torsdag 29. november 2018

«Heim» av Johan B. Mjønes

Utgitt av Aschehoug 2018

Jørgen Heim ligger for døden på sykehjemmet. Han er våken innimellom; han skjønner at han er våken fordi han da kjenner at han er veldig trøtt. Ellers ligger han og dormer, tenker, minnes. Av og til spiller minnet ham et puss; han får ikke minnene til å stemme, det var da ikke slik det foregikk, var det vel? Det er som han av og til dikter og drømmer midt i minnestrømmen.

Romanen er delt inn i kapitler gjennom innførsler i journalen hans; den de ansatte på sykehjemmet fyller ut for hvert besøk de har hos ham. Jeg leste ikke denne journalen så nøye med en gang, og trodde det her var snakk om flere døgn som Jørgen lå og kavet, forsøkte å få av seg trøya som ligger som en klump i ryggen på ham, forsøkte å si til personalet at han er sulten og tørst. Kan han vær så snill å få litt drikke? Litt å spise? For det skjedde veldig mye i løpet av romanen - kanskje kan man si at det er litt som om livet passerer revy for Jørgen.
Da jeg hadde lest ferdig romanen, studerte jeg journalsidene nøyere, og så at det er snakk om bare et døgns tid, men tiden føles så lang, for Jørgen har rukket å minnes og tenke gjennom så mye. Helt tilbake til barndommen, til han ble voksen, ble far, og farfar til og med.

Jeg likte denne romanen veldig godt, selv om det er sår og vemodig lesning. Er du redd for å bli hjelpetrengende som gammel, plassert på sykehjem, så kan du føle på skrekken ved å lese denne romanen. Eller hvis du liker bygderomaner, da kan den også være noe for deg.

Jeg fant noen småfeil i teksten, som s. 20: "vendt meg til" - det riktige skal være "vent". Han venner seg til kulda, han vender seg ikke til den.
S. 33 står det "skjellettet", s. 84: "innsekter". Sammen med uttrykket "fas has, og far has igjen" som går igjen flere steder i romanen, får jeg en tanke om at forfatteren kanskje i et første utkast til romanen har tenkt at han skal føre et dialektpreget språk, for siden å ombestemme seg, men så har kanskje noen dialektord og uttrykk blitt hengende igjen?
Det er mulig "far has" er riktig med utgangspunkt i forfatterens dialekt, men det hadde kanskje vært bedre å skrive "far hans" eller "far hass"? Jeg bare spør.

S. 193 besøker Jørgen faren sin som da befinner seg på gamlehjemmet. Det er ikke godt å si når omtrent dette skal foregå, men jeg kan tippe det er rundt 1970. For la oss si at Jørgen er ca 80 år i 2017, da han ligger for døden. Da er han i så fall født 1937, og når han besøker faren sin er han ganske nylig blitt sammen med Alma, så jeg kan tippe han er 30-35 år der. Der Jørgen kommer inn til faren sin, sier han: "Hei, far!"
Jeg vet ikke, men ville det ikke vært mer naturlig om han sa "Morn, far!" eller "God dag"?
Jeg er født i 1966, vokste opp på bygda, og hele min oppvekst sa vi aldri annet enn "Morn" når vi møtte folk. Det var først seinere, kanskje fordi det ble vanligere å se på svensk TV og man ble påvirket av svensk språk, at folk begynte å si "Hei!" til hverandre, også på bygda.

Småpirk dette. Romanen er godt skrevet, godt tenkt, og herved anbefalt!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar