onsdag 4. juli 2018

«Mens vi venter på Bojangles» av Olivier Bourdeaut

Oversatt av Agnete Øye
Utgitt av Cappelen Damm 2018

Jeg-fortelleren i denne romanen ser tilbake på en oppvekst som langt fra var A4. Faren gir moren et nytt navn hver dag, de har en senator og en trane boende hos seg, og nesten daglig festes, drikkes og danses det. Aller mest livlig blir det når de danser til sangen Mr Bojangles.
Gutten sliter med å komme tidsnok til skolen på grunn av festingen, men pytt. Da tar foreldrene ham bare ut av skolen, og han får hjemmeundervisning av faren.
Men så en dag kommer en representant fra skatteetaten på døra, noe som setter moren helt ut av balanse...

Tonen i romanen er munter og lett; en god stund kan man tenke: Du verden for noen artige mennesker! Disse folka kan da ikke ha en kjedelig dag, tenk så festlig å leve slik! Men så begynner man å tenke seg om, og på en måte sprekker den lette tonen utover i romanen. Da innser jeg at fortellingen ikke bare er lys og lett likevel.

Jeg opplevde romanen som litt merkelig, den føltes fremmedartet og gammelmodig. Jeg fikk fornemmelsen av at handlingen må være lagt til en tid som forlengst er forbi; kanskje Mr Bojangles er et hint om når handlingen utspiller seg? Sangen er fra 1968, leser jeg på Wikipedia.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar