tirsdag 13. februar 2018

«Den andre kvinnen» av Therese Bohman

Oversatt av Monica Aasprong
Utgitt av Cappelen Damm 2017

Romanens jeg, en kvinne midt i 20-årene, jobber som tilkallingsvikar i kantina på sykehuset i Norrköping. Det er ikke en spesielt spennende jobb, men så har hun jo heller ikke tenkt å bli der for alltid. Hun har planer om å bli forfatter, og hun tenker at å hive seg uti ting og erfare mye forskjellig i livet er bra, da det kan gi materiale til litteratur. Kanskje det er i jakten etter opplevelser og avbrekk fra kjedelige rutinedager at hun legger seg etter Carl, overlege på sykehuset og dobbelt så gammel som henne. Eller kanskje hun gjør det fordi hun ikke liker seg selv og ikke føler seg innenfor noe kvinnefellesskap, da har hun jo ikke noe å tape på å bli "den andre kvinnen", den som ikke har moral og som alle hater.
Det hun først kanskje ser på som et uskyldig eventyr, utvikler seg til noe mer. I alle fall for henne. Hun blir forelsket i Carl, han som er så voksen, som behandler henne så sikkert og bestemt. Men med forelskelsen kommer også misnøyen. Hvorfor skal hun nøye seg med smuler; bare få treffe Carl en sjelden gang, når han har fri fra kona og familien?

Jeg måtte tenke en del for å få ned et innlegg om leseopplevelsen min, da den kjentes blandet. Da handlingen først fikk fart, ble jeg ganske oppslukt, men innledningen var lang, retningsløs og tørr, synes jeg. Men det er vel i innledningen forfatteren forsøker å plante kvinnen i et miljø og vise hvilke tanker og holdninger hun har.

Selv om handlingen lyder som en klisjé, er den ikke helt det likevel. Det er uvant at kvinnen framstilles så aktiv, kan man si beregnende? At hun settes i et såpass dårlig lys. Vanligvis føler man sympati med den underlegne i et slikt kjærlighetsforhold (hun er så mye yngre og er fra en klasse langt under hans), men hovedpersonen i denne boka er ikke en man føler sympati med. I alle fall gjør ikke jeg det.

Jeg ble nok litt provosert av hovedpersonens holdninger og handlinger. Hun går lett ut ifra at Carls kone er et hespetre og får som fortjent; hun kan ikke være snill eller bry seg om Carl slik hun selv gjør, for da hadde Carl aldri vært åpen for noe forhold på si'!
Kanskje er det slik at kvinner som innehar rollen "Den andre kvinnen" ofte tenker slik som kvinnen i romanen, som et forsvar for seg selv og det de gjør. Det er jo bare kjærlighet de øser over mannen; de gir jo bare mannen det han ikke får hjemme! De gjør da på ingen måte noe galt!
Og siden Carl er dobbelt så gammel som kvinnen (og bør vite hva han gjør), og rik nok til å betale seg ut av problemer, så er styrkeforholdet mellom de to så i ubalanse at ingen kan tenke annet enn at det er ham som skal lastes for å være umoralsk?
Jeg tenker at romanen viser at også kvinner har makt, selv om de ikke har posisjoner eller myndighet som følge av penger, alder eller yrkestitler. Så lenge menn virker så lette å forlede til erotiske eskapader, har kvinner makt over dem. Og de bruker denne makten. Det er ingen formildende omstendighet at de har følelser for mannen og "bare gir ham det han vil ha og som stakkars han ikke får hjemme".

Jeg konkluderer med at romanen virkelig fikk meg engasjert og satte tankene i sving, sånt jeg liker. Og boka har også en annerledes, litt "frekk" vinkling som er forfriskende.

Romanen ble blant annet nominert til Sveriges radios romanpris, og Nordisk råds litteraturpris.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar