fredag 9. august 2019

«de» av Helle Helle

Oversatt av Trude Marstein
Utgitt av Oktober 2019

Vi er i Danmark i en provinsby en gang på 1980-tallet. Jenta bor sammen med moren sin. Jenta er 16 år og begynner på gymnaset, mens moren egentlig skulle ha vært på jobb i forretningen på torget. Men ingenting er som det skulle vært, for moren er alvorlig syk.

Selv om dette er en liten roman (157 s.) tok det tid å komme gjennom den. Jeg synes den er komponert på en måte som krever velvilje og åpent sinn hos leseren. Det hoppes i tid og jeg føler underveis at jeg aldri får helt oversikt over hvor jeg befinner meg i historien. Forfatteren har brukt nåtidsform på en måte jeg aldri har sett brukt før - det er som alt skjer samtidig, både det som skjedde i fjor, det som skjedde i går og det som skjer nå. Eksempel s 75: «De sitter i senterbodegaen med to kopper te, ferien begynner for en time siden.» Eller s. 105: «Hun må også få tak i syltetøyglass, det står noen nede under baktrappa, men hun kan ikke hente dem nå, lyset går i går.» Man stusser over denne sammenblandingen av tider, og som skrevet over føltes det uoversiktlig hele tiden mens jeg leste. Men helt til slutt i boka, tror jeg at har fått til bildet og har forståelse for forfatterens valg - dette å blande alt i en røre. Da tenker jeg at det passer historien at alt er oppløst og kaotisk. Slik må det ha føltes for den unge jenta når alt det trygge forsvinner fordi mora ikke kan være det faste holdepunktet som hun har vært.

2 kommentarer:

  1. Jeg har lest denne boken et par ganger, blant annet på dansk og jeg stusset også veldig til å begynne med over valget forfatteren gjorde med å skrive alt i nåtid uansett om det gjaldt ting som skulle skje eller hadde skjedd. Men siden situasjonen er slik den er og det at moren ikke alltid vil være der så blir her og nå veldig viktig for dem begge to, ikke minst for datteren som blir sittende igjen. Hørte et intervju med forfatteren om hvorfor hun hadde valgt å skrive boken på denne måten og da sa hun blant annet at ingenting måtte være i fortid for da betyr det at ting tar slutt, at noe endrer seg,opphører og det ville hun ikke utsette denne ungen jenten for og derfor ble NUET så viktig.

    Ikke alle er like begeistret for dette fortellergrepet men jeg syntes det var en smart måte å gjøre det på.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Beathe - og takk for kommentar!
      Det var interessant det forfatteren sa om å ikke bruke fortidsformer for å holde på nået og sikre at ting forblir som de er.
      "Begeistring" vil jeg kanskje ikke bruke om min holdning til grepet forfatteren har gjort, mest fordi det gjorde boka tunglest. Men jeg synes det var fiffig, da boka var ferdiglest og jeg forsto meningen med å gjøre det sånn.
      Og når jeg tenker meg om: tunglest betydde jo at jeg brukte mer tid, det gikk saktere, og det kan også være bra - siden jeg ofte får en følelse av at ting går for lett hvis det går for fort; når tema ellers er tungt og vondt.

      Slett