tirsdag 3. november 2020

«Longyearbyen» av Heidi Sævareid

Utgitt av Gyldendal 2020

Vi er på Svalbard på 1950-tallet. Her bor Eivor med ektemannen Finn som er lege, og de to døtrene. Vinteren her nord er mørk og lang, og man kan etter hvert komme til å slite med psyken. Vissheten om at man må bli på Svalbard helt til våren kan få en til å kjenne seg innestengt. Man er prisgitt at man holder sammen med menneskene rundt seg og tåler å være isolert fra fastlandet hele perioden mellom november og mai.

Dette er en roman jeg brukte lang tid på å lese. Jeg liker bøker med handling lagt til polare miljø, så det var derfor jeg valgte boka.
Men jeg fikk ikke lesingen til å flyte; derfor gikk det så tregt. Jeg holdt på å gi opp mange ganger, men fortsatte likevel.
Absurd kanskje, men nå som jeg er ferdig med boka tenker jeg at min leseopplevelse kan passe veldig godt til Eivors opplevelse av å overvintre på Svalbard; et sted hun neppe hadde reist til om det ikke var for den noe mer eventyrlystne mannen hennes. Stemningen i boka er mørk og dyster, tiden går sakte og det skjer lite. Og hele tiden er det som det ligger i lufta at det kommer til å skje noe helt forferdelig. Kanskje var det akkurat slik det føltes for Eivor?

4 kommentarer:

  1. Dette er en bok for de mørkeste vintre, gøy at du likte den, jeg likte den veldig godt :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentar, Tine. Ja, jeg endte vel opp med å like den; en leseopplevelse jeg kommer til å huske :-)

      Slett
  2. Denne boka synes jeg var veldig spennende i forhold til hvordan det har blitt et normalisert samfunn der opp livet generelt på Svalbard. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentar! Boka ga et fint tidsbilde ja, og helt sikkert veldig annerledes fra hvordan det framstår å leve der nå.

      Slett