noe ujevn, (et svakt midtparti) men forfatteren har hatt en positiv utvikling – det er mindre som trekker ned i denne boka. Mange lesere vil nok ikke merke noe negativt, (de velvillige leserne er ikke like strenge som de kritiske) og kommer virkelig til å kose seg med historien.

Historien innbefatter et ganske stort persongalleri, og jeg tror jeg kan si at hver eneste en er ganske endimensjonale og enkelt beskrevet. Det er mer typer enn personligheter – selv de tre hovedpersonene. Men det mener jeg er lov i denne type roman. Kanskje boka kunne greid seg med litt færre personer?

Enkelte medvirkende er nærmest som rekvisitter å regne, slik som Maris datter Lilja. Det er som det er mest om å gjøre å ha henne der, for at vi virkelig skal synes synd på forlatte Mari, og for at Irmela kan låne babyen når hun oppsøker kjekke advokater på deres kontor – stinkende av gulp og bleiefyll – det åpner jo åpenbart for misforståelser og komiske opptrinn. For min del måtte forfatteren gjerne utelatt hele babyen – jeg kjenner jeg mest av alt blir nervøs for hva slags stell hun får, slik Irmela farter byen rundt med henne på ryggen, uten å bry seg særlig om måltider eller bleieskift. Og Mari som koker speltgrøt til den fem måneder gamle babyen og blander i vanlig melk – da jeg hadde spedbarn lærte jeg at kumelk ikke skulle introduseres før ved ti måneders alder?

Miljøskildringene er vage – mye av handlingen foregår på Grünerløkka i Oslo, men etter mitt syn kunne dette vært hvor som helst i verden – handlingen kunne like gjerne foregått i London. Faktisk er det noe unorsk med stemningen og typegalleriet i boka. Enkelte hissige kvinnepersoner av eldre garde minner meg faktisk om personligheter i P.G. Wodehouses bøker – kanskje noen av de forvirrede mannspersonene også.

Handlingen sett under ett føles ganske usannsynlig, men siden dette er mest å regne som ei underholdende skrøne, så gjør ikke det noe særlig.

Generelt kan jeg si at humoren kan skape en slags udeltakende avstand. Personlig kunne jeg ønsket meg større følelse for romankarakterene og større nærhet til deres indre liv. Men også her er det en positiv endring i forhold til forrige bok: I større grad enn første bok kjenner jeg at jeg heier på noen, nemlig Irmela – som jeg oppfatter som romanens hovedperson.

Språklig flyter boka greit av gårde. Generelt er det en ordrik stil Østli dyrker, og nå og da kan det føles litt pratsomt og omstendelig.

Ett eksempel fra s 5:

«Først og fremst at den lekket. Den lekket små styrtsjøer når bladene bøyde seg for vannet, og de styrtsjøene fant veien nedover ryggen hennes, hvor de la seg pent til rette over trusestrikken. Der hadde det samlet seg en liten dam.

I skoene derimot, hadde hun en stor dam. En gang hadde de vært pene, hvite silkesko, uten hæl, så hun ikke skulle bli høyere enn Fredrik. Det, hadde Fredriks mor forklart, passet seg ikke. Det passet seg ikke at bruden var høyere enn brudgommen.»

En mer ordknapp stil kunne fått fram meningen mer rett på og med atskillig færre ord.

Det rotes med tiden, slik som i Østlis forrige roman. Når romanens tid er fortid, må ting som skjedde før romanens tid fortelles i fortid av fortid. Dette slurves det med hele romanen igjennom. Forfatteren har valgt å ta med en del ting som har skjedd før bokas historie begynner å løpe, og noen ganger brukes det fortid av fortid, andre ganger ren fortid, og veldig mange ganger en blanding. Jeg har en følelse av at forfatter og forlag ikke har sett dette, men det kan også være et valg de har gjort? Kan de ha tenkt: ”Det er ikke så nøye. Leserne forstår det uansett.”

Jada, stort sett forstår vi, men av og til åpner det for misforståelser eller usikkerhet. Som s. 50: «Charlotte ville bli reiseskribent.» Jeg blir usikker med en gang – jeg kjenner ikke Charlotte særlig godt på dette tidspunktet i romanen, men etter å ha lest hele boka er jeg ganske sikker på at det skulle stått: ”Charlotte hadde villet bli reiseskribent.” Dette var noe hun ønsket i ungdommen, det er ikke målsetningen hennes nå lenger.

Noen setninger har en blanding av fortid og fortid av fortid. Eks s. 112: «Men da en musefamilie forbauset stakk hodene opp av stoppen, hadde hun gitt fra seg et hyl, grepet Lilja og en langkost og dyttet hele stolen ut på gata.» Riktig skulle vært: ”Men da en musefamilie forbauset hadde stukket hodene opp av stoppen…”

Det er mye av dette tidsrotet – jeg har notert en hel rekke eksempler; jeg kan gi dere to til:

S 111: «Og fortsatt sto alt mer eller mindre som det gjorde da bestemoren inntok huset for cirka sytti år siden.» Her skulle det stått: ”Og fortsatt sto alt mer eller mindre som det gjorde (evnt hadde gjort) da bestemoren hadde inntatt huset for cirka sytti år siden.”

S 112: «Og selv om huset ikke bar preg av det, hadde Mari og Petter et enormt oppussingslån. (Noen hull i taket var umulig å ignorere.)» Det skulle stått: ”(Noen hull i taket hadde vært umulig å ignorere).”

Forfatteren kunne også i denne romanen gitt oss flere spor i forhold til hvor lang tid som går mellom de ulike scener og hendelser. Noen måneder går det nok fra boka begynner til den slutter, siden det er vinter(?) i starten og vår eller sommer når den toner ut – men tidsforløpet kunne vært gjort tydeligere rede for.

Forfatteren har en brukt en del store bokstaver midt i setninger for å understreke. Eks s. 108: «… og Nicolai var mentalt forberedt på Alvorlige Forretninger.» Og side 159: «Eller mestret kunsten å Koke Poteter Helt Perfekt.» Kanskje en morsom gimmick? Personlig synes jeg dette like gjerne kunne vært sløyfet.

Innvendingene til tross mener jeg dette er en fin feelgood-bok. Forfatteren har utviklet seg i positiv retning siden forrige roman, noe som borger godt for fortsettelsen.

«Under de dype skyggene av løvtunge trær» av Kari Fredrikke Brænne

2011-06-07T09:47:00.000+02:00

Utgitt av Aschehoug, 2010

Det var Bokelskerinnen som gjorde meg oppmerksom på denne med sitt blogginnlegg fra april 2011.

Ei forfallen hytte gjemt et sted i Hedmarksskogen er fellesnevner for de tre historiene i boka som etter hvert flettes sammen til én.

85 år gamle Evelyn har bedt sønnen komme hjem fra USA. Han sa han skulle komme, da gjør han nok det. Hun handler inn, lager i stand mat, dekker bord, tar på seg bunad – for dette er en stor begivenhet. Og så setter hun seg til å vente.

Wilhelm – Evelyns sønn – dro til USA for å flykte og glemme. Hvorfor skulle han ønske å reise tilbake til Norge? For å se igjen mora en siste gang? Han kommer, men motivene hans for å komme tilbake er neppe de Evelyn har ønsket.

Skuespilleren Robert har vokst opp i Sverige, nå bor og jobber han i Oslo. Etter en teaterforestilling kommer en gammel dame til ham med et brev. Han har aldri sett kvinnen før, men hun hevder at hun kjenner ham. I brevet hun gir ham ligger et kart og en nøkkel. Da sønnen Lukas etterpå får se hva Robert har fått, vil han straks ut på skattejakt. Robert er tynget av dårlig samvittighet fordi han drikker for mye, ignorerer sønnen og har sneket seg unna med ”en annen dag”, ”kanskje i morgen” litt for mange ganger. Han lar seg derfor overtale til å reise til stedet kartet viser. Hytta de kommer til i skogen begeistrer sønnen, men skremmer Robert. Hvorfor?

Dette er en meget spennende roman, finurlig bygd opp, slik at historien avdekkes litt etter litt. Jeg gjettet forholdsvis tidlig hvordan skjebnene i romanen henger sammen, men det gjør ingenting – det er spennende likevel.

Språket er godt, lett og variert – kanskje litt omstendelig av og til, slik at jeg i de mest handlingsmettede scenen kjenner at jeg vil skumme for å komme videre, fortere enn teksten tillater om jeg leser hvert eneste ord.

Litt småpirk:

S 115 får Evelyn en bukett med ”ranukler”, skriver forfatteren. Det riktige skal være ”ranunkler”.

S 122 nevnes ”vannvittige ideer” og s 240: ”Den vannvittige fortsatte…” ”Vannvittig” skal skrives med en n, altså slik: ”vanvittig”.

S 143: «Aslaug glor på kaken. Du vil vel helst gofle den i deg, tenker Evelyn.» Ordet ”gofle” er kanskje dialekt? Jeg skjønner fint hva det betyr, men det finnes rikelig av synonymer her fra ordboka, for eksempel: gomle, mumse, gafle, glefse, sluke, slafse.

S 228: «Luke sitter i det lille romfartøyet, speedraiseren.» Jeg antar at ”speedraiser” er norskifisert engelsk av ”speedracer”?

S 270: «Kan det være alienser?»

”Aliens” er flertall av ”Alien” – derfor blir det smør på flesk med –er til slutt.

Begge disse eksemplene kommer fra Lukas fantasier, så det er ikke rart om engelsken halter, likevel synes jeg man kunne skrevet ordene riktig.

Til slutt noen ord om bokas tittel:

Da jeg første gangen så tittelen, tenkte jeg på en setning i den nydelige sangen «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta» av Aslaug L. Lygre – tonesatt av Geirr Tveitt. Der heter det:

«Då skal vi vandra isaman ute

under dei lauvtunge tre.»

Er tittelen så omstendelig fordi det er viktig å understreke at skogen lager skygge – dyp skygge? Nei, forresten – det holdt jo ikke med ”skygge” heller – det måtte være ”skyggene”! Det er som det må bli så mørkt det bare kan. Skummelt mørkt.

Men pleier man å si ”under skyggene”? Sier man ikke ”i skyggen(e)”?

Jeg synes ikke tittelen fungerer særlig godt som den står. Hvis man holdt seg til å si noe om løvtunge trær eller tett skog, kunne man kanskje overlatt til leseren å forestille seg hvordan lysforholdene og stemningen oppleves i den mørke skogen? Hva med ”Under løvtunge trær”, eller ”I skogens dyp”?

Små innvendinger man ikke bør henge seg opp i – for dette er ei veldig fin bok!

«De udødelige» av Ketil Bjørnstad

2011-06-06T14:04:00.001+02:00

Utgitt av Aschehoug, 2011

Thomas Brenner, allmennlege, 58 år, er gift med Elisabeth, som er to år eldre. Thomas har begynt å merke at hjertet hans slår urytmisk, og han har kjent at Elisabeth har en kul i det ene brystet. Begge har gamle foreldre – Thomas’ mor skal faktisk flytte på sykehjem, og siden faren ikke skal være med, vil de bli skilt fra hverandre.

Thomas og Elisabeth har to døtre. Begge så sørgelig uselvstendige enda – hva skal det bli av dem?

Brenner har et hav av bekymringer å svømme rundt i – det vil ingen ende ta. Han synes selv at han burde vært tilfreds og hatt det godt i livet nå, men det er så mange rundt ham som krever ham. Han reflekterer en hel del over livet og døden. Alle mennesker vet at de skal dø, men forholder seg som om de skal leve evig. I alderdommen venter sykdom, svekkelse og tap, noe folk flest ikke virker klare for. De vil leve lenge, men er ikke klar for det alderdommen bringer med seg av fysiske og mentale nedturer.

Boka er språklig lett, men temaet er tungt og dystert, synes jeg. Det er mye å tenke over og mange vil sikkert kjenne seg igjen i problemstillingene, og strengt tatt har vi ikke vondt av å tenke på alderdom og død.

Leseopplevelsen var for meg helt grei – særlig liker jeg stedene der gretten, gammel gubbe-tonen tas helt ut til det parodiske, da er det bare å gi seg over og le! – men romanen hører ikke blant det ypperste Bjørnstad har laget. En del av Brenners tankespinn blir langdrygt og seigt. På mange måter passer de lange passasjene med tanker og grubling rundt de dystre temaene, men for meg ble det litt mye av og til.

Jeg fant også noen småfeil og slurv i teksten, noe som skjemmer helthetsinntrykket.

S 15: «… hverken Annika eller Line fikk orden på livet sitt…» ”Å få orden på livet sitt” er et uttrykk, men jeg tror likevel det er riktigere å skrive: ”… hverken Annika eller Line fikk orden på livene sine…”

S 44: «… satt og pratet i det uendelige om parkett som måtte rives opp, vinduer som hadde eksplodert.» Jeg tror kanskje forfatteren har ment ”vinduer som hadde punktert”?

S 57: «Tårene sto i datterens ansikt.» Hva med ”Tårene sto i datterens øyne.”?

S 59: «Det hendte han tenkte at det måtte være noe galt med dem, både han og Elisabeth…» Her skal det vel stå: ”Det hendte han tenkte at det måtte være noe galt med dem, både ham og Elisabeth…”

S 75: «Ja, en følelse av alvor, tenkte Thomas Brenner, mens han plutselig hadde en kvinne i hver sin arm.» Her skulle det stått: ” … en kvinne i hver arm.”

S 84: «Da de tidligere om årene dro avgårde til fjerntliggende strøk eller fornyet møbelparken, trodde de begge at det aldrende ekteparet hadde råd til det.» Her skulle det vært brukt fortid av fortid: ”Da de tidligere om årene hadde dratt avgårde til fjerntliggende strøk eller fornyet møbelparken, hadde de begge trodd at det aldrende ekteparet hadde hatt råd til det.”

S 178: «Han var jo oppdratt høflig.» Bedre med: ”Han var jo oppdratt til å være høflig.”

S 195: «Og de var langt fra alene om å ha vannskjøttet barnet sitt.» ”Vannskjøttet” skrives med en n, slik: ”vanskjøttet”.

Noen få setninger i boka er lange og tunge, med mange komma og innskutte setninger. Eks s. 15: «Med hjerteflimmeret på toppen var han derfor ikke så mottagelig for den unge morens plager som han burde vært, utfra hans faglige målsetning, han som alltid hadde følt allmennmedisinen som et kall, men som nå, etter den nye fastlege-ordningen, var blitt så mye av et stress, den også, og, for mange av hans kolleger, en mulighet til å tjene raske penger, altså en tingliggjøring av legeyrket, samtidig som de strømlinjeformede privatklinikkene poppet opp overalt, og de store medisinfirmaene, med Viagra-produsenten i spissen, fristet med utflukter og åpenbare, nærmest skamløse bestikkelser.»

Alt i alt ei grei bok, altså. Er du Bjørnstad-fan bør du absolutt få den med deg.

«Svart som ravnen» av Ann Cleeves

2011-05-30T12:53:00.001+02:00

Utgitt av Vigmostad & Bjørke, 2008

Vi er på Shetland, og det er midt på vinteren. Fran er ute og går i den dype snøen, da hun oppdager noen ravner som flokker seg om et eller annet i landskapet et stykke unna. Hun går bort for å se hva det kan være ravnene sirkler rundt, og oppdager at det ligger et lik der – ei ung jente, Catherine, som har blitt drept.

Mistanken til hvem som kan ha utført drapet retter seg snart mot einstøingen, den mindre begavede, eldre mannen Magnus Tait. Han var i politiets søkelys en del år tilbake, da ei lita jente ved navn Catriona ble borte. Den gangen ble det ikke funnet noe lik, og hva som hadde skjedd med jenta fant man ikke ut. Men nå finnes det spor, eller i alle fall indisier, som peker mot at det er Magnus som har tatt livet av Catherine; hun var nemlig på besøk hos ham like før hun ble drept.

Litt senere gjør Fran et nytt likfunn. Nå er det Catriona som kommer nærmest snikende opp fra torva, der hun har ligget begravd siden hun forsvant. Kroppen er godt bevart, og det kan sees at hun ble stukket i hjel. Hårbåndene hennes mangler, og da disse finnes i Magnus Taits hus, synes svaret å være gitt. Alle på stedet puster lettet ut – endelig er morderen tatt.

Men er virkelig løsningen på mordgåten så opplagt?

Starten på boka fenget meg – det var særlig stemningen, den uhyggelige, kalde vinterstemningen, som grep meg. Boka åpner også på en spennende måte handlingsmessig, men jeg synes ikke forfatteren klarer å holde denne spenningen oppe. Midtpartiet av boka føles langdryg – det skjer lite, politimannen som har ansvaret for saken, Jimmy Perez, farter hit og dit, snakker med en hel del folk, men det kommer lite ut av det. Og jeg opplever det som veldig opplagt at forfatteren pusher på for at vi skal tro Magnus Tait er skyldig, samtidig som mange andre får et mistenkelig lys satt på seg. Jeg skjønner med en gang at det ganske sikkert ikke er Tait som står bak drapene.

Når det kommer til miljøet i boka lot jeg meg riktignok forføre i starten av boka, men etter hvert kom jeg fram til at omgivelsene er svært utydelige, fordi de er for vagt skildret. Hvordan ser det egentlig ut på dette stedet? Er det landsbebyggelse? Tettsted? En blanding? Er det bare gårder der, eller er det også boligfelt? Det virker som om forfatteren ikke har hatt bilder inni seg, tydelige nok til å klare å beskrive og videreføre til meg som leser hvordan det ser ut der handlingen foregår.

Språklig er boka grei, men det rotes forholdsvis mye med tiden i boka. Den er skrevet i fortid, og når man forteller om ting som har skjedd før bokas tid, må man vise at dette er fortid av fortid. Jeg finner også feil/manglende bruk av futurum flere steder.

Eksempler:

S 33: «Moren ville bli med, hadde skyndt seg for å finne kåpen, men de sa at det behøvdes ikke.» Her skulle det stått: ”Moren hadde villet bli med, hadde skyndt seg for å finne kåpen, men de hadde sagt at det behøvdes ikke.”

S 49: «Det ville blitt en gutt. Svangerskapet var kommet så langt at de visste det.» Her mener jeg det skulle stått: ”Det ville ha blitt en gutt.” (Men det høres også litt rart ut, kanskje det var bedre med ”Det skulle ha blitt en gutt.”?)

S 59: «Da hun kom tilbake, satt han i nøyaktig samme stilling som da hun gikk.» Riktig skal være: ”Da hun kom tilbake, satt han i nøyaktig samme stilling som da hun hadde gått.”

S 78: «Varebilen som kom med lyktene og generatoren, var borte.» Det skulle vært: ”Varebilen som hadde kommet med lyktene…”

S 127: «Første gang hun møtte Robert og snakket med ham…» skulle vært: ”Første gang hun hadde møtt Robert og snakket med ham…”

S 141: «… og prøvde å huske Agnes slik hun var mens hun var frisk.» Skulle vært: ”… Agnes slik hun hadde vært mens hun var frisk.”

S 141: «Han hadde alltid vært klosset og treg, men hun var nett som en fugl…» skulle vært: ”… hun hadde vært nett som en fugl…”

S 175: «Hadde jeg vært i London, tenkte hun, ville jeg ha ringt til noen. Så kunne vi møtes på en bar…» skulle vært: ”… Så kunne vi ha møttes på en bar…”

S 178: «Hun plasket uti og tenkte at dette hadde Cassie elsket.» Skulle vært: ”… tenkte at dette ville Cassie ha elsket.”

S 178: «Her gikk det ikke an å snakke om slikt. Folk ville ikke forstå.» Skulle vært: ”… Folk ville ikke ha forstått.”

S 223: «Hun burde vel ha dårlig samvittighet fordi hun avtalte å møte Robert på den måten. Moren ville bli rystet.» Siden Sally ikke har tenkt å dele dette med moren, skulle det stått: ”Moren ville ha blitt rystet (om hun hadde visst dette).”

S 244: «Fran tvilte egentlig på at de noensinne ville få rede på hva Catherine tenkte seg…» skulle vært: ”… ville få rede på hva Catherine hadde tenkt seg…”, for Catherine er dessverre død og har følgelig sluttet å tenke.

S 281: «Da de danset sakte dans tidligere, kjente hun det mot låret.» Her skulle det stått: ”Da de hadde danset sakte dans tidligere, hadde hun kjent det mot låret.”

S 285: «Han husket hvordan øynene hennes lyste av begeistring fordi hun fikk være så lenge oppe...» Her skulle det stått: ”Han husket hvordan øynene hennes hadde lyst av begeistring for hun hadde fått være så lenge oppe…”

Annet pirk til slutt:

S 30: «… med beltet fylt med hestetagl om livet og den ene strikkepinnen stukket i det så den sto fast, mens den andre danset.»

Strikker Magnus’ mor med bare én strikkepinne?

S 74: «Den svingte til høyre og parkerte på gresset så andre biler kom forbi.» For det første synes jeg det skulle stått ”andre biler kunne komme forbi.” For det andre lurer jeg på hvor det ble av den dype snøen? Har den blåst bort eller smeltet, og gresset poppet fram?

S 139: Et litt dårlig bilde: «Hun skremte ham med den skingrende stemmen, den spisse nesen som hun kjørte inn i ansiktet på ham…»

S 140: «… hjalp moren med lage matlagingen…» skulle vært: ”… hjalp moren med matlagingen…”

S 196: «Bevisstheten var konsentrert om kroppen hennes under klærne, tungen mot tennene, huden på føttene mot innersålen i joggeskoene.» Jeg reagerer litt på at Sally går med joggesko midt på vinteren – og det uten sokker?

S 277 – et litt dårlig bilde: «En ung mann i sid, grå frakk satt på en oppreist ølkasse og maltrakterte en gitar.» Maltraktere betyr: mishandle, skamfere, ødelegge.

Det er kanskje slikt man sier/skriver hvis man skal være morsom, men den tonen passer ikke i denne romanen synes jeg.

S 283: «Han presenterte Sally for sin mor. Kanskje det var derfor han tok henne med hit. Han visste at Celia var her og ville at de skulle møtes.» Her er det noe feil – jeg tror forfatteren mente noe a la: ”Han tenkte sikkert å presentere Sally for sin mor; det måtte være derfor han tok henne med hit…”

Jeg tror lesere som liker tradisjonell krim vil like Cleeves. For meg var det en del i språket som trakk ned, og i midtpartiet dalte spenningen for mye – slik at leseopplevelsen ble ikke mer enn sånn passe for meg.

«Mitt danske album» av Lars Saabye Christensen

2011-05-23T11:25:00.000+02:00

Utgitt av Cappelen Damm, 2011.

Lars Saabye Christensens far kom fra Danmark. I denne lille boka bestående at fotografier, dikt og små prosastykker minnes og erindrer forfatteren barndommens sommerferier i Danmark, faren og hans slekt, og deler raust med oss.

Å kalle dette et album passer fint. Du får lyst til å behandle denne boka som du behandler andre album; ta den fram nå og da, titte på bildene og drømme deg bort, minnes en tid som var.

Christensens språk er som vanlig nydelig og lokker på følelsene – både vemod og smil.

[geim] av Anders de la Motte

2011-05-22T16:45:00.003+02:00

Utgitt av Bokforlaget, 2011

Bokforlaget tok kontakt og spurte meg om jeg ville ha et anmeldereksemplar av denne, og jeg takket ja.

Forfatteren er svensk, tidligere politimann, og dette er hans debut-roman. For boka er han tildelt Svenska Deckarakademins debutpris.

Henrik Pettersson – alias HP, alias Henke – finner en mobiltelefon etterlatt i et sete på lokaltoget. HP er ikke verdens hederligste fyr, plukker glatt opp mobilen uten å gjøre noe seriøst forsøk på å føre den tilbake til rettmessige eier, og snart oppdager han at mobilen ”snakker” til ham. «Wanna play a game?» står det på skjermen, og svarmulighetene er YES eller NO.

HP lar seg lokke når mobilen spør igjen, denne gangen med et spørsmål direkte adressert til ham – Henrik Pettersson. Snart er han i gang med et spill som gir ham adrenalinkick og kred så det holder. Han elsker det – spillet gir ham også velkommen oppmerksomhet og han får penger for oppdragene han utfører. Så settes han på ei prøve av spillederen – ei prøve han ikke består, og han fyker på hodet ut og blir gjenstand for represalier. HP vingler en stund mellom ønsket om å komme seg helt ut av spillet uten å bli kvestet, eller komme innenfor igjen for å fortsette der han slapp. Men så kommer han på at han har et tredje alternativ – nemlig å sette i gang sitt eget spill for å felle selve Spillet…

Romanen veksler mellom å følge HP og søsterens hans, Rebecca, som er utdannet politi og livvakt. Dette gir et bra driv og følelsen av høyt tempo gjennom det aller meste av romanen. Jeg fant boka spennende – og historien føles dagsaktuell.

Språket fungerer stort sett helt greit, men det er for mye engelske ord og uttrykk flettet inn i teksten etter min smak. Jeg synes et stykke på vei det passer – slik språket i de fleste spill er engelsk, og det kan gi en følelse av at vi sitter midt i et spill, vi også, slik hvert eneste kapittel starter med en engelsk tittel – tydelig inspirert av spillverdenen. Men jeg synes det blir for mye når engelske ord og uttrykk dukker opp midt i setninger og avsnitt som ellers er skrevet på norsk. Norsk (eller svensk, for den del) er ikke noe fattig språk – en forfatter som bruker så mye engelsk gir meg inntrykk av at han ikke behersker morsmålet sitt godt nok, men pøser på med engelske uttrykk som føles sterke for ham, men som gjør lesingen tråere – kanskje til og med vanskeligere – for publikum.

Eksempel s. 145: «Fy faen for en jævla stitch-up han hadde gått på!
Men det syke var at selv om han skjønte at han var blitt kongelig rævpult, at han var spillets lille prisonbitch, kunne han ikke la være å plukke på tanken…»

Dette sitatet viser også at det slenges på en del … og kraftuttrykk her og der – også det uttrykk for et litt fattig språk?

Når forfatteren velger å bruke såpass mye engelsk og dagsaktuell slang i teksten, definerer han også hvilken aldersgruppe han skriver for – men det gjorde han vel allerede da han valgte tema og plott.

«En sannsynlig historie» av Karin Alvtegen

2011-05-16T14:16:00.004+02:00

Utgitt av Cappelen Damm, 2011

Av Alvtegen har jeg tidligere lest «Skyld» (2002), «Savn» (2003), «Svik» (2004), «Skam» (2006) og «Skygge» (2008). En-ords-titlene, alle på S, gjør det vanskelig å huske eller skille dem fra hverandre bare ut fra titlene. Men bøkene skiller seg klart fra hverandre når vi går nærmere inn på handling og tema. Aller best likte jeg «Savn», men jeg har i grunnen likt dem alle.

Helena, sammen med mannen Martin og datteren Emelie, har flyttet fra Stockholm til Norrland, der de har kjøpt en gård for å drive hotell. Da handlingen i «En sannsynlig historie» begynner, har Martin flyttet tilbake til byen. Helena vil ikke slippe drømmen om å få hotellet til å leve, og skilsmissen er et faktum.

I bygda der hotellet ligger, var Helena hver sommer som barn, og hun har mange gode minner derfra. Naboen, Anna-Karin, var da ei litt eldre jente hun fikk være sammen med og se opp til om somrene før – nå arbeider Anna-Karin litt på hotellet og er stadig innom Helena for å prate. Like bortenfor gården bor en spesiell, eldre mann ved navn Verner. Anna-Karin liker ham ikke, og Helena har ikke forsøkt å bli kjent med ham, da hun har inntrykk av at folk flest i bygda forsøker å unngå ham.

Anders kommer helt tilfeldig til Helenas hotell for å leie rom for natta. Han sliter med livet sitt – selv om han er vellykket forretningsmann og rik, er han ikke lykkelig.

Dette tilfeldige møtet mellom to mennesker, som hver for seg er i vanskelige faser av livet sitt, viser seg å være til hjelp for dem begge.

Jeg likte boka – den er lettlest, handler om interessante menneskemøter, og fortellingens intensjoner er å gå i dybden, slik den lar oss bli kjent med hovedpersonene utover det rent overfladiske. Om Alvtegen lykkes i å pløye dypt på en troverdig måte denne gangen, er jeg ikke helt sikker på, og jeg synes nok av og til at forfatteren balanserer hårfint på kanten til å bli sentimental. Enkelte tema og biter av fortellingen oppleves også som klisjeer, eller i alle fall klisjepreget. Jeg vil ikke ramse opp hva jeg mener her, fordi det ville røpe for mye av handlingen, men den gamle originalen Verner er jo i seg selv en klisje; sære originaler skal liksom være med, når vi har en fortelling fra bygda foran oss.

Det kan være at Alvtegen tar fram for mange problemer og vanskeligheter på en gang? Det skal gjerne mer plass til for å kunne gå dypt nok, og leseren kan slite med å engasjere seg like mye i alt som dukker opp, når det blir for mye av det vonde og vanskelige.

Språket er hovedsakelig godt, men jeg opplever det som noe ujevnt – ikke like godt bearbeidet hele veien.

Blant annet rotes det med tiden i boka. Bokas handling foregår i fortid, og da Anders og Helena minnes ting som har skjedd før bokas tid løper, er det ikke angitt med overskrifter eller annen ”merking”, eller ved at verbene settes i fortid av fortid. Av og til kan dette åpne for misforståelser, for eksempel i kapittel 7, der Anders skuer tilbake på barndommen.

Da jeg kom et stykke ut i boka begynte jeg å legge merke til at det er usedvanlig mye fnysing i samtalene som gjengis – noe jeg synes forfatteren kunne forsøkt å variere.

S 202: «Han ga fra seg et fnys, eller kanskje et sukk.»

S 211: «Hun fnøs.»

S 218: «Faren fnyser, en ubehagelig lyd som skremmer henne like mye som ordene hans.»

S 220: «Nå var det moren som fnøs.»

S 269: «Verner ga fra seg en lyd, en mellomting mellom et sukk og et fnys.»

Noen ordvalg er litt svenskpreget? og sære.

Som for eksempel «selvbestaltet» s 103. ”selvbestaltet” kunne godt vært byttet ut med ”selvoppnevnt”, synes jeg.

«Higenen» s 150, kunne vært byttet ut med det litt mindre poetiske ”higingen”.

Noen steder er ordstillingen noe haltende:

Eksempel s 173: ”«Så gjør ikke det, da.»” Det kommer seg kanskje av at man på svensk sier noe sånt som: ”Så gör inte det, då.”

På norsk virker det mer riktig å si: ”Så ikke gjør det, da.” eller kanskje aller helst: ”La være (med det, da.)”

Et par bilder som kanskje kunne fungert bedre:

S 138: «… så hun Anna-Karin forsvinne opp mot den trettekjære gården sin.» Gården har en trettekjær eier, men er gården trettekjær av den grunn?

S 139: «På åkeren bort mot skogen sto en prektig elgku.» Det er noe med ”bort mot skogen” som kjennes rart. Kanskje ”På åkeren nedenfor skogen” eller ”borte ved skogen” hadde vært bedre?

”Prektig" er også et ord jeg forstyrres litt av, fordi det kan ha flere betydninger. Hva med ”praktfull” eller ”majestetisk” i stedet?

Boka slutter med et tydelig, eller kanskje rett og slett overtydelig bilde:

«Hun sto på kjøkkentrappen da han kom hjem, med ansiktet mot solen, og så ned mot innsjøen.
”Se, Anders,” smilte hun. "Ser du? Isen har gått.”»

Alt i alt var dette en grei leseopplevelse. Hvis Alvtegen er et ukjent navn for deg, og du har lyst til å undersøke hva hun har på hjertet, vil jeg anbefale at du begynner med for eksempel «Savn».

«Feit : mitt liv som tjukkas» av Kristian Fjellanger

2011-05-11T18:32:00.003+02:00

Utgjeven av Manifest, 2010.

Dette er ei nett, lita bok (174 små sider) om eit tungt tema. Ei modig bok er det, og. Fjellanger fortel om korleis han opplevde å leve som overvektig mann, i eit samfunn der han meiner det er tabu å prate om slanking - om du er mann, vel og merke.

I samfunnet me lever i blir det prata så vakkert om at det må meire aktivitet inn i skulen og på arbeidsplassane, alle må trene, men er det lagt til rette for at dei som verkeleg treng å trene, skal få høve til det? Det pratast og mykje om sunt kosthald, men blir det lagt til rette for at folk skal kunne handle sunne alternativ til ein overkomeleg pris?

Eg trur mange kan kjenne seg att i Fjellangers framstilling. Kor merksam og opphengt ein blir i eigen kropp, når ein ikkje er nøgd med han. Kor flaut det er å vise seg fram.
Fjellanger bestemmer seg for at han skal byrje å trene og sulte seg - for han vil bli slank! – men han vågar ikkje å trene ute, der folk kan kome til å sjå han. Å gå på treningsstudio er utelukka av same grunn. For kva vil dei tenkje, dei som får sjå han i dissande treningsrørsler, feit og sveitt?

Fjellanger som feit mann synest å ha nærast forfølgingsvanvit – han trur alle tenkjer sitt om han, og dei tenkjer ikkje noko vakkert, nei!

Eg vert noko usikker på om Fjellanger er meir ironisk enn eg heilt får med meg. Slik han omtalar dei slanke og treningsinteresserte folka han møter i boka, høyrest det ut som om alle slanke folk trur dei er mykje meire verd enn dei overvektige, og gjer kva dei kan for å gjera livet surt for dei som har for mange kg å dra på. Eg tykkjer tona til Fjellanger er generaliserande og dømande, men det kan vera ein ironi her som eg ikkje får med meg, altså.

Eg trur det er fleire enn Fjellanger tenkjer seg, som er misnøgde med kroppen sin, og har kompleksar for ulike kroppslege ting. Me skal hugse på at det og er mange tynne folk som har kompleksar for kroppen, og lid om dei får kommentarar om utsjånaden slengt til seg. Moralen må vera: Kan hende kvar og ein skal gå litt i seg sjølv og tenkje seg om, før dei pratar i veg til andre folk, og kommenterer alt frå a til å som dei legg merke til hjå andre.

Om motivasjonen for å slanke seg er Fjellanger usikker:

S. 132 skriv han: «Er det mitt ønske om å pule meir som driv meg? Er det ønsket om å bli vakker og ven? Eller har helsespørsmålet ligge i underbevisstheita mi og skurra? Eg er faen ikkje sikker.»

Etter kvart som Fjellanger har kvitta seg med det meste av overvekta, lurer han på kva mål han eigentleg har:

S 148: «Kva mål skal ein eigentleg sette seg for sin eigen kropp? Når er den fin nok? Til kva? For kven? For meg sjølv eller for andre? Når eg ser bra ut med klede?»

Slik viser Fjellanger ei mental utvikling undervegs i prosessen, og det er interessante spørsmål han stiller seg. Og som me lesarar og kan stille oss sjølve.

Ikkje så overraskande finn Fjellanger ut at livet framleis har utfordringar å by på - knytt til kosthald og trening og - jamvel om han lukkast i å verta ein slank mann.

Til sist litt om språket i boka:

Fjellanger skriv eit bokmålifisert og dialektprega nynorsk – eg finn ord som bevegd, igjen, anskaffing, blitt.

Eg finn nokre få småfeil, som s 11: ”velukka” – skal vera ”vellukka”

S 19: ”mansfeitt” skal vera ”mannsfeitt”

S 35: ”beaty” skal vera ”beauty”

S 37: “eg kliv oppå” skal vera “eg kliv opp på”

«Nu, jävlar!» av Heidi Linde

2011-05-06T16:11:00.006+02:00

Utgitt av Gyldendal, 2011

Av samme forfatter har jeg lest
«Under bordet»
(2002), «Juggel» (2004), «Resten av livet» (2007, som hun skrev sammen med søsteren Ellen), samt barneboka «Sug!» (2009). Jeg tror også jeg har lest barnebøkene «Jug» (2005) og «Myggstikk» (1998), men siden det i så fall var før jeg begynte å blogge, kjenner jeg at det er litt vanskelig å være helt sikker, og uansett husker jeg ikke særlig mye av dem.

Jeg liker måten Linde skriver på – jeg husker jeg leste «Under bordet» da den kom, og mente straks at Linde var et navn man burde merke seg.

«Nu, jävlar!» har fire hovedpersoner som alle bor i Kongsvinger, og som har noen få, felles berøringspunkter. Det viktigste berøringspunktet er Jessica – hun er venninne av høygravide Terese, som vi først blir godt kjent med, og som jeg – feilaktig – trodde skulle være handlingens midtpunkt alene. Jessica er datteren til Lydia, og har vært kjæresten til eksfotballspilleren Kevin. Terese, Jessica, Lydia og Kevin er de fire hovedpersonene i boka. De fire har hver sine ting å stri med; det er spennende å se hvordan det går med dem, så fortellingen har driv.

Siden hovedpersonene handler hver for seg, nesten ikke samhandler i boka, (jeg får assosiasjonen til små barn i sandkassa – de leker ikke sammen, men ved siden av hverandre) blir dette kanskje mer som fire romaner i én for meg, men dette kan også ha med mine preferanser å gjøre.

Jeg liker aller best konsentrerte fortellinger, gjerne med enkle, eller tett sammensatte tema og handlinger som forfatteren godt kan grave dypt i, og jeg liker best når bestanddelene i en roman henger sammen på en eller flere måter. Konsentrasjon er et stikkord for meg, tror jeg. Jeg er god til å konsentrere meg, og liker bøker som støtter opp om konsentrasjon.

På grunn av denne preferansen, ble jeg ikke topp begeistret for denne romanen, selv om jeg finner den både velskrevet og anbefalelsesverdig. Liker du romaner med flere hovedpersoner, så er dette romanen for deg.

Tittelen har jeg fundert en del på. «Nu, jävlar!» er et svensk kraftuttrykk som visstnok ikke skal være så ”alvorlig ment”. Da jeg forsøkte å skjønne uttrykket intuitivt, ville jeg gjettet at det betydde noe sånt som ”Nå skal du få!” eller ”Nå skal du få se!”, men det skal visst bety noe a la ”Kom igjen nå!” eller ”Kjør på!” Uttrykket var ikke ett jeg var fortrolig med fra før, og jeg kjenner fremdeles at jeg sitter og lurer på hva uttrykkets bruksområde, innhold og betydning er – og jeg derfor begriper jeg ikke helt hva Linde har ment med å velge nettopp denne tittelen. Men den er lett å huske, i alle fall – så noe uklokt valg er det neppe.

Språket er lett og godt, slik Linde pleier å ha det. Kapitlene der vi følger Terese, Jessica og Lydia er skrevet i en slags ”fin”, mer konservativ stil, mens vi i kapitlene om Kevin møter et røffere, mer avslappet språk, med a-endinger og dialektuttrykk.

Det er ikke mye å innvende på språket til Linde. Det glir greit og uanstrengt, slik jeg liker. Hvis jeg skulle nevne noe generelt som trekker ned, så mener jeg at Linde kunne fått et enda renere og bedre språk, om hun lette etter og kuttet ut unødvendige småord. Jeg nevner noen eksempler:

S 144: «…, og hun likte stemmen hans, det var det aller viktigste; den mørke stemmen hans som lagde lyder som beviste at han fantes der,…» Her mener jeg at ”hans” etter ”mørke stemmen” med fordel kunne utelates, selv om noen kanskje vil innvende at det er fint at forfatteren repeterer og understreker?

Og s 128: «Hun bestemte seg i går kveld da hun sto der i døråpningen og kjente…» ”Der” kan med fordel sløyfes. Hvis meningen var å stedsbestemme, burde man skrevet det annerledes, for eksempel: ”da hun sto i døråpningen til rommet sitt og kjente…”

Og s 33: «… uansett hva hun klarer å trekke på den sprengeferdige, opphovnede kroppen sin, så vil hun aldri ha sjans til å bli i nærheten av noe som kan minne om cool.» ”Sin” etter ”kroppen” er unødvendig – vi vet hvem hun mener å kle på.

For øvrig er det ganske mange lange setninger i Tereses kapitler, delt inn med kommategn, sikkert for å illudere tankestrømmer, tenker jeg. Linde kunne muligens lagt opp til å dele opp teksten mer med punktum, og gjort teksten noe lettere å lese.

Det er nesten umulig å utgi en roman helt uten feil, så jeg fortviler ikke om jeg møter en og annen liten feil i ei bok. Men i denne syntes jeg det var litt flere feil enn bare noen få. En runde til med korrektur hadde vært fint. Her kommer en lang sekvens i innlegget mitt, som man bør hoppe over, om man synes slikt småpirk er slitsomt!

S 40: «… når hun bøyer seg og trekker i den nederste døra, den til hurtigfryseren, og selv om det ikke er lenge siden hun avviste det, har det allerede kommet en tykk kant av is, …»

Og samme feil s 189: «Det smeller i kjøleskapet. Terese snur seg. Antagelig er det fryseren, den holder på å gro igjen, og selv om de har avvist den flere ganger den siste måneden…»

Det kan være man vil avvise fryseren, men det riktige her skal selvfølgelig være ”avise”.

S 57: «Ansiktet hennes er rødmussete og varmt.» Riktigere er det vel å skrive ”Rødmusset”.

Bokas tid er nåtid, og tilbakeblikk skrives i fortid, men iblant settes noen verb i fortid av fortid. Eksempel s 100: «Det hadde rista noe jævlig da de skulle lande. Kevin fulgte med på flyvertinnene som forsvant oppover midtgangen og inn i det lille rommet lengst der framme.» For å få samsvar, burde det stått: «Det rista noe jævlig da de skulle lande…»

S 101: «…, og Granåsen flira fornøyd mens han tok tak i bukselinningen bak og dro Levis-en enda lenger inn i aslet.» ”Aslet” er vel dialekt for rompe/ræv. Det er ikke et ord jeg er ekspert på, men jeg trodde det var vanligere å stave det ”aschlet”?

S 102: «… og mens han vippa opp krana med albuen og gnidde henda sine under vannstrålen…» ville fungert bedre enten slik: ”… åpna krana med albuen…” eller slik: ”… vippa krana åpen med albuen…”. Det er ikke bokstavelig talt krana han vipper på, nemlig, men hendelen som åpner krana.

S 104: «Han kunne leve med surt støy,…»

”Støy” er ikke intetkjønn, men hankjønn, så det skal være ”sur støy”.

S 125: « - Selvfølgelig var der, sa Jessica, - det var han som tok bildet!» skal være
” - Selvfølgelig var han der…”

S 129: «En gang for noen år siden, leste Jessica en avisartikkel om barn som hadde dødd og om rommene deres som i årevis, kanskje for alltid, ble stående urørt, som et slags museum.» Mener forfatteren egentlig ”mausoleum”?

S 131: «… det sørgeligste ikke er tanken på drømmene som ikke blei oppfylt…» Ellers i dette kapitlet er formen ”ble” brukt, så da burde det stått ”ble” her også, ikke ”blei”.

S 133: «… og hun forsøkte å skrive sin historie, Sakken og hennes sanne fortelling, men de hun skrev, kjentes aldri presise nok…»

Her er ikke samsvar mellom ”de” og det som ordet viser tilbake til, som står i entall. Man kunne for eksempel heller ha skrevet: ”… men de ulike utkastene hun skrev, kjentes aldri presise nok…”, eller ”det hun skrev, kjentes aldri presist nok”.

S 133: «… siden forsøkte hun seg på små noveller som skulle handle om dem to.» Det riktige skal vel være ”de to” eller bare ”dem”.

S 133: «… og hvordan skulle hun klare å formilde hvordan alt egentlig hadde vært?»

”Formilde” skal være ”formidle”.

S 138: «SAKKEN: Du må huske å alltid gå for det beste.» skal være ”Du må huske alltid å gå for det beste.” Denne korrigeringen fra meg kan avfeies, siden dette er en replikk hentet fra Jessicas dramatiseringer. Man kan argumentere med at Sakken ikke brydde seg om korrekt bruk av infinitivmerket, og uttrykte seg autentisk på denne måten.

S 162: «En flue surrer i vinduskarmen i gangen.»

Siden Linde bruker en hel del a-endinger, tror jeg kanskje hun ville skrive ”flua”, ikke ”fluen”, og da heter det ”ei flue.”

S 171 er det en setning jeg ikke forstår helt: «Hver morgen til middag og når hun står opp. Minst to glass.» Har det stokket seg litt, så det skal være: ”Hver morgen når hun står opp, og til middag?”

S 172 et bilde jeg ikke får helt til å se/høre for meg: «Linoleumen jamrer under Lydias føtter når hun går mot moras rom innerst i korridoren.»

S 190: «… tenkte Terese at det samtidig, når de kom til stykket, kanskje var henne selv som ville…»

Heter det ikke ”når det kom til stykket”, og skal det ikke være ”hun selv” her?

S 194: «… det var som hun føle hvordan vekten av sin egen kropp klemte mot det lille, myke barnehodet…» Her skal det stå ”… det var som om hun kunne føle…”.

S 221: « … langt igjen en beskjed…» skal være ”lagt igjen en beskjed”.

S 242: «… det altfor kort skjørtet…» skal være ”det altfor korte skjørtet”.

s 284: «… og der satt hun på kveldene…». Bedre med ”om kveldene.”

s 374: «… og det var en voldsom frihetsfølelse i alt hun foretok seg…»

”Voldsom” som gradsadverb er et ord vi ofte bruker når vi snakker, men når vi skriver ser vi tydeligere at det ikke passer helt. Det hadde vært bedre med et annet ord her, som beskrev hvor fantastisk fri hun følte seg.

S 375: «…, og det første som slo Jessica, var at det måtte være første gang hun var vitne til noen som rent bokstavelig rev seg i håret og ikke minst: hvor utrolig teatralt det virket.»

Jeg tror ordet ”teatralsk” er riktigere i denne sammenhengen.

S 377 er det igjen en setning jeg ikke forstår: «Jessica sto i en os av parfyme, det skulle gå flere minutter før hun fikk høre hvem offeret var, en svensk minister, og det var mindre enn et døgn til barna hennes skulle bli morløse.» Her snakkes det om flere dødsfall på samme side, så antakelig er det Diana som skal etterlate seg de morløse?, men dette kunne vært formulert tydeligere.

S 381: «… hun hadde sett utallige nyhetssender siden…». Her skal det stå ”nyhetssendinger”.

All pirkingen til tross, konklusjonen står ved lag: Dette er anbefalt lesestoff!

«Ingenting å angre på» av Trude Marstein

2011-04-28T10:25:00.000+02:00

Utgitt av Gyldendal, 2009

Av Marstein har jeg fra før lest «Plutselig høre noen åpne en dør» og «Elin og Hans». Begge disse bøkene gjorde inntrykk på meg, men særlig husker jeg «Elin og Hans» som en spennende leseopplevelse.

«Ingenting å angre på» beskriver to døgn i Vegard og Heidis liv. Sommerferien har startet, Vegard og Heidi skal på hytta med de tre døtrene sine. Det er bare noe Heidi må ordne på jobben før hun kan ta ferie, så Vegard og jentene skal reise i forveien. Heidi skal ta toget dagen etter. Dette hun skal ordne på jobben viser seg å være løgn – det hun skal er å møte Mikkel, en mann hun har truffet gjennom et jobbseminar og som hun akkurat har innledet et forhold til.

I boka veksler Heidi og Vegard på å fortelle i annethvert avsnitt/kapittel, hva de gjør og strever med hver for seg disse to døgnene.

Dette er ei bok som vekker tanker og følelser hos meg – den utfordrer meg på en måte jeg liker. Men boka er tung å lese. Marstein beskriver detaljert hvordan alt ser ut rundt hovedpersonene, alt som skjer med dem av smått og stort, tanker de får, hva de sier til hverandre. Vanligvis pleier man å plukke ut de kjedelige øyeblikkene når man skriver, for å gjøre handlingen stram og spennende, i denne boka er det stikk motsatt. Alt det trivielle, kjedelige er med, på en realistisk, betydningsfull og tyngende måte. Det gir en sterk følelse av å være der, på samme sted som hovedpersonene – du ser og opplever det samme som dem.

At trebarnsmora Heidi velger å gjennomføre et slikt sidesprang provoserer og irriterer meg. Jeg synes hun er dum som risikerer så mye, bare for å gi etter for forelskelse og kåtskap rettet mot en mann hun knapt kjenner. Nettopp fordi jeg synes Heidi er dum, fordi jeg skulle ønske hun ikke gjorde alt hun gjør med Mikkel i løpet av boka, er det som en sakte pine å komme seg gjennom alle de 357 sidene.

Bokas tunge tema ville uansett gjøre lesingen til en utfordring, men boka kunne vært noe lettere å lese hvis man hadde valgt å legge inn litt luft i teksten, ved å putte inn linjeskift nå og da, og markere alt som er direkte utsagn. Jeg ville foretrukket om man gjorde det – teksten gir et svært kompakt, nesten avskrekkende inntrykk i starten, før man kommer inn i det.

Jeg tror også at boka med fordel kunne vært kortet noe ned. Rundt midten av boka følte jeg at det skjedde veldig lite, og det ble mye drøvtygging – kanskje man kunne utelatt noen kapitler?

Jeg fant noen få feil, blant annet er det to ganger brukt galt navn.

Side 72 får Heidi en SMS fra Anna, det riktige skal være Matilde.

Side 258 står det: «… når Mikkel sier dem, er det bare irriterende.» Riktig navn her skal være Vegard; Heidi sitter og snakker med Mikkel og skryter av at ting høres logisk ut når han sier ting.

S 136: «Hepser på skuldrene for at den skal falle på plass.» ”Hepse” er ikke et ord som gir treff i ordboka. Jeg skjønner hva han gjør, men man kunne kanskje valgt et ord som ”heiser”, ”løfter” eller lignende.

Jeg stusser av og til på uttrykk og tanker i Vegards kapitler; jeg føler at tankene er for kvinnelige til ham. Men det er jo slikt man ikke kan vite, og uansett er det irrelevant for det boka ønsker å ta opp.

Jeg synes også det virker litt underlig og umotivert at Heidi har dette sidespranget – motivasjonen for å gjøre det er ikke forklart – men det betyr heller ikke noe for de tankene som settes i sving, rundt kjærlighet og utroskap.

Boka slutter litt i det blå, og det er helt greit; jeg synes det passer godt at vi som leser får lov til å gruble på hvordan dette gikk til slutt.

«En rekke avbrutte forsøk» av Selma Lønning Aarø

2011-04-25T10:50:00.002+02:00

Utgitt av Cappelen 2007

Av samme forfatter har jeg tidligere lest «Vill ni åka mera?» og «Venstre hånd over høyre skulder.» Den første husker jeg ikke så godt nå – kan ikke si stort mer enn at jeg syntes det var ei fin bok, mens «Venstre hånd over høyre skulder» er en meget bra bok, velskrevet og med en fiffig komposisjon.

«En rekke avbrutte forsøk» er en selvbiografisk roman. Forfatteren skriver om seg selv i prologen:

«Hun erkjente at hun levde i en tid der virkeligheten satte dagsorden og at dersom noe ikke er sant blir det sjelden godt påkommet.»

Hun bestemmer seg følgelig for å skrive om sitt eget liv, i stedet for å finne på en historie om (godt) påkomne personer og skjebner. Foreldre, søsken og ektemann får lese det hun skriver, og de kommer med sine innvendinger.

Romanen veksler mellom kapitler der vi får lese det forfatteren skriver om livet sitt, og kapitler der historien hennes diskuteres av de andre impliserte. Ikke uventet er det mor som har flest innvendinger:

S 40: «- Jeg forstår bare ikke at du vil eg selv så vondt, sier forfatterens mor.

- Hva mener du?

- Hvis du virkelig oppførte deg på den måten, burde du holde det for deg selv. Du vil vel ikke at folk skal få greie på noe slikt?»

Romanen – alle de avbrutte forsøkene på å skrive om livet sitt – blir til en diskusjon om litteratur. Er romaner mer verdt/viktigere om de baserer seg på sanne personer og historier? Enkelte vil nok hevde det er mer interessant å lese noe som er sant, enn noe som kunne vært sant. Personlig synes jeg historier som er godt påkommet kan være vel så interessant lesestoff, men det gjør heller ingenting at denne romanen baserer seg på forfatterens eget liv og opplevelser. Dette var en fornøyelig, behagelig og lett roman. Den gjorde meg i godt humør – den er så lett skrevet, og humoristiske episoder kommer tett.

Når det gjelder språket har jeg svært lite å bemerke. Språket er så godt at du bare kan slappe av og gi deg hen. Og hva mer: Boka er kort, bare 185 sider. Kapitlene er også korte, og det er mye luft rundt teksten – så dette er en veldig lettlest bok.

«Theodore Boone : advokatspire» av John Grisham

2011-04-20T17:07:00.000+02:00

Utgitt av Cappelen Damm 2011

John Grisham er for mange av oss kjent som forfatter av spenningslitteratur for voksne, og her kommer han med en spenningsroman for unge lesere.

Theo er sønn av to advokater, vanker mye på foreldrenes kontorer og i retten, har venner og kjenninger begge steder. Han synes jus er spennende, og drømmen er å bli advokat når han blir voksen. Allerede nå gir han juridiske råd til andre elever på skolen, og til og med læreren kommer for å be ham om hjelp!

Hans store forbilde er en dommer ved navn Gantry. På s 251 står det: «Der og da tenkte Theo at han selv gjerne ville bli en stor dommer, akkurat som forbildet oppe ved dommerbordet. En dommer som kunne loven ut og inn og trodde på rettferdighet, men som viktigst av alt var i stand til å treffe en vanskelig avgjørelse.»

I byen hvor Theo bor starter en stor og spennende rettssak – en mann står tiltalt for å ha myrdet kona. Mange mener mannen er skyldig, men aktoratet ser ikke ut til å ha noen beviser som holder. Gjennom en venn får Theo kjennskap til at det finnes et vitne som har sett den dreptes ektemann på drapsstedet, nettopp på tidspunktet kvinnen ble drept, men vitnet oppholder seg ulovlig i landet, og tør ikke stå fram. Theo kjenner til at hvis ektemannen blir frikjent i rettssaken som er i gang, kan det ikke reises ny sak mot ham – og en skyldig mann vil gå fri. Hva skal han gjøre?

I starten av boka finner jeg Theo vel snusfornuftig og prektig, og den tørre, forklarende stilen får meg til å tro at forfatteren mest av alt har ønsket å belære unge mennesker om betydningen av lov og rett, og vise hvordan rettssystemet fungerer i USA. Eller kanskje han ønsker å rekruttere unge håpefulle til jusstudiene?

Forfatteren bruker kanskje litt for mye plass i starten av boka til omstendelig å presentere Theo, familien, vennene og vanene hans. Men etter ca 60 sider begynner det å bli et bedre driv, boka får tilført en dose spenning som holder helt til slutt. Alt i alt syntes jeg dette var godt lesestoff, og det er ingen grunn til å se svart på at det vil komme flere bøker om Theo.

S 47 får man et inntrykk av at likestillingen ikke er nådd helt fram til Grisham og hans romanfigurer:

«Når de spiste hjemme – noe som ikke skjedde så ofte, ettersom moren hans ikke likte å lage mat – spiste de klokken sju.» Selv om vi senere i boka opplever at faren står ved komfyren, og forstår at forklaringen på at de så sjelden spiser hjemme kan være at verken den ene eller den andre er særlig glade i å lage mat, savner jeg at 13-årige Theo kunne vært et forbilde for den oppvoksende slekt, og skranglet sammen et måltid i ny og ne.

Språklig er det lite å bemerke i boka, men jeg finner av og til manglende fortid av fortid.

Eks s 63: «Men med tanke på hennes unge alder, gode helsetilstand og det at hun ikke hadde noen fortid som narkotikamisbruker, fattet de snart mistanke.»

Det riktige skulle vært: «… hadde de snart fattet mistanke.»

To bilder jeg ikke synes fungerte særlig godt:

S 67: «Følelsen av skyld hang tyngre i salen.»

Her menes det vel snarere at man i salen tydelig kan fornemme tilhørernes mistenksomhet rettet mot ektemannen.

S 133: «Øynene hans boret hull i Theos.»

Det er vel strengt tatt bare noe som føles slik, og jeg vil tro at det er blikket som føles ubehagelig, ikke øynene i seg selv. Hva med: "Det føltes som om blikket hans boret hull i Theos øyne."

Boka inneholder en del dialoger som kunne fungert bedre om enkelte innholdsfattige, kjedelige replikker var blitt fjernet.

Eks s. 52: «”Jeg skjønner,” sa Theo. ”Da er det nok best at dere passer godt på.”

”Vi har alt under kontroll.”

”Da ses vi i morgen.”

”Har du tenkt å komme?”

”Absolutt.”

Eller s. 97: «”Jeg finner deg i storefri,” sa Theo

”Fint. Takk.”

”Bare hyggelig.”»

Og en feil, helt til slutt:

S 121: «Theo hadde skrevet ut et fargekart over Creek-banen fra Google Earth…»

Et fargekart er et kart over farger, så det riktige skal nok være: «… skrevet ut et kart i farger over Creek-banen…»

Cappelen Damm skriver på hjemmesiden at de har 13-15-åringer som målgruppe for boka. Jeg tror kanskje at boka passer bedre for de litt yngre, la oss si fra 11 til 13 år.

«Med egne øyne» av Arne Svingen og Christoffer Grav

2011-04-17T19:54:00.001+02:00

Utgitt av Cappelen Damm 2010

Forlaget presenterer boka som en illustrert roman, men mener også at historien befinner seg et sted mellom tekst og illustrasjoner.

Jeg mener boka best beskrives som en billedbok for ungdom – teksten og illustrasjonene i samspill skaper historien. Etter min mening vil teksten vanskelig kunne stå alene – til det er den for scenisk og springende. Uten illustrasjonene til å plassere meg i tid og rom, ville jeg strevd med å skjønne gangen i historien.

Boka handler om popstjerna Jim som begynner å bli mett – eller kanskje bare sliten? – av suksessen på scena. Det er tungt å holde konsert etter konsert og gi jernet hver gang. Manageren maser, jentene flokker seg om ham – det blir for mye av det gode.

Han tar seg en liten pause, stikker fra maset og drar på hyttetur. Der – på stranda – møter han rødhårede, vakre Lise. Hun er blind, og ”ser” Jim på en helt annen måte enn fansen – noe som gjør Jim veldig godt.

For meg er boka først og fremst en ganske søt kjærlighetshistorie. Jeg tror å se at forfatteren forsøker å dykke dypere ned i Jims psyke, men jeg synes ikke det blir veldig dypt han kommer, siden forfatteren har valgt en fåmælt og handlingsorientert stil. Men boka er absolutt fin og engasjerende!

«Jeg tenker nok du skjønner det sjøl : historien om Christoffer» av Jon Gangdal

2011-04-14T17:43:00.003+02:00

Utgitt av Kagge forlag, 2010.

Du har kanskje lest om Christoffer i avisene? – gutten som døde åtte år gammel etter å ha blitt mishandlet av stefaren. En fryktelig, vond og sørgelig sak. Stefaren ble dømt til åtte års fengsel, idet boka sluttføres er moren også anmeldt, hun for omsorgssvikt og mulig medvirkning til Christoffers død. I 2010 ble denne saken henlagt på grunn av bevisets stilling.

Forfatteren spør seg selv i første kapittel:

«Hva skjedde egentlig? Og hvordan kunne det skje?»

og videre:

«Hvem vil egentlig lese en hel bok om noe så grusomt som en stefar som ifølge dommen har slått i hjel en åtte år gammel stesønn?»

Kanskje vi skal lese boka for å lære det forfatteren skriver s 7 – «… at slikt nettopp kan og får skje med noen mennesker, fordi alle vi andre ikke orker å tenke oss muligheten av det, og derfor lukker både ører og øyne?»

Det virker åpenbart at flere burde ant uro og gjort noe for å finne ut om Christoffer hadde det som han skulle hjemme. Noen få mistenkte at noe kunne være galt, men den ene bekymringsmeldingen barnevernet skulle fått, stoppet et sted i systemet over assistenten i skolens SFO, som mente å ha sett faresignaler.

Christoffer selv fortalte ingenting – uvisst av hvilken grunn. Kanskje var han truet og skremt til å holde munn? Han trakk seg unna spørsmålene om hvordan sår og skader hadde oppstått, ved å si at han ikke husket. Ved noen få anledninger strakk han seg så langt som til å si: «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl.»

Christoffer fikk ADHD-diagnose, og stefaren tok mye ansvar og var pådriver for at gutten skulle få ritalin og andre medikamenter som kunne roe ham. Gutten var – i følge foreldrene – så slitsom å legge og roe om kveldene, og stefar tok seg av den tunge oppgaven det var, å sette grenser og føre kontroll med at alle rutiner ble fulgt. Stefaren og Christoffer alene på guttens soverom – hva skjedde der, kveld etter kveld? Det vet vi ikke, men Christoffer slet ikke mindre med å roe seg om kvelden, etter at tiltakene ble satt i verk. Og han ga uttrykk for at han ikke ville hjem igjen, etter å ha vært hos besteforeldrene på besøk.

2. februar 2005 døde Christoffer. Obduksjonen viste at gutten var påført skader han ikke under noen omstendighet kunne påført seg selv; stefaren og moren hevdet nemlig at Christoffers skader var selvpåført, og dessuten var han – i følge dem – klosset, snublet og slo seg stadig vekk.

Obduksjonen viste at hodeskallen var sprukket fra tinningen til bakhodet – bruddet var 17 cm langt. Det må ha vært påført med en kraft tilsvarende 50-90 km i timen.

Det var ingen andre der enn stefaren og moren – en av dem, eller begge, måtte ha påført gutten denne og andre skader, som førte til at han døde.

Det kan virke ufattelig at mennesker kan utføre slike onde handlinger – men det skjer. Vi må ikke lukke øynene til det som er ubehagelig å se, eller lukke ørene til det som er ubehagelig å høre. Vi må våge å bry oss, om vi ser noe som får oss til å mistenke overgrep, mishandling eller omsorgssvikt.

Jeg kom til å tenke på Arnulf Øverlands dikt

Du må ikke sove, der det blant annet står:

«Du mener, det kan ikke være sant,

så onde kan ikke mennesker være.»

«Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!»

«Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy» av Ingrid Schibsted Jacobsen

2011-04-12T15:12:00.005+02:00

Utgitt av Silke forlag. Omtalen bygger på korrektureksemplar forlaget sendte meg, i håp om at jeg ville lese og blogge om boka. Den ferdige utgaven er ventet i salg fra 11. mai 2011.

Boka er Jacobsens debut, og for Silke forlag er dette også en form for debut; de har fra før bare gitt ut oversatte romaner. Jeg synes det er flott at forlaget vil satse på norske originalmanus, men å utgi en debutant den første gangen de satser originalt norsk, kan kanskje ha vist seg som et litt for stort steg for forlaget?

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å vente til den ferdige utgaven forelå – fordi jeg fant så mange feil og såpass mye dårlig språk at jeg ikke kunne tro dette var siste korrektur – men nå ser jeg at to bloggere har blitt stormforelsket i boka, (http://anettesbokboble.blogg.no/1302591856_min_mangel_p_stolthet.html og
http://mathildesskatter.blogspot.com/2011/03/mr-darcy.html)
så nå vil jeg likevel publisere omtalen min. Dette fordi jeg synes jeg må gi en motvekt til de positive innleggene, og da må jeg – dessverre – helle litt malurt i begeret. Etter dette kan jeg også bli ferdig med denne boka – som har gitt meg mye hodebry.

HANDLINGEN
Boka handler om 17 år gamle Ingrid. Hun er romantiker, som følge av at hun har forlest seg på kjærlighetsromaner av Austen og hennes like. Når hun finner ham hun gjenkjenner som sine drømmers Mr Darcy i småbyen Kragerø, hvor hun har vokst opp, opptrer hun slett ikke som de kjølige, reserverte heltinnene i de klassiske kjærlighetsromanene. Nei, hun starter en aktiv jakt på byttet sitt. Hun anser jo seg selv som en moderne kvinne. Hun vet hva hun vil ha – på en eller annen måte skal hun få tak i det.

Både forfatteren og hovedpersonen i boka heter Ingrid, altså gjetter jeg at boka delvis er selvbiografisk. Jeg finner spor på nettet som bekrefter dette: http://thesybariteweekly.wordpress.com/2011/03/09/no-sex-no-city-–-ingrid-schibsted-jacobsen-skriver-om-oppveksten-i-kragerø-om-kjaerlighetens-mysterium-og-det-a-finne-seg-selv/

Kanskje boka er særlig interessant for folk fra Kragerø, hvis de kjenner både omgivelsene det skrives om, forfatteren og Mr. Darcy?
Forlaget reklamerer med at dette er en oppvekstskildring, «Knausgård møter Bridget Jones på Karl Johan», står det på Silkes hjemmeside. Det høres i alle fall ut som litt av et kræsj.

TITTELEN
Tittelen på boka føles litt lang, og jeg spør meg selv om den ikke må ses på som en smule spekulativ. Vi er mange som elsker Jane Austens roman «Stolthet og fordom», med den sterke, mannlige hovedpersonen Mr Darcy. Å bruke både boktittel og navnet på hovedpersonen i denne verdensberømte boka, kan helt klart gi lesere positive assosiasjoner i en viss retning.
Men passer tittelen? Kan forfatteren stå inne for at boka handler om det den gjennom tittelen lover? Til dette spørsmålet vil jeg svare tja. Det mangler stolthet i Ingrids mannfolkjakt, men det mangler ikke fordommer. Mr Darcy blir for meg bare et navn hun gir den hun leter etter og bestemmer seg for å plukke. Riktig nok påstår hun at bokas Mr Darcy ligner på Colin Firth (som spilte Mr Darcy i BBCs TV-serie), men beskrivelsen Ingrid gir, får meg slett ikke til å gjenkjenne Colin Firth i Ingrids drømmemann.
Vi får ham beskrevet s. 24. Ingrid er på et utested i Kragerø, og har oppdaget at Mr Darcy sitter i rommet et stykke unna. Hun tenker seg at hun ser på ham gjennom en kameralinse, hun zoomer inn og studerer ansiktet hans:
«Jeg studerte trekkene i det bleke ansiktet gjennom den imaginære linsen. Den fremmede hadde lang, smal hals, høye kinnbein og en mellomstor nese med fregner på tuppen. Neseborene var store, og når han pustet, vibrerte de lett. Munnen var smal og trakk seg sammen i retning haken til en nesten arrogant mine.
Jeg fortsatte min ferd med kameralinsen. Plutselig stanset den. Omtrent midt på. Ved to mørke øyne som lyste opp resten av ansiktet. De lå i passe avstand fra nese og panne, kanskje ørlite granne tett, trygt skjermet av lange svarte vipper og et par grove bryn.»
Er det en god beskrivelse av en fyr som likner Colin Firth?
Hvorfor kunne ikke forfatteren gitt mannen et alminnelig navn i stedet, som Henrik eller Lars? Eller et annet alias, som Mr Right?

Det oppstyltede språket i boka – som jeg skal komme tilbake til – får meg til å tenke at forfatteren har forsøkt å improvisere over Austens roman, mens biter av fortellingen får meg til å tenke at det er Helen Fieldings og Bridget Jones’ jakt på Mr Darcy hun har vært mest opptatt av å gjøre gjenbruk av.

UFERDIG
Da jeg hadde lest omtrent halve boka, lurte jeg på om forlaget hadde gjort en feil og sendt en tidlig versjon av manus til setting og prøvetrykk – ikke siste korrektur. Jeg fikk inntrykk av at boka var ganske uferdig. Jeg syntes språket virket uvasket, eller i det minste dårlig vasket, og jeg syntes faktisk ikke boka virket ferdig redigert, heller.

Jeg ble også usikker på om forfatteren har gjort bevisste nok valg i forhold til stil og komposisjon. Nå har jeg skjønt at boka er selvbiografisk, og antar at forfatteren skriver om scener som virkelig har funnet sted. Selv om man skriver en sann historie, er det lov å gjøre grep som gjør den mer spennende og leseverdig. Man kan velge å utelate kjedelige passasjer, man kan forsterke og overdrive de gode. Her virker det som om man har fortalt handlingen rett ut av posen, slik det faktisk foregikk, og ikke greid å frigjøre seg virkelighetens utgangspunkt, gjøre dette til interessant fiksjon ved å gi verket en tydelig regi.

Enkelte passasjer i boka er kjedelige, på en selvsentrert, uinteressant måte – og de ødelegger framdriften i historien. Disse ville jeg luket ut.
Eksempel s 137: Ingrid har fått høre at hun har glemt igjen kåpa si i Darcys hus, etter å ha vært der på besøk, og siden hun vet moren kommer til å etterlyse kåpa, må hun dra og hente den.
«Dagen etter våknet jeg tidlig. Jeg pleide å sove svært lett, og selv i helgene våknet jeg tidlig. Men den morgenen våknet jeg ekstra tidlig, fordi de underbevisste tankene på den forestående kåpeprøvelsen gjorde kroppen rastløs og ute av stand til å hvile som vanlig.
Jeg slo øynene opp, og begynte straks å tenke på hvilke muligheter jeg hadde for å unnslippe. Jeg kunne alltids bruke den dyre North Sails-jakken min, som jeg hadde grått meg til året i forveien, fordi jeg ville se ut som en sportsinteressert soss. Men nå var jo situasjonen en helt annen. Jeg kunne spørre Natalia om å gå for meg, men da var jeg redd jeg ville bli for nysgjerrig. Hun visste allerede mye mer om Darcy enn meg. Det var tross alt fristende å vende tilbake til Darcys hus, så få løsninger var bedre enn å bare hente den gjenglemte. Og selv om jeg var nervøs, ville det å dra hjem til Darcy by på en åpning i vårt forhold. Å møte foreldrene er en stor greie. Selv når foreldrene ikke vet at det er et fremtidig svigerbarn de hilser på.»
Dette er for meg mange ord om fint lite. Eksempelet viser også hvordan forfatteren plutselig skifter til nåtid i sin fortidsfortelling. «Jeg kunne spørre Natalia om å gå for meg, men da var jeg redd jeg ville bli for nysgjerrig.» skulle vært ”Jeg kunne spurt Natalia om å gå for meg, men da var jeg redd jeg ville ha blitt for nysgjerrig.”
Eksempelet over har også en ”å”-feil. Å er infinitivsmerket, og skal stå så nære inntil verbet som mulig. Derfor heter det ikke «å bare hente», men ”bare å hente”.

La meg vise et eksempel til på en innholdsløs, kjedelig passasje:
«Da vi begynte å nærme oss myndighetsalder, var verden blitt et mindre sted og Down Town virket blass. Vi hadde opplevd mer og så på omgivelsene med ska(r)pere øyne. Vi hadde fått en ny, annerledes appetitt på klær, og av oss skulle helt nye merker og butikker erobres. Aller helst Tatler og Ferner Jacobsen. Og mindre butikker med dyre, feminine klær. Men vi nøyde oss gjerne med billigere merker som Kookaï, Morgan og Mango. Eller små vintageaktige skattkamre med interessant second hand. Det var ikke lenger et mål å gå kledd i kjedeklær, som alle andre. Vi var ikke helt sikre på hvem alle andre var, men skille oss ut fra dem, måtte vi.»
Pleier man å si at man har skarpe øyne? Skarpt blikk, tror jeg passer bedre.
Å begynne setninger med ”og” eller ”men” kan passe en sjelden gang, men her skjer det til stadighet. For meg er dette nok et bevis på at språket ikke er grundig gjennomarbeidet.
Eksempelet over viser også et trekk i Jacobsens språk, ved at setninger ofte får en passiv, baktung oppbygning. Som i avsnittet over, hvor det står: «… av oss skulle helt nye merker og butikker erobres.» Et forsøk på å få til en gammelmodig uttrykksform, kanskje?

Andre steder trekker forfatteren inn personer som ikke egentlig betyr noe i historien, disse kunne med fordel vært luket vekk. Et eksempel på dette er den lange dagen Ingrid haiker sammen med venninna Eirin fra Kragerø til Oslo – her får vi treffe, og blir presentert for, de ulike bilistene som var så snille at de tok med jentene et stykke hver, slik at de kommer til reisens mål til slutt. Disse bilistene har ingen betydning i historien, og blir som forstyrrende digresjoner i historien Ingrid egentlig holder på å fortelle.
Og hvorfor reiste Ingrid til Oslo sammen med Eirin? Sikkert fordi det var slik det skjedde, men for meg hadde det vært en smartere løsning å la henne reise sammen med Signe, som er ei jente vi allerede har blitt kjent med, og som jeg synes er en tydelig og artig karakter.
I siste kapittel av boka dukker det også opp en dørvakt/bartender, som Ingrid får en slags kontakt med. Han har ingen særlig funksjon i historien, bortsett fra at han vekker Ingrid når hun har sovnet og står i fare for å gå glipp av noe viktig – en endelig sammenkobling med Mr Darcy. Disse tilfeldige bipersonene bidrar til å gjøre regien slakk og mindre målrettet.

SPRÅKET
Er det bevisst at fortelleren ordlegger seg som en aldrende, fin dame fra Frogner?
Det virker stivt og gammelmodig med foranstilte eiendomspronomen: ”min søken”, ”deres liv og levnet”, ”mine venninner”, ”min munn”.
Det samme med former som: hengav, forstod og stod.

Jeg har fundert litt rundt dette med stilen, og som en mulig forklaring tror jeg det kan ha vært hensikten å etterligne den litt stive, høytidsstemte tonen hos Austen og andre jevnaldrende romanforfattere. Hvis det var meningen å etterligne den type gammelmodig språk, var det vel uansett ikke meningen at det skulle lyde akademisk og oppstyltet?

Jeg gir eksempel på hva jeg mener:
S 22: «Røyking var på den tiden en svært imageoppbyggende aktivitet…»
S 66: «… for å lære mer om ridderen i bohemrustningen.»
S 78: «… og da hun med svært langsomme bevegelser begynte å forberede antrekksutvelgelsen…»
S 116: «Trappen var heldigvis mer ufarlig nå som dagslys og edruelighet regjerte.»
S 136: «Men det var virkelig utgjort at jeg skulle glemme en så essensiell ting.»
S 291: «… med nøye planlagte legitimasjonsforberedelser.»

Det er forfatterens hang til å velge litt fremmede/stive synonymer, som gir språket en slags byråkratstil.
Kan hende bruddet mot jentesjargongen (for eksempel diskusjon om kukost s 57, flere flaue scener med urinering og oppkast) er tilsiktet?
Men: For meg henger ikke disse to ytterpunktene sammen, de er hver for seg for dårlig utført, det virker ikke planlagt, bare tilfeldig og planløst blitt slik. Og hvis man velger et stilbrudd, må man være veldig bevisst at man gjør det, og – ikke minst – gjøre det elegant.
Jeg tror det måtte ha vært en svært rutinert og språksikker forfatter som skulle greid å gjøre et slikt stilbrudd tydelig og vellykket – her blir det forvirrende og slitsomt for den som leser, og hovedpersonens karakter blir tåkelagt – hvem er hun egentlig?

Det usikre og stilbrytende språket er kanskje ment å lyde slik en 17-åring autentisk uttrykker seg? La gå, den kan jeg til nød akseptere. Men da kunne boka vært skrevet i presens, slik at vi skjønner at jeg-personen er 17 år da hun forteller, noe som forklarer det umodne språket.

Generelt om språket i boka, vil jeg altså si at det ikke virker som det er blitt tilstrekkelig vasket. Jeg finner mange bilder jeg ikke synes fungerer, eks s. 99: «Motløs sank jeg ned i en hard sofa. Whiskyen stirret olmt på meg gjennom det ripete glasset.»
En hard sofa kan du vel ikke synke ned i? Ned på, kanskje. Og whiskyen kan ikke bokstavelig talt stirre ondt på noen? Det kan muligens føles som om den gjør det.
Og s 77: «To lunkne, billige flasker rødvin fant veien ned i magene våre og spredde seg derfra ut i kroppens avkroker,…»
Det må vel være alkoholen, eller virkningen av den som sprer seg?
S 24: «Ved to mørke øyne som lyste opp resten av ansiktet.»
Mørke øyne kan dominere, tiltrekke oppmerksomheten, skimre gåtefullt, men lyse opp resten av ansiktet?

Boka inneholder også en hel del klisjeer:
Eks s 19: «Lokalet var fylt til randen»,
s 20: «smertelig klar over»,
s 83: «Så nært, men akk så fjernt.»
s 136: «Jeg hadde tross alt flyktet hals over hode…»
Klisjeer er til en viss grad greit i underholdningsromaner, synes jeg, men dette skal jo være en litt seriøs oppvekstroman, sier forlaget?

For min del kom språket i veien – jeg ble sliten av det. Jeg har brukt mye tid på å komme ordentlig inn i historien og forstå bokas ide. Etter hvert mener jeg at ideen er god, men utførelsen er altfor dårlig til at jeg vil anbefale boka. Jeg synes ikke Silke forlag har gjort nok for å få til et godt, fungerende språk, ei heller redigert historien til en stram fasong med driv. En debutant ser ikke tydelig nok selv, og trenger svært språksikker hjelp for å få til et best mulig resultat.
Jeg må bare håpe at forlaget har greid å luke vekk de verste feilene i den aller siste korrekturen.