mandag 21. mai 2018

«Går du nå, er du ikke lenger min datter» av Anne Bitsch

Utgitt av Spartacus 2017

Anne forteller i denne biografien om oppveksten i Danmark, med en mor som slet mentalt og forsøkte å drukne problemene i alkohol. Følgelig ble Anne et såkalt løvetannbarn, som passet seg selv, som tok imot mat og omsorg fra naboer der det bød seg en anledning, og passet vel etter hvert på moren sin like mye som moren tok hånd om henne. Anne sørget for at huset var noenlunde ryddig og rent, og gikk stille i dørene når hun visste at det var nødvendig for ikke å starte en krangel.

Anne opplevde overgrep fra faren sin, noe hun omsider opparbeidet mot til å fortelle om til moren. Men hun opplevde dessverre ikke å få den hjelpen hun trengte; i stedet ble alt hysjet ned. Da Anne sa fra på skolen, eller forsøkte å få hjelp fra sosialetaten i kommunen, kom moren med sinte og overbevisende innlegg, som gjorde at saken ikke ble forfulgt.
Anne opplevde at moren endret oppførsel mot henne etter hvert som hun vokste til, og kanskje særlig etter overgrepene skjedde. Det var ikke lenger bare manglende omsorg, det var slag og verbale hogg.

Anne har gjort seg sine refleksjoner om hvorfor ingen grep inn. Det kan ha vært fordi Anne tross alt gjorde det bra på skolen; hun var et oppvakt barn, var sterk, så hun greide seg jo. Og moren klarte å gjemme alkoholismen og de psykiske problemene bak en fasade hun bygget opp om seg selv. Så er det ubehagelig å bryte inn i en familie, og foreldre anses gjerne å ha en slags eiendomsrett over barna sine?

I boka tegner Anne et forståelsesfullt bilde av moren; forholdet til henne er sammensatt og delt. Samtidig som hun er bitter på moren fordi hun ikke hjalp henne eller ga henne omsorgen hun behøvde, har hun også alltid elsket moren og lengtet etter henne og hennes kjærlighet.

Anne ønsker å dele sin historie for å gjøre folk oppmerksomme på hva som skjer av uhyrligheter i enkelte familier. Omsorgssvikt og vold i nære relasjoner skjer, og barn blir skadd for livet. Noen ser det kanskje, noen har mistanker, men lar det forbigå i stillhet.

I siste kapittel, Slik ble boka til, skriver Anne: «Etter mange overveielser er jeg kommet frem til at samfunnsnytten ved en offentlig debatt om alkoholisme, psykisk sykdom og omsorgssvikt i middelklassehjem klart oppveier hensynet til de berørtes eventuelle ubehag. Prosjektet handler om noe større enn meg og oss. Min historie er bare én blant mange, og selv om den ikke nødvendigvis er representativ, har den mange likhetstrekk med skjebnene til andre barn som på ulike måter blir utsatt for omsorgssvikt: Det er en mur av taushet rundt foreldrene som begår dette, og en vollgrav av berøringsangst fra omgivelsene som betrakter det, eller av ulike årsaker ikke ser eller vil se.
Det må det bli slutt på.»

Dette er en viktig bok. Vond å lese, men meget tankevekkende og engasjerende.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar