fredag 2. oktober 2020

«Vinger av sølv» av Camilla Läckberg

Oversatt av Kari Bolstad
Utgitt av Gyldendal 2020

Vi møter igjen Faye Adelheim fra Gullburet (2019). Hun har fridd seg fra ektemannen Jack. Det skulle mer til enn en vanlig skilsmisse; Faye fikk ham også dømt for drapet på deres felles datter Julienne, dette til tross for at Julienne faktisk lever i beste velgående sammen med Faye og Fayes mamma i en liten landsby i Italia. Faye har etablert et eget selskap - Revenge - som hun har gjort stor suksess med. Nå planlegger hun en utvidelse med lansering i USA, men urovekkende nyheter om at noen holder på å kjøpe seg til aksjemajoritet i selskapet hennes må nesten tas hånd om først, før lanseringen i USA. Som om ikke dette var nok å stri med, så lykkes det også Jack å rømme fra fengselet sammen med en annen fange. Faye kjenner seg trygg, men man kan aldri vite... Godt da at hun møter David; en mann hun først ikke estimerer så nøye, men som etter hvert viser seg å ha en rekke kvaliteter Faye kunne tenke seg hos en fremtidig kjæreste og elsker...

Jeg hadde et litt ambivalent forhold til Gullburet, så da Vinger av sølv dukket opp, var jeg usikker på om jeg skulle bruke tid på denne andreboka om Faye. Nå har jeg lest den, og til tider var den spennende og med bra driv, men innvendingene mine fra forrige bok står ved lag. Menn og kvinner framstilles altfor svart/hvitt; menn er gjennomgående dumme og voldelige drittsekker, mens kvinnene er vakre og smarte. At deres hevn er direkte jævlig og ondskapsfull, er liksom greit. Mennene har jo bedt om det, slik de har oppført seg.
Også i denne boka veksles det mellom fortid og nåtid. Fortiden dreier seg om Fayes ungdomsår i Fjällbacka. Vi får være med og oppleve hvor jævlig hun hadde det, og det er vel ment at vi skal forstå hvorfor hun er blitt som hun er blitt. 
I denne boka dukker det opp noen scener med trekantsex som virker helt ut av det blå; jeg kan dessverre ikke tro annet enn at scenene er med kun av spekulative grunner. Spesielt den første sexorigen, der Faye bare helt tilfeldig blir med et ungt, nyforelsket par hjem og de har seg hele natta gjennom - hvor i all verden kom det innfallet fra? Om hun nå gjorde det, var det nødvendig å fortelle det i romanen? Måtte det være med for at vi skal forstå hvor fantastisk frigjort Faye er?

Det er nok mange trofaste Läckberg-lesere som vil la seg underholde av denne romanen; det er jo bare å tenke at dette er fiksjon; er det da så nøye med troverdigheten?
Her er for eksempel et sitat fra side 17 som sier litt om Fayes syn på menn:
«Faye elsket spillet i forhandlinger. Som regel hadde hun menn som motpart, og de gjorde alltid den feilen å undervurdere kompetansen hennes, bare fordi hun var kvinne. Når de så måtte se seg beseiret, fantes det to typer menn. De som gikk fra møtet kokende av sinne, og med et enda sterkere forankret kvinnehat. Og de som ble begeistret og tente på hennes pondus og kyndighet, og gikk fra møtet med en hard bule i buksene og en forespørsel om middag senere på kvelden

2 kommentarer:

  1. Gullburet var en durabelig nedtur for meg som var Läckberg-fan, så denne her kommer jeg ikke til å lese. Flott å lese omtalen din, og få høre litt om hva det går i :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Tine og takk for kommentar :-)
      Siden du har lest første boka og ikke likte den noe særlig, så skjønner jeg at du dropper denne nr to; du vet nok omtrent hvor landet ligger :-)

      Slett